Langsom lesing – gode stunder

Den siste tida har jeg lest langsommere enn normalt. Langsommere, grundigere og med mer rom for refleksjon og ettertanke. Nå vil de som kjenner meg kanskje hevde at jeg forsøker å skryte på meg egenskaper og evner jeg ikke har, så som nevnte refleksjon og ettertanke. Det får stå sin prøve. For det er altså slik jeg har lest de siste to ukene. To uker viet primært ei bok. Attpåtil ei bok jeg har lest tidligere.

Forrige gang boka ble lest var ved utgivelse i 2007, og da ble den lest relativt raskt. Denne gangen brukte jeg som nevnt lengre tid – og det var det virkelig verdt. Også første gang var jeg svært imponert og overveldet, men denne gangen sitter jeg tilbake med stor beundring i tillegg. Beundring over forfattervirket, over innsikten i menneskesinnet og dets irrganger, over måter å turnere språket på og over det modige i å utbasunere et flerbindsverk ved utgivelse av første roman. De finnes som har gått i den fella tidligere, og fortsatt blir hjemsøkt av spørsmålet om når den andre boka kommer (les: Erik Fosnes Hansen).

Å skrive om Carl Frode Tillers Innsirkling opplever jeg som en utfordring. En bloggpost kan ikke yte boka og prosjektet rettferdighet – i alle fall ikke språklig. Og så er den jo til gangs omtalt i alle media tidligere. I tillegg er jeg redd for å stjele noen av Tillers egne fraser om prosjektet etter at jeg hørte han i strålende samtale med Annette Orre på Litteraturhuset i forbindelse med Innsirkling 2 (2010). Men prosjektet fortjener enda en omtale og anbefaling, da det er noe av det bedre som har skjedd norsk litteratur de senere år.

I Innsirkling møter vi David, eller egentlig møter vi personer som kjenner eller har kjent David. David møter vi primært gjennom ei avisannonse med bilde av en mann og følgende tekst:

Kjenner du denne mannen?
Han har mistet hukommelsen og trenger hjelp til å finne ut hvem han er. Kontakt nevrologisk@nevrologisk.org for nærmere informasjon.

Gjennom boka er det tre personer som svarer på annonsen, og som skriver brev til David og forteller sin versjon av felles opplevelser. Jon, Davids venn fra oppveksten, er en musiker på vei utenfor stupet med store vanskeligheter med å omgås folk på en ok måte. Silje, ei venninne og kjæreste fra samme tida som Jon, med et samlivsbrudd på trappene. Arvid, presten og stefaren som ligger for døden med kreft og endelig finner noen å bry seg om utover seg selv og egen misære.

Personenes motivasjon for å skrive er ikke alltid like enkel å forstå. Det kan se ut til at de er vel så opptatt av å fortelle om sitt eget liv som om David. De griper anledningen til å skrive sin egen historie, og samtidig blir Davids historie sirklet inn.

Det er noe med Tillers grep om den menneskelige misære og mellommenneskelig dysfunksjonalitet som tiltaler meg. Hans til tider sorte humor og tilsynelatende psykologiske innsikt er uslåelig. Språket er presist, rikt og spennende. Her er det overraskelser og gode vendinger på hver side.

Og jeg er ikke alene om å like det jeg leser. Terningen ble trillet til høye sifre hos de aller fleste anmelderne, prisdrysset ville ingen ende ta (Brageprisen 2007, Kritikarprisen 2008, Sultprisen 2008, EUs litteraturpris 2009 og en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris) og leserne var også over seg av begeistring. Et Google-søk gir deg et blikk på anmeldelsene i dagspressen. Boka er også hyppig omtalt hos mine medbloggere.

Hvis du blir bare litt nysgjerrig på boka anbefaler jeg at du leser den. Den vil ikke skuffe, det er jeg så eplekjekt sikker på at jeg er villig til å garantere det.

Er du såpass ivrig at du vil kjøpe den med en gang, sier du? Alle norske bokhandlere har denne stående i hyllene sine, og det er i tillegg stor sannsynlighet for at den ligger på det best plasserte torvet av bøker også. Og om du heller velger netthandel, vel da kan du bestille den hos Capris.no i pocket for kr. 130,- eller i diverse lydbokutgaver. Og med det samme du er der kan du jo bestille Innsirkling 2 som nettopp har kommet. Jeg skal begynne nå. Gleder meg stort. Tre nye brevskrivere venter.

Tillers bøker blir utgitt på Aschehoug & Co. På deres sider kan du lese litt om hans tidligere romaner også, begge definitivt verdt å lese. Debuten Skråninga var jeg i tillegg så heldig å få se dramatisert på Det Norske Teatret. Dere kan jo gjette om jeg har tenkt å få med meg når de våren 2011 skal sette opp Innsirkling…

Forresten. Carl Frode Tillers egne nettsider finner du her.

Viktig tema, men ikke toppkarakter. Om Orkanger av Johan Mjønes.

Johan Mjønes har i år kommet med sin andre roman, etter sin kritikerroste debut Terminalhastighet i fjor. Dette er mitt første møte med Mjønes, en forfatter jeg ble nysgjerrig på etter å ha lest flere anmeldelser med mye ros samt flere lesere som trillet sekser på terningen hos bokelskere.no.
Orkanger er en roman om mobbing, sett både fra mobberens og offerets side, og i tre tidsdimensjoner. Vi møter Terje og Børge, henholdsvis offer og mobber.
I del én er vi på barneskolen, hvor Terje er den snille gutten i klassen ingen ofrer et blikk annet enn når det skal plages. Terje dynkes, og nesten druknes i snø, han sparkes og slås, og kanskje verst av alt; han blir oversett. Av lærere og av resten av klassen. Terjes eneste ønske er å være en del av fellesskapet. En del av klassen. Det ender, som det ofte gjør, med flytting. Børge er den som leder mobben. Sterk og sikker på utsiden, men med en følelse av å være misforstått og med et agressivitetsproblem. Børge eksploderer, og lar det i all hovedsak gå utover Terje.
I bokens andre del møter vi Terje og Børge i voksen alder, hvor Terje er gift, har tatt konas etternavn og har flyttet tilbake til Orkanger for å fullføre terapien etter barndommens overgrep. Han jobber nå som terapeut selv og tilfeldighetene gjør at han blir satt til å observere Børges omgang med datteren i forbindelse med en barnefordelingssak. Børge kjenner ikke igjen Terje, som går inn i saken på tross av habilitetsutfordringer.
Tredje og siste del viser konfrontasjonen mellom Terje og Børge på eldre dager, hjemme hos Terje. Bitterhet, sorg og sinne preger begge mennene. Og midt i dette slutter boka, det vil si uten egentlig slutt. Som leser blir man sittende med mange spørsmål, noe jeg antar er forfatterens intensjon også.
Jeg liker vekslingene i perspektiv mellom Terje og Børge, nemlig at vi får innblikk i både mobberens og offerets tanker om det som skjer. Dette er med på å utdype at mobbing ikke bare er et problem for offeret, men kanskje i vel så stor grad et problem for og i mobberen. Videre i bokens andre del, hvor maktforholdet til dels er snudd på hodet begynner vi å ane noe om at forfatteren i tillegg har en utvidet agenda i forhold til mobbing. Hvem er nå overgriper?
Man ender opp med å sitte med vel så mange spørsmål som svar etter å ha lest boka, noe som sikkert er etter forfatterens intensjon. Likevel sitter jeg med en ambivalent følelse etter ferdig lesning. Er det ikke vel overtydelig? Kunne det vært mer effektfullt med noe mer antydning?
Språklig synes jeg Mjønes leverer et solid stykke arbeid. Språket er knapt og presist, spesielt i bokens prolog, som er intens og nesten manende i formen. Disse første sidene er kanskje bokens aller beste i så måte.
Mjønes har levert en viktig og god bok, selv om jeg nok ikke ender med samme terningkast som for eksempel Fædrelandsvennen og Moss avis. En forbeholden anbefaling fra Bjerkestrand der, altså.
Boka er utgitt på Aschehoug, koster kr. 329,- og bør kunne kjøpes hos enhver norsk bokhandel. Eventuelt kan den bestilles hos capris.no, da til kr. 288,-.
Litt mer om Johan Mjønes kan du finne hos Wikipedia eller hos forlaget.

En leseopplevelse av de sjeldne

Noen ganger har bøker en uvirkelig kraft. Kraft til å bevege, til å løfte blikk og til å gi leseren en opplevelse av å gjøre viktige erkjennelser. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, og da sitter man med en merkelig følelseskombinasjon av eufori og melankoli. Det føles som at man har overvært noe viktig og erkjennelsen av at det er over gjør at man sitter igjen litt tom og tappet. Å skrive om slike leseopplevelser er vanskelig, for ikke å si rent ut umulig. Like fullt skal jeg gjøre et forsøk.

For nå har jeg det slik, da jeg har lest Gaute Heivolls nyeste roman Før jeg brenner ned. Dette er første bok jeg leser av Heivoll, som har flere romaner,noveller, lyrikk og en barnebok bak seg. Og jeg kan garantere at det ikke er den siste jeg plukker opp av ham, for dette er en fortellerstemme jeg virkelig kan like. Personlig, nært og universelt i et språk som er rikt, konsekvent og med utrolig god flyt. Her er det passasjer som språklig er som fløyel. Fantastisk.

Historien er lagt til Heivolls fødested, Finsland i Vest-Agder, og vi følger Heivoll i nåtid, fortid samt hendelser fra hans fødeår 1978. Et år hvor en pyroman herjer i bygda. Eller her presentert på godt vis av forlaget Tiden Norsk Forlag selv:

Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.

Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle.

Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av Norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham?
Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?

Før jeg brenner ned er en usedvanlig historie, og sjeldent rystende roman, om flammene i ens eget liv.

Måten Heivoll blander sin egen historie, rekonstruksjonen av hendelsene i 1978, samtaler med de involverte og kommunikasjonen på tvers av tid er mesterlig. Og forfatteren viser en utrolig kjærlighet til personene han skildrer. Dette er mennesker jeg også blir glad i og bryr meg om. I tillegg har boken dette i seg at den implisitt stiller eksistensielle spørsmål. Hva gjør oss til den vi er? Hvordan kan ytre sett to tilsynelatende så like personer ende opp så ulikt? Hvor går grensen mellom galskap og normalitet? Forfatter og pyroman?

Tidligere har jeg her i bloggen antydet at Langelands bok Verdensmestrene er årets bok. Så feil kan man altså ta, ikke til forkleinelse for Langeland. For dette er virkelig stor litteratur, på alle nivå. Likevel skal jeg nå være litt mer forsiktig med noen kåring, for enda har ikke Carl Frode Tillers Innsirkling 2 kommet ut. Og er den i samme liga som Innsirkling, vil nok Tiller og Heivoll knive om topplasseringen i min personlige rating av årets bøker.

Som dere skjønner; denne boka må leses. Jeg står i samme kor som dagspressens anmeldere og lovpriser Før jeg brenner ned. Her er noe av hva de sier:

Intens spenning og lavmælt refleksjon. Gaute Heivoll har skrevet en eksistensiell thriller på høyt nivå. Anne Cathrine Straume, NRK

Snakker vi om høstens opprykk fra kredibel forfatter for de innvidde til norsk husholdningsnavn? Det ville i alle fall være fullt fortjent. For på samme måte som med en bok som «Ut og stjele hester», er dette en roman både for de kresne og for de mange. Annette Orre, Dagsavisen

Er dette bokhøstens store sensasjon? Bedre kan det ikke gjøres. Cathrine Krøger, Dagbladet

Flere av mine medbloggere har også latt seg begeistre, bl.a. Ellen E-M, Bibliotekarene anbefaler, Rose-Marie og Boklesebloggen.

Er dette årets Brageprisvinner? Jeg tror han vinner :) Og er du enda ikke overbevist, kan du lese et langt og godt utdrag fra boka her.

Boka kan kjøpes hos alle norske bokhandlere til kr. 379,-. Om du har langt til nærmeste bokhandel, kan den også kjøpes hos capris.no, da for kr. 332,-. Jeg ser at den også er å få i en lydbokutgave, lest inn av Even Rasmussen.

Noen lenker:
Gaute Heivolls egen side
Forlagets side om boka og forfatteren
Wikipediaartikkel om Heivoll

Nok en gang ikke helt enig med kritikerene, der altså

Tidligere i høst lovpriste jeg Henrik Langelands nyeste bok, Verdensmestrene, for så å oppdage at anmelderne langt fra var enige med meg. Ikke at jeg alltid er enige med anmelderne, men denne gangen var differansen riktig så stor. Med dette i bakhodet ble jeg vel så mye i stuss etter å ha lest anmeldelse av Morten Harry Olsens siste roman, Adrian Marconis store sorg. For også dette er en bok jeg fikk varme følelser for. Ikke på samme entusiastiske nivå som for Verdensmestrene, dog varme følelser.

Adrian Marconis store sorg er en roman om forfatteren Adrian Marconi. Oppvokst nordpå med to søsken, alle tre med “ekstra tyngende fornavn”. Adrian, Sebastian  og Miranda Marconi. Og Adrian som vår hovedperson, altså.

Adrian er en forfatter med skikkelig skrivetørke. Det er år og dag siden siste roman, og han sliter mer enn nok med å skrive et forord til en ny utgivelse av  “Lolita”. Med et havarert ekteskap bak seg, et distansert forhold til sin datter, trøblete forhold til sin bror og et ikke helt uproblematisk forhold til sin egen historie. Denne noe traurige tilværelsen får et slag for baugen da han mottar en kasse med etterlatenskaper fra sin far, lenge etter dennes død. Kassen fører til at han igjen må snakke med og forholde seg til sin bror, må se tilbake på sin egen historie og sitt forhold til foreldrene, you name it. Selvranskaelsene står i kø… På toppen av dette får Marconi diverse skjellsettende opplevelser gjennom møtet med uteliggere(?), ny potensiell kjæreste, “nye landsmenn” på beste vestkant og svært så pripne og traurige naboer.

Og hva er det så jeg liker? Vel, mange av passasjene i boka er flotte, f.eks. begynnelsen på 2. kapittel:

Jeg har mistet min eleganse til kjedsomheten. Det er ingen tragedie det er snakk om, bare en mann som kjeder seg til døde. Noen vil si at jeg har mistet verdigheten, men den har jeg i behold, så vidt. Eller kanskje jeg mener integriteten. Det siste, tror jeg. Verdighet er hva verden tillegger en, integriteten er noe man kjenner best selv. Ja, jeg tror det er slik. Når jeg tenker meg om, tror jeg det er mange som mener jeg har mistet verdigheten; det får så være. Man kan leve et helt liv uten verdighet, og likevel ha integriteten i behold. Men det plager meg at jeg nok har mistet en del av min forfengelighet; forfengelighet kan føre til stolthet, like mye som til skam. Det kommer an på hva man bruker forfengeligheten til.

Mange slike i boka, og det tiltaler meg. Fine tanker, lette å relatere og forholde seg til, men som samtidig gir mye å gruble over. Finfint. Og ja, det er mange klisjeer her. Middelaldrende forfatter med skrivetørke, glad i drikke, nokså ugreit forhold til verden generelt og til familie spesielt.

Slik jeg har lest kritikerne er det dette de reagerer mest på, samtidig som de er svært så opptatt av å lete etter paralleller mellom Adrian Marconi og forfatteren selv. Fristende, selvfølgelig, men la nå boken stå for seg selv. Dette verken forringer eller løfter boka ytterligere for mitt vedkommende.

Min oppfordring er at hvis du liker noen blikk inn i menneskesinnet, noen fine øyeblikk, noen passasjer å humre over og ikke krever skjellsettende og livsendrende opplevelser bør du lese boka. Språket finner jeg lekende, lett og godt.

Boka er utgitt på forlaget Vigmostad & Bjørke, og bør kunne kjøpes hos enhver bokhandel eller f.eks. hos capris.no for kr. 305,- (Veil: kr. 349,-).

Morten Harry Olsen har vært såpass raus at du kan lese hele første kapittel på hans hjemmesider.

Wow! Dette er imponerende godt skrevet, Langeland.

Henrik H. Langeland må kunne sies å ha fått sitt definitive litterære gjennombrudd med romanen Wonderboy i 2003, i alle fall om man dømmer etter kommersiell suksess. Boka tronet på boktoppen sommeren 2003. “Alle” leste den. Boka handler om Christian von der Hall, økonomen som planlegger et gedigent finansraid, og det er kun en stor utfordring; han trenger 1 milliard kroner. Vi befinner oss i midt i en jetsetverden i mediebransjen hvor fler enn én anmelder og journalist mente at dette hadde klare likhetstrekk til Schibsted. Fantastisk spennende og svært humoristisk bok. En skikkelig page-turner.

Forventningen var derfor stor da forfatteren i 2007 kom med Francis Meyers lidenskap. Her møter vi den 53-årige litteraturprofessoren, en 26-årig studine og jakten på et tapt manuskript av Petter Dass. Må innrømme at denne ikke innfridde forventningen. Jeg opplevde boka som “pratete”, med manglende fremdrift og kjedelig historie. Dette er basert på en rask gjennomlesning av boka i 2007.

Derfor var jeg avventende og med moderate forventninger da jeg fikk årets utgivelse, Verdensmestrene, i hendene. Og først som sist kan jeg si at det er bare å skru forventningene til topps, folkens. Dere vil ikke bli skuffet. For dette er bra, svært bra!

Hos forlaget kan vi lese følgende:
Året er 1982.
To skiløpere kommer tett i tett forbi Gratishaugen. Den ene rykker ut til siden. Den andre følger etter, men faller slik at den første brekker staven.
For Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal blir livet aldri mer det samme.
Lars Meltzer bor i Hemingland, der Meltzer-slekten har holdt til gjennom generasjoner, en tradisjonsrik ansamling advokater i direkte linje tilbake til nasjonens grunnleggere og en familiekultur preget av langsiktighet, nøysomhet og nærhet til Nordmarka. Bare noen kilometer unna vokser Simone Bugge Kristoffersen opp i et radikalt nabolag der nye strømninger skaper konflikt mellom generasjonene. Sammen med sin mor og lillesøster kommer Amar Singh fra indisk Punjab til Fornebu for å gjenforenes med sin far, men Oslo og Haugerud er på ingen måte slik han hadde forestilt seg. Remi Halvorsen er arbeidersønn i en blokk på sosialdemokratiske Oppsal, der ingen ser ham som den han egentlig vil være.

Og det er akkurat dette boka handler om. Vi kommer rett inn i den intense handlingen under VM-stafetten i Holmenkollen i 1982 da Brå brekker staven. For mange har dette blitt stående som et øyeblikk man husker; hvor man var, hva man spiste, hva man hadde på seg. Så også for personene i boka, men på en enda mer direkte måte enn for de fleste av oss. Gutta vi følger er 12 år, dvs. fem år eldre enn undertegnede i 1982. Likevel kjenner jeg igjen så mye; musikk, klær, situasjoner og hendelser (er vel nesten et tegn på sykt hode når man som 7-åring var opptatt av delelinjer i nord og russertrusselen…) Her sprenges store snøfonner, hoppes i Kollen, gås på ski fra Mylla til byen, og alt er så godt beskrevet at det føles som å være med selv. Og jammen dukker ikke Thomas Alsgaard opp også :)

Langeland har et suverent grep om karakterene han skaper, fra Amar til Lars via Remi til Hauk. Fantastisk! Fortellerstemmene i boka er Lars, Amar, Simone og Remi, hvor Lars er den som vies størst plass. Vi møter også utro fedre og mødre, tyranniske fedre, oppofrende fedre, finfine onkel-, tante- og besteforeldreportretter og flotte mødre med dansekurs m.v. Her er persongalleriet så rikt og frodig at alle finner noen de kjenner – og man ler høyt mer enn én gang.

Hva handler så boka om? For meg var dette en bok om en svunnen tid som jeg nærer varme følelser for. En tid som har preget tiden vi nå er midt inne i. Og en bok om vennskap på godt og vondt, om familieforhold og om det å vokse til og være annerledes. Med fare for å gjenta meg selv: Fantastisk! Og språkføringa er så lett, leken og elegant med herlig bruk av sosiolekter.

Langeland har lovt(?) at dette er første bok av flere om disse fire. Det blir fortalt at vi skal følge disse frem til 1999. Heldigvis! For jeg vil ha mer, og det litt kjapt om jeg må be. Tror jeg skal driste meg til å utrope dette til årets bok blant de jeg har rukket å lese i år.

Utgivelsen er kommet på Tiden Norsk Forlag og er på 600 sider. Det kan nok garanteres at du finner boka i enhver bokhandel i landet, samt sikkert i diverse kiosker, SmartClub, Rimi og sannsynligvis også på Maxbo og XXL, men jeg forventer jo at du støtter opp om din lokale bokhandel. Hvis du sliter med å komme deg ut, kan du også få den rett i postkassa ved å bestille den hos Capris.no til kr. 349,- (Veiledende kr. 399,-).

Les og nyt, folkens. Les og nyt!

De ingen savner – Eystein Hanssen

Oslopolitiet har gjennom Eystein Hanssens debut fått en ny superheltinne – Elisabeth “Elli” Sunee Rathke. Elli er halvt thai og halvt norsk, har sort belte i karate, men ikke like god skytter, egenrådig og dedikert i jobben. Med andre ord mye som ligger til rette for en typisk krim – for er ikke alle de litterære krimheltene litt annerledes?

Undertegnede har ingen forutsetning for å mene verken det ene eller det andre om hvor sannsynlig tegningen av en politietterforsker i krim er. Kan hende er Elli like nært sannheten som disse trettenpådusinet forfyllete, samlivsdestruktive etterforskerne á la Harry Hole, John Rebus o.l. Og i så måte er Rathke et forfriskende pust, da hun fremstår som svært så sunn og smart. Og med den samme uovertrufne intuisjonen som vi har funnet hos så mange litterære kriminalhelter før. Likevel får jeg en viss overnaturlig superheltfølelse der Rathke er ute og jakter kriminelle kun timer etter at hun er innlagt etter hjernerystelse m.v.

Boken innledes med at ei ung, identitetsløs jente blir funnet død, liggende naken på Gamlebyen gravlund med lukt av terpentin og med en kanyle i armen. Mye kan tyde på en overdose, men det viser seg raskt å være et drap (selvfølgelig). Dette er starten på en morderjakt som er svært så krevende – og jeg røper nok ikke for mye når jeg forteller at flere jenter etterhvert blir funnet. Det kommer tidlig for en dag at dødsfallet/-ene har lenker til et traffickingnettverk og prostitusjon med svært unge jenter, men utover det har politiet svært få spor.

En intens og livstruende jakt begynner for Elli og hennes kollegaer…

Tenkte ikke å røpe så mye mer, for den som har lyst til å lese boka selv. Og joda, boka er spennende den. Lettlest og med driv i handlingen. Likevel er det noe her som gjør at jeg ikke er superentusiastisk. Kanskje er det hennes nye kollega, Jan Nereng, som er overført fra lensmannskontoret på Dokka? Som sammenlikner narkotika med hjemmebrent? Og som gjør klønete mentale notater om at det ikke heter hore eller knarker, men prostituert og narkoman. Eller er det at dialogene kan oppleves som konstruerte og “styltete”?

Som sagt, jeg vet ikke hva det er. Men bevares, boka er spennende nok og jeg holdt pusten gjennom enkelte sider. Absolutt godkjent, Hanssen, og kanskje opptakten til det som kan bli en ny politiserie i bok-Norge. Blir fint å følge videre, tror jeg, når debuten er unnagjort og Hanssen får ryddet litt opp i språk og typer.

Boka er utgitt på Vigmostad & Bjørke, som gjør en forbilledlig satsing på norsk skjønnlitteratur. Bokas veiledende pris er kr. 349,-, men kan kjøpes til kr. 305,- fra capris.no.

Nå har jeg også lest den…

…og du verden for en bok. Boka jeg tenker på er A Confederacy of Dunces (Tåpenes sammensvergelse) av John Kennedy Toole.Toole selv fikk aldri oppleve at boka ble utgitt, da han tok sit liv, drøyt 31 år gammel 6. mars 1969. Boka ble første gang utgitt i 1980 etter iherdig innsats fra hans mor, og i 1981 fikk boka Pulitzerprisen, hvilket er første gang prisen ble utdelt posthumt.

 

Som sagt døde Toole for egen hånd i 1969. Han var i gang med en doktorgrad i engelsk da han ble innkalt til militærtjeneste. Etter endt tjeneste hadde han diverse småjobber og skrev ved siden av. Hans manus ble stadig refusert og dette i kombinasjon med tett omgang med alkohol og helseproblemer kan se ut til å ha blitt for mye for ham. Heldigvis kjempet hans mor videre for å få manuset utgitt og ble til slutt kronet med hell.

John Kennedy Toole (17.12.1937 - 06.03.1969)

Bokas hovedperson er Ignatius J. Reilly, en misantrop knapt uten like i litteraturen. Ignatius er “hyperlærd”, smellfeit og arbeidsløs mann som bor hjemme hos sin mor i New Orleans. Han fordriver tiden med å se alt som går på kino, trash-tv og kritisere og forbanne sin egen samtid. Etter en serie uheldige hendelser i byen sammen med sin mor, blir han tvunget ut i arbeislivet. Det er gjennom dette vi følger Ignatius; hvordan han klarer å prege dagene til de aller fleste i sin omkrets i både positiv og negativ forstand.

Det er vanskelig å beskrive boka og dens innhold, for den handler jo egentlig ikke om noen ting (som også ble brukt som avslagsargument overfor Toole selv). Likevel sitter man igjen med en følelse av å vite noe mer om menneskenaturen etter å ha lest boka. I tillegg til å ha ledd høyt flere ganger. For dette er morsomt, svært morsomt. Forviklingene, tablåene og relasjonene er ubetalelige. Hele persongalleriet er kostelig, eller hva sies om en aspirerende eksotisk danserinne som øver inn et nummer med sin tamme papegøye, nakenposerende bareier, undercover politimann jobbende på offentlig toalett, tilnærmet dement kontoransatt m.v. Ubetalelig.

Som dere skjønner – jeg anbefaler boka svært varmt. Men vær forberedt på lange, tilnærmet uforståelige sider med Ignatius’ egne skriverier.

Boka er å få i flere engelskespråklige utgaver, bl.a. fra Amazon, og er også utgitt på norsk av Tiden Norsk Forlag. Boka er (etter sigende) strålende oversatt av Nils Werenskiold. Den kan du for eksempel kjøpe hos Capris (hvor du også kan kjøpe den på svensk, dansk, spansk, tysk, engelsk eller finsk).

The Uncommon Reader – Alan Bennett

Fra tid til annen lar jeg tankene flyte fritt rundt bøker jeg har lest gjennom årene. Ofte tar tankene meg igjennom selsomme opplevelser, og innimellom gjenopplever jeg perler osm jeg ønsker å dele med andre. Tidligere har jeg skrevet om The Curious Incident with the Dog in the Nighttime og Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Begge disse er perler som jeg har glede av langt utover den korte tiden det tok å lese dem.

Så er også tilfelle med Alan Bennetts The Uncommon Reader. Å kalle dette stor litteratur vil kanskje være å overdrive en smule, både i omfang og innhold, men det er like fullt mange gode iakttakelser og mye vidd gjennom de snaut 130 sidene.

Den uvanlige leseren i dette tilfelle er Dronning Elisabeth II som helt tilfeldig dropper innom bokbussen ved Windsor. Møtet med bokbussen blir skjebnesvangert i den forstand at Dronningen begynner å lese Bøker med stor B og ikke bare Dick Francis. “Now that one is here, I suppose one ought to borrow a book,” er dronningens umiddelbare kommentar når hun noe forfjamset står inne i bokbussen.

Dronningens lesing avanserer raskt fra lett(?) underholdning til relativt tung og avansert litteratur, og hun lar ingen sjanse går fra seg til å lese. Til og med majestetiske rutiner må vike til fordel for lesing. Og som vi boklesere godt kjenner til, blir man gjerne så oppslukt i den bok man til enhver tid er i gang med at man leter etter muligheter til å bare lese én side til. I tillegg får man en uendelig lyst til å konversere om det man har lest og leser, noe som sikkert kan oppleves noe trettende for våre omgivelser. Så også med Dronningen. Statsmenn, hofftjenere – ja alle blir gjenstand for Dronningens nyvunne lidenskap. Dette skaper usikkerhet i kongeriket. Og når Dronningen begynner å vise interesse for å skrive selv, da…

Denne boka har noe som enhver bokleser vil kjenne seg igjen i, spekket med vittige situasjoner, absurditeter, sarkasmer og strålende observasjonsevne. Om du ikke allerede har lest den, gjør den til selskap for en dag i løpet av sommeren. Det vil du ikke angre.

Alan Bennett kjenner kanskje mange til fra før, men da helst som skuespiller og dramatiker. Meg bekjent er dette foreløpig eneste bok fra hans hånd som også er oversatt til norsk. Boken ble utgitt på Pax Forlag med tittelen En uvanlig leser og er oversatt av Ragnfrid Stokke.

På engelsek er boken kommet i pocket, og kan i skrivende stund kjøpes hos Amazon.co.uk for £ 3,99 + porto. Evt. finner du den også hos Capris.no til kr. 61 + evt. porto.

Veiledende pris for norsk utgave er kr. 199,-, men hos Capris.no kan du få den til kr. 173,- + evt. porto.

Om Alan Bennett på Wikipedia

Nok en morsom roman lest – “rolex” av Roger Pihl

Etter å ha lest Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann fikk jeg lyst til å kose meg med det jeg av omtale hadde forstått var nok en røverhistorie, nemlig rolex, Roger Pihls debut.
Boken ble utgitt i 2007 på Piratforlaget, og er å få i pocket til kr. 99,- (eller kr. 86,- hos capris.no). Pihl selv er reklamemann – tekstforfatter og daglig leder i reklamebyrået Fabel – i tillegg til forfatter. Og at han er kreativ, det skjønner man allerede tidlig i rolex.
Vi møter Frederik Viksjø, den svært vellykkede direktøren i konsulentselskapet Teo AS. Viksjø er, som gründere og næringslivsledere flest, i manko på én viktig ting i livet – fritid! Da han under et møte med firmaets viktigste kunde som en spøk legger frem forslaget om å vikariere for kunden som konas følge under en tur til Venezia, biter kunden på. Og eventyret er i gang. Viksjø forstår at de fleste næringslivsledere er som ham selv – i evig underskudd på fritid, pusterom, kvalitetstid med farmilien osv. Denne innsikten bruker han når han etablerer selskapet rolex, med liten r. Selskapet spesialiserer seg i å vikariere for næringslivstopper når de trenger det som mest, f.eks. kanotur med sønner når en viktig forretningsavtale skal signeres m.v. Kort sagt får bedriftslederne tid til mer av det som er aller viktigst for dem – nemlig suksess på jobb. Absurde situasjoner oppstår, som for eksempel når et eksklusivt slag bridge gjennomføres av 16 vikarer fra rolex, uten at noen av oppdragsgiverne merker det. Eller en fantastisk samtale med en elg.
Historien er en sann svir å lese, men en del flashbacks til oppvekst på østkanten, underdogskildringer fra barndommen m.v. er for mitt vedkommende uinteressante digresjoner. Sikkert ment å gi karakter og dybde, men det funker ikke.
Det er typeskildringer i boka, ikke dype karakterer. Og det er helt ok. Jeg trenger ikke mer. Dess mer typete – og mindre personlig – jo mer troverdig fremstår personene i boka for meg som leser.
Gjennom ettermiddagen har jeg tatt meg selv i å smile, humre og le, men også å rødme litt av tanken p¨at jeg tror jeg kjenner noen som gjerne hadde benyttet seg av rolex’ tjenester.
Undertittelen på boka er “En passe lang roman” – og det har forfatteren og forlaget rett i. Denne boka er akkurat passe lang til at jeg lar meg underholde hele ettermiddagen med de 295 sidene. Men skal du på ferie, bør du ta med flere bøker, for dette er fort gjort. Heller ikke dette er stor litteratur i klassikerforstand, men hvorfor skal alt på død og liv være det?
Om Roger Pihl hos Piratforlaget.
Pihls egne nettsider

Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann – Jonas Jonasson

Da jeg nylig gikk til anskaffelse av et lesebrett (Sony Reader PRS-900), ville jeg gjerne også fylle det med bøker jeg ønsket å lese. Til tross for CappelenDamms hederlige forsøk på å lage en kanal for norske bøker gjennom digitalbok.no, er det fortsatt ingen distribusjon av norske e-bøker å snakke om. I Sverige, derimot, kan man finne et relativt bredt og godt utvalg. Dette har man tilgang til både via svenske sider og capris.no. Svenskene, som i store deler av bokmarkedet for øvrig, har valgt ePub som sitt format. Finfint format, som er lett å manøvrere i.

Vel, nok om lesebrettet (som jeg forresten foreløpig er rørende godt fornøyd med…).

Første bok ut ble altså Jonas Jonassons debutbok, Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann. Den selvlærte sprengningseksperten Allan Karlsson befinner seg på et aldershjem han har innfunnet seg med at blir hans endeholdeplass her på jorden. Det vil si inntil hans hundreårsdag. Kommunalråd, presse og andre prominenser møter opp for å hylle hundreåringen, og det er bare kort tid før markeringen skal finne sted at Karlsson får det innfall å stikke sin veg. Som så ofte i livet tidligere følger Karlsson sine innfall, og han kryper ut av vinduet sitt i bare tøflene. Herfra blir vi med på en månedslang jakt på hundreåringen og hans etterhvert store skare av venner. Eller hva sies om en god gammel vaneforbryter, en multinestenutdannet gatekjøkkeneier, Den Skjöna og hennes elefant Sonja, næringsmiddelsmåskurken Bosse, narkokongen Gäddan og politimannen Aronsson. Boken foregår parallelt i nåtid og et tilbakeblikk på Karlssons hundreårige – og svært så mangefasetterte – opplevelser. Også her er persongalleriet rikt; Franco, Truman, Stalin, Erlander, Mao, Churchill, Nixon, Popov og mange, mange flere. Karlsson evner faktisk å overvære de aller fleste storpolitiske hendelser gjennom nittenhundretallet.

Karlsson er herlig apolitisk og tar ikke hensyn til verken politikk eller religion når han gjør sine valg – og det er nokså befriende å lese om et menneske som aldri har dette aspektet i sitt liv. Valgene blir utelukkende gjort etter innfallsmetoden og etter om Karlsson liker personen som gir ham mulighetene og valgene. Og det gjør han ofte.

At Allan Karlsson og hans venner etterhvert er etterlyst for tre mulige drap m.v. er bare et lite krydder som gir historien et ekstra løft. Herlig!

Historien er en skikkelig røverhistorie, en historie som fikk meg til å humre meg gjennom de trehundre sidene. Det er også en liten leksjon i nyere historie, i alle fall hva gjelder ulike sprengningsmetoder…

Hvis du
1. ønsker å bli underholdt noen timer i sommer,
2. gjerne leser litteratur på svensk,
3. setter pris på en usannsynslig godt fortalt røverhistorie
4. og liker å le mens du leser,
da synes jeg du skal gi denne boken en mulighet.

Dette er ikke stor litteratur. Ikke svært spennende heller. Bare sabla god historiefortelling.

Boka er utgitt på Piratförlaget AB, og kjøpes i Norge enklest hos capris.no, hvor prisene, eksklusiv evt. porto, er fra kr. 37,- (pocket), via kr. 48,- (e-bok) til innbundet kr 189,- (lydbok på CD). Vel verdt penga!

Litt mer om Jonasson kan du lese på Piratförlagets sider.

What to do?

Som jeg tidligere skrev, har jeg nylig gjort flere bokkupp. I tillegg til disse har jeg også funnet svært mange godbiter på loppemarked (se her og her f.eks…). Etter mange års bokhandler karriere ligger også mange bøker på vent i hylla. Et lite innblikk i en bibliofils hverdag (vakkert illustrert ved fruens fotomontasje…) får dere her. Hvilken bok skal leses først? Ai ai ai… Skikkelig dilemma der, altså.

Tro det eller ei, så har jeg allerede bestemt meg. Satte igang med Nesbøs Panserhjerte. Det går jo raskt å lese også, ren underholdning for penga.

 

Men så fikk jeg e-post i dag om at Lehanes nyeste på norsk, Et land i grålysningen (The Given Day), er på vei i posten. Da vil jeg jo gjerne kaste meg over den også. Begynner å haste med å bli ferdig med Nesbø gitt, slik at den ikke blir liggende halvlest på hylla.

Litt om Et land i grålysningen (på engelsk) finner dere på Wikipedia. Der kan dere også lese litt mer om Lehane. Og ja – det er mannen bak bl.a. Mystic River og Shutter Island, samt enkelte episoder av The Wire. Jeg gleder meg som et barn til den kommer i posten – tror dette er 680 sider som kommer til å gå unna så lett som en lek.

Boka har kommet på Versal forlag, og kan bl.a. kjøpes her hos ark.no. Engelsk utgave finner du bl.a. hos amazon.co.uk.

Blodläge – Johan Theorin

Våren har kommet til Öland og med den begynner sommergjestene å klargjøre sine hus og hytter. Gerlof Davidsson velger å flytte fra Marnäshemmet og tilbake til hytta som han og Ella hadde hatt sammen, og som hans døtre med familier nå bruker som sommerbolig. Gerlof begynner å kjenne på at døden nærmer seg, og vil ut av institusjonen som stadig gir ham denne påminnelsen. Og det er her ute ved alvaret at historien i Blodläge begynner. Det vil si begynner med slutten:

VALPURGISNACHT

Per Mörners vänsterhand var sönderbränd, hans revben var brutna och blicken blöt och suddig, men känseln i hans kropp fanns fortfarande kvar. Han kände bensinen som hälldes över honom, kände hur ljummen den var. Jämfört med den kalla kvällsluften var vätskan nästan varm, och den sved och brände när den rann ner i hans hår och in i de blödande såren i hans ansikte.

Det kluckade lugnt och rytmiskt från den höjda bensindunken. Sedan slutade det klucka, och den tomma dunken kastades åt sidan på kalkstenshällen.

 

Dette er altså de første to avsnittene i boken, og dette er kanskje den beste innledningen Theorin har skrevet så langt. Rett inn i historien og man blir fanget i intesiteten og de malende beskrivelsene av lukt, farge, lys, temperatur og følelser.

Bokens bakside røper følgende:

Våren har kommit till Öland. Vid kanten av det övergivna stenbrottet i byn Stenvik har två enorma lyxhus byggts under vintern. I skuggan av dem hukar stenhuggarnas vindpinade baracker.

I påsktid, när snön smält, flyttar nya invånare till stenkusten. En av dem är Per Mörner, som ärvt en gammal stenhuggarstuga och hoppas få vara ifred för sin hjärtlösa far. En annan är Vendela Larsson, uppvuxen på ön och tillbaka som vuxen med en enda önskan: att få möta älvorna på alvaret igen och be om deras hjälp. Här finns också den gamle skutkaptenen Gerlof Davidsson som återvänt till barndomsbyn för att njuta av vårsolen, kanske för sista gången.

Allt Gerlof vet om sina nya grannar är att de har byggt sina hus mellan trollen som sägs bo nere i stenbrottet och älvorna som dansar ute på alvaret. Gränslinjen mellan dem går vid det röda stråket i kalkstensklippan, blodläget, och det har alltid fört olycka med sig.

Mange historier svirrer rundt i boka. Hva er det med Per, som til stadighet prioriterer sin usympatiske og kyniske far fremfor sin dødssyke datter. Og Vendela – har hun virkelig kontakt med alvene, eller er det en virkelighetsflukt fra et trøblete samliv – god hjulpet av pillecocktail?

Som tidligere bøker er heller ikke denne en ren kriminalroman. Den er en miks mellom krim, relasjonsfortelling og naturmytisk fortelling.

Og språket! Som alltid lavmælt og vart fra Theorin, noe som står i skarp kontrast til bokas innhold – bl.a. pornoindustri, mordbrann, dødssyke barn og kamp mellom troll og alver.

For den som eventuelt er redd for at det overnaturlige og naturmytiske tar overhånd i Theorins fortellinger, kan jeg forsikre om at det gjør det ikke. Det ligger der som en mulig forklaringsvariabel og gir historiene en touch av autensitet og nærhet som understreker sårheten og svakheten til mange av Theorins karakterer.

Jeg gleder meg allerede til sommerboka, som formodentlig skal hete Rörgast. Theorin avslører litt om innholdet her.

Boka kommer på norsk med tittelen Blodleie 10. juni i følge Gyldendal Norsk Forlag. Jeg vil anta at prisen vil ligge på kr. 379,- da de to foregående, Skumringstimen og Nattefokk, lå på henholdsvis kr. 349,- og 379,-. Svensk utgave kan i skrivende stund kjøpes hos Capris.no for kr. 160,-. Her kan du også få e-bok eller div. lydbokutgaver.

 

 

 

Teaser fra Theorins svenske utgiver:

Nattefokk – Johan Theorin

I fjor vår kom altså Theorins andre roman fra Öland på norsk, også denne gangen glimrende oversatt av Kari Bolstad. Hans første bok, høstboken Skumringstimen skrev jeg om her. Nattefokk holder seg også på Öland, denne gangen på vinterstid.

Også denne gangen vil jeg anbefale å lese et lite utdrag fra boken, funnet via Theorins hjemmeside.

Fra bokens bakside har jeg sakset dette:
Når den kraftige stormen som kalles fokk, feier inn over Öland, gjør man best i å holde seg innendørs. Fokket kommer fra nord med snø og kulde, og trekker alt med seg på sin vei.

Den tidligere fyrvokterboligen Åludden gård med sine to fyrtårn har stått tom i mange år da Katrine og Joakim Westin fra Stockholm kjøper eiendommen. Husene er bygd av tømmer fra et skip som forliste i 1846, og ryktet vil ha det til at det nordre fyret bare lyser natten før noen skal dø.

Ekteparet Westin, som har to små barn har pusset opp boliger før og er ikke det minste overtroiske. Men utpå høsten får de høre en gammel historie om at gården hver jul får besøk av de døde.

Selv opplever jeg Nattefokk som svært mye mer ubehagelig enn Skumringstimen. Kanskje er det fordi det er vel så mye en spøkelsesfortelling som en kriminalroman. Som de nær meg vet godt er jeg ikke akkurat den modigste i mørket og selv om jeg ikke tror på spøkelser er jeg sikker på at de er der når mørket kryper innpå. Forresten trenger det ikke være så mørkt, heller…

Også denne gangen er Theorins språkføring lavmælt. Det er med på å understreke følelsen av at det overnaturlige er rett utenfor vårt synsfelt, men like fullt tilstede. Sorg er også denne gangen sentralt tema og alle(?) løse tråder samles i fokket på Åludden gård på julaften.

Gerlof Davidsson spør kanskje du? Er han med? Jo da, i like stor grad som i forrige bok og gir en solid følelese av autensitet, historisk forankring og at det overnaturlige egentlig er en helt naturlig del av livet og naturen.

Anbefales? Så absolutt, og i enda større grad enn Skumringstimen. Denne er mer fullendt. Sekser på terningen fra undertegnede. Men les uansett bok én i Ölandsdvartetten først, da du. Det blir litt mer stas på den måten i forhold til karakterutvikling osv.

Også denne boken kan du kjøpe i enhver norsk bokhandel. Pocket kr. 149,- og denne finnes også i tre ulike lydbokformater (CD, MP3 og DigiBok). Her finner du alle norske utgaver hos Ark.no. Om du fortsatt er komfortabel med å lese på svensk, er det også på denne boken penger å spare (uansett format) ved å handle f.eks. hos Capris.no. Her er svensk pocket fra kr. 39,-(!).

 

 

 

 

Video med Theorin om de to første bøkene fra Öland:

 

Theorin om Ölandskvartetten:

Mai er bra for leseløver

For noen år tilbake ble fastprisperioden på bøker redusert, slik at man nå allerede i mai kan få noen av fjorårets titler til supre priser. Her følger bokkuppene jeg opplever å ha gjort den siste uken, med en kort presentasjon. Gleder meg til å ta fatt på disse. For den som ønsker å lete etter gode bøker til suverene priser er det vel Mammutsalget i februar/mars og maisalget i norsk bokhandel som er mest aktuelt. Ellers har jo jeg fått en forkjærlighet for alle loppemarkedkuppene man kan gjøre, men denne helgen ble det uforrettet sak, gitt. Vel, her er altså mine maikjøp så langt:

Jo Nesbø – Panserhjerte.
Kr. 399,- Kr. 120,-
To kvinner er funnet drept i Oslo, begge har druknet i sitt eget blod. Mysteriet politiet står overfor, er at stikksårene i ansiktene til de døde er blitt påført fra innsiden av munnen. Kaja Solness fra Voldsavsnittet blir sendt til Hong Kong for å oppspore en mann som er deres eneste spesialist på seriedrap. Den alkoholiserte politimannen har gjemt seg et sted i millionbyen, på flukt fra demonene fra forrige drapssak, minnene om kvinnen han elsker og kreditorer. Hans navn er Harry Hole.

Hanne Ørstavik – 48 rue Defacqz.
Kr. 339,- Kr. 99,-
Rakel og Paul er tvillinger, maler og arkitekt, de bor i 48 rue Defacqz, de arbeider og kommer seg gjennom dagene, likevel lever de i en tilstand av tidløs uvirkelighet. Samtidig er jo noe virkelig, men hva, og hvordan? Hvordan komme nær det levende i seg? Samuel finnes, med varme i hendene. Og det kommer en ung kvinne, som står utenfor huset, som ikke går. 48 rue Defacqz er en roman om kunst og arkitektur, om form og pust og kjærlighet.

Karl Ove Knausgård – Min kamp 1.
Kr. 299,- 129,-
Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bok utforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens. I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningsbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter.

Kjetil Stensvik Østli – Politi og røver.
Kr. 369,- Kr. 169,-
Gjennom Kjetil S. Østlis kontakt og etterhvert vennskap med den tidligere spaneren Johnny Brenna og den tidligere kriminelle Petter R. Hansen, fortelles historien om hvordan et miljø som oppsto på Tveitasenteret på 70-tallet, endte med ranet av Nokas og et politidrap i 2004.
Boken retter et kritisk blikk på politiets ressurser og prioriteringer og gir et unikt innblikk i mentaliteten som preger både de kriminelle og politiet.

Kerstin Thorvall – När man skjuter arbetare.
Svensk pocket kr. 21,-
En läroverksadjunkt från södra Sverige och med ett svärmiskt intresse för arbetare kommer till Tärnaby i norr och träffar en tolv år yngre småskollärarinna. Deras kärlekshistoria utspelar sig i skuggan av 30-talets klassamhälle och de dramatiska Ådalshändelserna då fem människor skjuts till döds av militär. Men mannen i historien är sinnessjuk och får egentligen inte gifta sig för att inte hans anlag ska föras vidare

Carl-Johan Vallgren – Kunzelmann & Kunzelmann.
Svensk pocket kr. 39,-
Efter sitt stora genombrott med den augustvinnande Den vidunderliga kärlekens historia (2002), gör Carl-Johan Vallgren comeback med en djupt underhållande och sylvass skälmroman om brott och bedrägeri, om falskhet och äkthet. När Viktor Kunzelmann dör framför sitt staffli, 83 år gammal, rullar en osannolik historia upp sig för hans son Joakim. Den har sina rötter i mellankrigstidens Tyskland, utspelar sig under andra världskriget och löper vidare in i 40- och 50-talets Sverige. Den framgångsrike och berömde tavelkonservatorn, änkling och tvåbarnsfar, visar sig också ha hetat något helt annat, och varit någon helt annan? Joakim och hans syster Jeanette tvingas nu pussla samman en ny bild av Viktor, där småstaden Falkenberg och karriärårens Stockholm får sällskap av helt andra miljöer och erfarenheter, som förfalskarverkstäder, fångläger och berlinska bögklubbar.
      Joakim Kunzelmann i sin tur lever i början av det nya seklet ett annat slags dubbelliv, i en hektisk virvel av pengar och sex där lögner och självförakt är på väg att knäcka honom. Han har misslyckats som skribent och med sitt äktenskap, och hans förnedringsresa, full av prövningar, för honom från lyxkrogar och dokusåparedaktioner till porrfilmsträsket och svarta affärer av olika slag. Allt medan han försöker förstå vem hans far egentligen var.

Klas Östergren – Gentlemen.
Svensk pocket kr. 35,-
Boxaren och pianisten Henry Morgan bor i egendomlig våning på Hornsgatan i Stockholm. Där bor också hans bror Leo, f d barnstjärna, filosof och 60-talspoet, nu ordentligt nedgången. Det försiggår en massa underligheter i det där huset. Bröderna Morgan är minst sagt gåtfulla.
     Det tycker i alla fall författaren "Klas Östergren", när han kommer in i bilden. Sommaren 1978 driver han omkring i stan, bestulen på allt han äger och har, förutom två skrivmaskiner. Han blir erbjuden ett rum uppe hos bröderna Morgan, flyttar dit och finner sig snart indragen i ett drama som får en ände med förskräckelse.
     Läsaren får följa med på vidsträckta upptäckter i Morganbrödernas liv, ner i 60-talets Stockholm och Europa, för att slutligen hamna i den bistra och svåra vintern 1979, då hela världen ser ut att stå inför den sista katastrofen. Bröderna Morgans olika sätt att leva ställs inför en sista prövning.
     Förvecklingarna är många i denna roman, som är full av frisk fabuleringsglädje och sinnrik intrigflätning. Den bjuder på ett helt fyrverkeri av äventyr, och till slut sitter berättaren själv och undrar över vad som hänt.

Klas Östergren – Gangsters.
Svensk pocket kr. 35,-
Gentlemen från 1980 blev Klas Östergrens stora genombrottsroman och räknas idag till en av våra moderna klassiker. Romanen Gangsters tar, tjugofem år senare, vid där Gentlemen slutar. I en paradlägenhet på Hornsgatan sitter författaren Klas Östergren och skriver ner berättelsen om Henry och Leo Morgan och alla de andra excentriska karaktärerna. Det blir en vindlande och svindlande historia om kärlek och självbedrägeri, om ett ödesdigert möte i Wien och en plats i radioskugga, långt bortanför 3G-nät och kraftledningar, om illegala vapenaffärer och en ros som heter Fleur du mal och blommar rikligt och sent. Berättelsen sträcker sig från slutet av 70-talet fram till våra dagar och när den avrundas har berättaren fått överblick och perspektiv på vad som egentligen har hänt. På så sätt fullbordas inte bara en utan två historier.

“Den vackraste visan om kärleken…

…kom aldrig på pränt” heter det i Ture Nermans tekst. Kan hende har den vakreste kjærlighetsfortellingen aldri kommet på trykk, men Jan Wieses “Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede” hører definitivt til der oppe blant de aller, aller vakreste.
Det er mange år siden jeg leste boken siste gang, og jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på den på en god stund innen jeg spiste middag med kolleger i går kveld. Gjennom disse samtalene ble (som så ofte når jeg er i fri dressur) temaet dreiet mot litteratur, og jeg blir alltid like rørt av at noen ønsker å høre mine anbefalinger av bøker. Min aller første anbefaling til min kjære kollega, som synes det er vanskelig å orientere seg i jungelen av bøker, var altså denne boken.
Forlagets (Gyldendal) innsalg av boka er som følger:
På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring.
Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten.
Et godt handlingreferat kan Astrid Werner gi dere via Deichmanske bibliotek. Min anbefaling av boken er svært varm. Språket er rikt, levende og svært godt. Historien er spennende, overraskende og fantastisk. Og så er det lagt til Italia. Det er jo alltid på sin plass å drømme seg bort til støvete italienske landsbyer, travle torg, mat og vin. Denne boken gir deg muligheten til det. Og så er den kompakt. Historien er unnagjort på drøyt 170 sider. Rett og slett fantastisk – og en “must read” for alle!
Kjøpe boka? Kr. 129,- i pocket, blant annet hos Ark Bokhandel. Boken finnes også som lydbok, innlest av Jan Grønli.

Skinner’s round – Quintin Jardine

Innvielse av et nytt, storslått (og snobbete) golfanlegg i Edinburgh, hvor verdens beste golfspillere, kjendiser og pengesterke karakterer skal kappes om store penger  under banens første turnering. Banen er anlagt på et område som har mange myter og historiske hendelser knyttet til seg, deriblant heksebrenning.

Vår venn Assistant Chief Constable Bob Skinner (som omtalt her) blir tilkalt når en av tre investorer bak banen blir funnet i jacuzzien i sin private suite, med halsen kuttet over. Dette er den første av flere hendelser, og de ser ut til å kunne knyttes til mystiske og magiske fenomener. Skinner, derimot, er jordnær og vil ta tak i problematikken – her og nå.

Boka er spektakulær, svært spennende og har en god miks av overnaturlige antydninger, historie og rå maktkamp i sportsbusiness. Dette er den fjerde boka om Skinner og er den beste til nå, etter min oppfatning. Som tidligere; boka er ikke oversatt til norsk, men kan selvfølgelig bestilles f.eks. i enhver Ark Bokhandel eller (noe rimeligere) hos Amazon.

Lapidus og Bergtings “Gängkrig 145” – en gedigen skuffelse.

Tidligere har jeg skrevet om Jens Lapidus og hans Stockholm noir-bøker Cash og Aldri Fucke opp. Det kan du lese om her. Nå har jeg også lest hans serieromanprosjekt som han har gjort sammen med serietegneren Peter Bergting. Jeg leste bevisst ingen anmeldelser av denne serieromanen innen jeg hadde lest den selv, da jeg er nokså skeptisk når tradisjonelle litteraturanmeldere gjør vurderinger av serieromaner. Ofte ender jeg opp med å være svært så uenig, både i negativ og positiv forstand. Så ikke denne gang. Denne gang skulle jeg virkelig ønske jeg hadde gått igjennom noen anmeldelser først. For dette, Jens Lapidus, dette var svært tynt!

Dette er som sagt tredje gang vi beveger oss inn i Lapidus’ univers “Stockholm Noir”. Her møter vi igjen Mahmud
al-Askari og hans gjeng Alby Boys. Mahmuds søster, Jivan, blir voldtatt av hennes bestevenns bror og hans kompis. Dette skal selvfølgelig (!) hevnes, og en gjengkrig bryter ut. Selve utgangspunktet kan virke riktig så bra, men dessverre er det ingen stor utvikling i historien. Dette er endimensjonalt og rent ut kjedelig. Og dette til tross for at språket til Lapidus fortsatt er av det troverdige slaget. Kort, konsist og røft så det holder.

Peter Bergtings strek er en annen skål. Om det er noe som - om mulig -  redder denne storyen, så er det Bergting og hans strek. Fargeskalaen, som beveger seg inn mot det vi kjenner fra fantasygenren, fungerer svært godt mot den hardkokte, storbyrealistiske streken. Dette er som å se en skikkelig film noir. Herlig, Bergting! Men for å nyte Bergtings strålende arbeid anbefaler jeg heller hans Frazetta’s Creatures som han har gjort sammen med Rick Remender. Her finner vi bl.a. Ted Roosevelt som monsterjeger…(!)

Forresten…Disse anmeldelsene jeg burde lest innen jeg kastet en liten femtilapp ut av vinduet for denne bokens skyld finner dere her og her.

Lars Kepler - Hypnotisören

“Som eld, precis som eld. Det var de första orden den hypnotiserade pojken uttalade. Trots att han hade livshotande skador – hundratals knivsår i ansiktet, på benen, bålen, i ryggen, under fötterna, i nacken och bakhuvudet – hade man försatt honom i djup hypnos med hopp om att genom hans ögon få se vad som hänt.”

Slik begynner Lars Keplers bok “Hypnotisören” (Albert Bonniers Förlag 2009). Undertegnede er glad i å lese krim. Mye krim! Innenfor de ulike genre jeg liker i kriminallitteraturen mener jeg å kunne skille de gode fra de svært gode og de middels gode. Stor var derfor spenningen da Lars Keplers bok dukket opp i postkassen. Kritikkene var svært variable da boken kom ut i Sverige i 2009 – fra ren slakt til lovprising.

For ordens skyld. Lars Kepler er et pseudonym. Bak navnet skjuler ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril seg. “Hypnotisören” er ment som den første i en serie bøker med den finlandssvenske politiinspektøren Joona Linna. En mann hvis hyppigst benyttede vendinger er “Vad var det jag sa” og “Jag har alltid rett”.

Hurtige skift preger boken. Den er skrevet i en svært lett stil, noe som for min del opplevdes som en styrke slik at historien og den fortettede handlingen ble enda sterkere.

Og handlingen, ja. En hel familie (nesten) blir funnet nedslaktet, kun sønnen har overlevd – såvidt! Joona Linna skjønner fort at for å redde familiens gjenlevende datter må han avsløre morderens identitet gjennom å få den hardt skadete sønnen til å snakke. Dermed blir Erik Maria Bark mer ellr mindre presset til å bryte sitt løfte om aldri mer å bruke hypnose. En skremmende kjede av hendelser setter igang som en konsekvens av Barks løftebrudd…

Boken er intenst spennende fra begynnelse til slutt, og de 572 sidene er ferdiglest innen man har rukket å blunke. Som du skjønner – jeg likte boka svært godt. Boka gir et dypdykk inn i det mørkeste i menneskesinnet og har undertoner av grøsser.

Er dette en bok for påsken? Min anbefaling er: Definitivt"!

Boka er også oversatt til norsk, og utgitt på Cappelen Damm, kr. 369,-. I skrivende stund har ark.no boken til kr. 323,-. På svensk kan boka kjøpes hos capris.no, f.eks. i pocket til kr. 40,- eller innbundet til kr. 89,-.