torsdag 25. mars 2010

Irrganger – Arnaldur Indriðason: Jeg savner Erlendur!

Min forventning er alltid skrudd helt til topps når en ny utgivelse av Indriðason blir annonsert. Hans dystre islandske univers med den til dels dysfunksjonelle etterforskeren Erlendur Sveinsson har virkelig gitt meg mange gode leseopplevelser gjennom de seks bøkene som hittil har utkommet på norsk. Jeg synes jeg kjenner Erlendur nå, hans problematiske forhold til sine to (voksne) barn, som begge har vært eller er ute og kjører i forhold til rus m.v. Videre har jeg også begynt å like Valgerður, hans kjæreste (mer eller mindre). Erlendurs kolleger, Elínborg og Sigurður Óli, har jeg alltid opplevd som utydelige og noe sjablongaktige, men all den tid Erlendur har vært såpass god og sentral har jeg latt dette passere.

Les mer om boken hos cappelendamm.no Denne syvende boken fra Reykjavik har derfor en tøff oppgave foran seg, all den tid den innleder med at Erlendur har tatt seg fri fra jobb, og kun blir nevnt (og savnet) i løpet av boken.

Historien innledes med at en ung mann, Runólfur, blir funnet drept i sin leilighet, med halsen overskåret. Alt tyder på at en kvinne har vært i leiligheten på drapstidspunktet, og at dette med stor sannsynlighet er kvinnen Runólfur fikk med seg hjem fra byen kvelden før ved hjelp av å blande stoff i drinken hennes.

Anslaget er bra – svært bra. Alt ligger til rette for nok en klassekrim, men dessverre holder ikke dette hele veien. I Erlendurs fravær er det Elínborg som blir hovedetterforsker, og hun fortsetter å være sjablongaktig, selv om forfatteren gjør sitt beste for å gi henne både personlighet og historie. Elínborgs etterforskning er samittighetsfull og grundig, men det er litt for mange tilfeldigheter og usannsynligheter i oppklaringen som gjør at, nei, dette tror jeg ikke helt på.

Mitt håp nå er at Indriðason bringer Erlendur tilbake fra ferie og at neste bok igjen vil gi oss en innsikt i både de lyse og mørke sidene i hans sinn. Hvis Elínborg – eller Sigurður Óli, for den saks skyld – igjen skulle vise seg å være de sentrale aktørene er jeg redd at denne leseren er tapt. Beklager, Indriđason.

Det bør tillegges at denne vurderingen selvfølgelig er skrevet med et visst bakteppe. Derfor kan det hende at en annen leser vil oppleve boken både som spennende og god. Men min anbefaling er altså at du tar med en av Indriðasons tidligere bøker på påskefjellet, og begynn gjerne på begynnelsen. Rekkfølge? Se under.

Bøkene kan (bør kunne) fås i enhver velassortert bokhandel, men er du usikker kan de i alle tilfelle bestilles via ark.no.

 

Rekkefølge på bøkene om Erlendur Sveinsson & co:

  • Myren (2004)
  • Gravstille (2005)
  • Røsten (2006)
  • Vannet (2007)
  • Vinterbyen (2008)
  • Fjellet (2009)
  • Irrganger (2010)

torsdag 18. mars 2010

Lapidus og Bergtings “Gängkrig 145” – en gedigen skuffelse.

Gängkrig 145 - Månpocket Tidligere har jeg skrevet om Jens Lapidus og hans Stockholm noir-bøker Cash og Aldri Fucke opp. Det kan du lese om her. Nå har jeg også lest hans serieromanprosjekt som han har gjort sammen med serietegneren Peter Bergting. Jeg leste bevisst ingen anmeldelser av denne serieromanen innen jeg hadde lest den selv, da jeg er nokså skeptisk når tradisjonelle litteraturanmeldere gjør vurderinger av serieromaner. Ofte ender jeg opp med å være svært så uenig, både i negativ og positiv forstand. Så ikke denne gang. Denne gang skulle jeg virkelig ønske jeg hadde gått igjennom noen anmeldelser først. For dette, Jens Lapidus, dette var svært tynt!


isbn9146219552_ex_7Dette er som sagt tredje gang vi beveger oss inn i Lapidus’ univers “Stockholm Noir”. Her møter vi igjen Mahmud
al-Askari og hans gjeng Alby Boys. Mahmuds søster, Jivan, blir voldtatt av hennes bestevenns bror og hans kompis. Dette skal selvfølgelig (!) hevnes, og en gjengkrig bryter ut. Selve utgangspunktet kan virke riktig så bra, men dessverre er det ingen stor utvikling i historien. Dette er endimensjonalt og rent ut kjedelig. Og dette til tross for at språket til Lapidus fortsatt er av det troverdige slaget. Kort, konsist og røft så det holder.




3447786819Peter Bergtings strek er en annen skål. Om det er noe som - om mulig -  redder denne storyen, så er det Bergting og hans strek. Fargeskalaen, som beveger seg inn mot det vi kjenner fra fantasygenren, fungerer svært godt mot den hardkokte, storbyrealistiske streken. Dette er som å se en skikkelig film noir. Herlig, Bergting! Men for å nyte Bergtings strålende arbeid anbefaler jeg heller hans Frazetta’s Creatures som han har gjort sammen med Rick Remender. Her finner vi bl.a. Ted Roosevelt som monsterjeger…(!)

Forresten…Disse anmeldelsene jeg burde lest innen jeg kastet en liten femtilapp ut av vinduet for denne bokens skyld finner dere her og her.


onsdag 17. mars 2010

I gang med ny lesefest, håper jeg


Jeg har tidligere skrevet om Quintin Jardine og hans karakter Bob Skinner. Nå har jeg akkurat satt meg ned med bok fire i serien - Skinner's round - med det håp at den gir opplevelse på samme nivå som de tre foregående. Og to til ligger hjemme og venter... Herlig.

Snart skal Indridasons nyeste også leses. Det er store fordeler i å friskne til :-)

Posted by ShoZu

tirsdag 16. mars 2010

Lars Kepler - Hypnotisören

Som eld, precis som eld. Det var de första orden den hypnotiserade pojken uttalade. Trots att han hade livshotande skador – hundratals knivsår i ansiktet, på benen, bålen, i ryggen, under fötterna, i nacken och bakhuvudet – hade man försatt honom i djup hypnos med hopp om att genom hans ögon få se vad som hänt.”

9100124044 Slik begynner Lars Keplers bok “Hypnotisören” (Albert Bonniers Förlag 2009). Undertegnede er glad i å lese krim. Mye krim! Innenfor de ulike genre jeg liker i kriminallitteraturen mener jeg å kunne skille de gode fra de svært gode og de middels gode. Stor var derfor spenningen da Lars Keplers bok dukket opp i postkassen. Kritikkene var svært variable da boken kom ut i Sverige i 2009 – fra ren slakt til lovprising.

For ordens skyld. Lars Kepler er et pseudonym. Bak navnet skjuler ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril seg. “Hypnotisören” er ment som den første i en serie bøker med den finlandssvenske politiinspektøren Joona Linna. En mann hvis hyppigst benyttede vendinger er “Vad var det jag sa” og “Jag har alltid rett”.

Hurtige skift preger boken. Den er skrevet i en svært lett stil, noe som for min del opplevdes som en styrke slik at historien og den fortettede handlingen ble enda sterkere.

Og handlingen, ja. En hel familie (nesten) blir funnet nedslaktet, kun sønnen har overlevd – såvidt! Joona Linna skjønner fort at for å redde familiens gjenlevende datter må han avsløre morderens identitet gjennom å få den hardt skadete sønnen til å snakke. Dermed blir Erik Maria Bark mer ellr mindre presset til å bryte sitt løfte om aldri mer å bruke hypnose. En skremmende kjede av hendelser setter igang som en konsekvens av Barks løftebrudd…

Boken er intenst spennende fra begynnelse til slutt, og de 572 sidene er ferdiglest innen man har rukket å blunke. Som du skjønner – jeg likte boka svært godt. Boka gir et dypdykk inn i det mørkeste i menneskesinnet og har undertoner av grøsser.

Er dette en bok for påsken? Min anbefaling er: Definitivt"!

8202314895 Boka er også oversatt til norsk, og utgitt på Cappelen Damm, kr. 369,-. I skrivende stund har ark.no boken til kr. 323,-. På svensk kan boka kjøpes hos capris.no, f.eks. i pocket til kr. 40,- eller innbundet til kr. 89,-.

Vårsol på Sagene


Med Joanna Newsoms siste på øret, six-pence og shades begynner dagen fint.

Posted by ShoZu

tirsdag 9. mars 2010

Jens Lapidus og hans Stockholm noir

Jens Lapidus, ja. Forsvarsadvokaten. Og forfatteren. Lapidus har foreløpig utgitt to romaner og en serieroman, alle i Stockholm noir-serien. Og hva er så denne serien? Først og fremst hardkokt spenning, og alltid skrevet fra perspektivet til the bad guys. Herlig!

 

Cash - Jens Lapidus. Pocketutgave kr. 129,- Første bok ut var Cash – Hatet. Kjøret. Jakten. (Originaltittel: Snabba Cash). Her møter vi for første gang colaselgende Stureplanbrats, juggemafiaen, colakongen Jorge og flere dertil. Alle en del av Stockholms underverden. Hva er det så med boken som tiltaler meg? Vel – det er i amerikansk tradisjon, med kanskje James Ellroy som den fremste sammenlikningen. Korte, konsise setninger, mye dialog med troverdige sosiolekter. Og en strålende anlagt historie. Og hvordan det går med alle disse figurene? Hva tror du da? Kamp på liv og død, selvfølgelig. Hva annet? :)

 

Aldri fucke opp - Jens Lapidus. Pocketutgave kr. 139,-Bok to i serien, Aldri fucke opp (Originaltittel, overraskende  nok: Aldrig fucka upp), fortsetter der forrige bok slapp, men vi følger enkelte personer tettere enn i bok en, samtidig som andre sentrale personer i bok en kun figurerer som bipersoner her. Nå er det politimannen Thomas Andrén, araberen Mahmud og den tidligere leiesoldaten Niklas Brogren som vi følger tettest. Og alle forsøker de å rydde opp i tilværelsen og systemet på hver sin måte. Fortsatt står jugoslavmafiaen sentralt, selvfølgelig. Og også her er det høyt tempo, raske skift og herlig hardkokt språk. Anbefales!

 

Gängkrig 145 - Jens Lapidus & Peter Bergting. Pocketutgave ca. kr. 42,- (+ evt. porto) I dag registrerer jeg at det også er utkommet en serieroman i serien, hvor en av Sveriges fremste serietegnere, Peter Bergting, har illustrert. Gängkrig 145 har jeg foreløpig ikke lest, men venter den i postkassen en av de nærmeste dagene. Spennende å se Mahmud al-Askori i “levende live” :)

 

For den som vil ha litt superurban spenning på påskefjellet så er dette definitivt å anbefale. Ville kanskje ikke anbefalt den til den som er mest avhengig av den klassiske detektiv- eller politiromanen, men heller til den som også likte Wonderboy. Strålende skrevet, godt oversatt og herlig tjukke bøker. Dette er bøker som er umulig å legge fra seg, og man tar seg selv i å holde pusten, bli andpusten og mer dertil. Bøkene er i Norge utgitt på Cappelen Damm AS

 

Og derr så jeg plutselig at Karin også har skrevet om dette – i går! Vi er visst enige :)

Related Posts with Thumbnails