Tidligere i høst lovpriste jeg Henrik Langelands nyeste bok, Verdensmestrene, for så å oppdage at anmelderne langt fra var enige med meg. Ikke at jeg alltid er enige med anmelderne, men denne gangen var differansen riktig så stor. Med dette i bakhodet ble jeg vel så mye i stuss etter å ha lest anmeldelse av Morten Harry Olsens siste roman, Adrian Marconis store sorg. For også dette er en bok jeg fikk varme følelser for. Ikke på samme entusiastiske nivå som for Verdensmestrene, dog varme følelser.
Adrian er en forfatter med skikkelig skrivetørke. Det er år og dag siden siste roman, og han sliter mer enn nok med å skrive et forord til en ny utgivelse av “Lolita”. Med et havarert ekteskap bak seg, et distansert forhold til sin datter, trøblete forhold til sin bror og et ikke helt uproblematisk forhold til sin egen historie. Denne noe traurige tilværelsen får et slag for baugen da han mottar en kasse med etterlatenskaper fra sin far, lenge etter dennes død. Kassen fører til at han igjen må snakke med og forholde seg til sin bror, må se tilbake på sin egen historie og sitt forhold til foreldrene, you name it. Selvranskaelsene står i kø… På toppen av dette får Marconi diverse skjellsettende opplevelser gjennom møtet med uteliggere(?), ny potensiell kjæreste, “nye landsmenn” på beste vestkant og svært så pripne og traurige naboer.
Og hva er det så jeg liker? Vel, mange av passasjene i boka er flotte, f.eks. begynnelsen på 2. kapittel:
Jeg har mistet min eleganse til kjedsomheten. Det er ingen tragedie det er snakk om, bare en mann som kjeder seg til døde. Noen vil si at jeg har mistet verdigheten, men den har jeg i behold, så vidt. Eller kanskje jeg mener integriteten. Det siste, tror jeg. Verdighet er hva verden tillegger en, integriteten er noe man kjenner best selv. Ja, jeg tror det er slik. Når jeg tenker meg om, tror jeg det er mange som mener jeg har mistet verdigheten; det får så være. Man kan leve et helt liv uten verdighet, og likevel ha integriteten i behold. Men det plager meg at jeg nok har mistet en del av min forfengelighet; forfengelighet kan føre til stolthet, like mye som til skam. Det kommer an på hva man bruker forfengeligheten til.
Mange slike i boka, og det tiltaler meg. Fine tanker, lette å relatere og forholde seg til, men som samtidig gir mye å gruble over. Finfint. Og ja, det er mange klisjeer her. Middelaldrende forfatter med skrivetørke, glad i drikke, nokså ugreit forhold til verden generelt og til familie spesielt.
Slik jeg har lest kritikerne er det dette de reagerer mest på, samtidig som de er svært så opptatt av å lete etter paralleller mellom Adrian Marconi og forfatteren selv. Fristende, selvfølgelig, men la nå boken stå for seg selv. Dette verken forringer eller løfter boka ytterligere for mitt vedkommende.
Min oppfordring er at hvis du liker noen blikk inn i menneskesinnet, noen fine øyeblikk, noen passasjer å humre over og ikke krever skjellsettende og livsendrende opplevelser bør du lese boka. Språket finner jeg lekende, lett og godt.
Boka er utgitt på forlaget Vigmostad & Bjørke, og bør kunne kjøpes hos enhver bokhandel eller f.eks. hos capris.no for kr. 305,- (Veil: kr. 349,-).
Morten Harry Olsen har vært såpass raus at du kan lese hele første kapittel på hans hjemmesider.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar