lørdag 16. oktober 2010

En drømmehelg for bokelskere

Noen av bokkuppene denne og tidligere helger i høst. Her en bunke Fakkel-bøker fra Gyldendal.Denne helgen er det virkelig mulig å gjøre mange gode bokkupp i hovedstaden. Selv har jeg hittil fått med meg to av utsalgene, og det har resultert i tjuefem nye bøker i bunken ved senga. Jeg har laget liste over bøkene på bokelskere.no.

Hvor har jeg vært, spør du kanskje? I går gikk jeg en tur innom Bok på netts utsalg i Sandefjordgata. De har denne helgen stort utvalg av bøker til loppemarkedpriser. For åpningstider denne helgen kan du se her. Bok på netts egne sider med nettbutikk finner du på denne adressen: www.bokpanett.no. Bøkene jeg kjøpte? Finner du i denne lista.

I dag morges gikk turen til Tåsen skole og Tåsen skolekorps bokmarked. Et bokmarked med forbilledlig kategorisering, svært fine priser og herlig utvalg. Deres åpningstider i morgen (søndag 17. okt. 2010) finner du ved å sjekke loppemarked.infos sider. Og bøkene jeg endte opp med herfra? De finner du her.

Noen av de siste ukers bokkupp. Blir artig med Nyquist, tror jeg.I helgen åpnet også Lions avd. Bekkelaget sitt bokmarked i Bekkelagshuset. Dette er åpent frem til onsdag 20. oktober 2010. Håper å få det med meg i morgen, søndag, eller en dag til uka. Er dette noe i nærheten av hvordan Lions avd. Bergs marked er, vil nok pengene fly, da utvalget tradisjonelt er svært, svært godt og utrolig godt organisert. Ikke de laveste prisene, men fortsatt godt innenfor hva som er akseptabelt. Noe mer info om bokmarkedet på Bekkelaget finner du her.

En samling Fontene- og Fakkelbøker. Sandemose, Skoen, Bull Gundersen, Carling, Nyquist og Cervantes.  Mange gode timer foran meg.Ser at det er svært mange andre loppemarked rundt i østlandsområdet også denne helgen, så om du ikke kommer deg til Tåsen eller Sagene, er det store muligheter ellers også. God bokjakt!

 

 

  Noe lyrikk, noe Maigret. En salig blanding :)

onsdag 13. oktober 2010

Viktig tema, men ikke toppkarakter. Om Orkanger av Johan Mjønes.

Johan Mjønes har i år kommet med sin andre roman, etter sin kritikerroste debut Terminalhastighet i fjor. Dette er mitt første møte med Mjønes, en forfatter jeg ble nysgjerrig på etter å ha lest flere anmeldelser med mye ros samt flere lesere som trillet sekser på terningen hos bokelskere.no.
Omslagsbilde hentet fra www.aschehoug.no Orkanger er en roman om mobbing, sett både fra mobberens og offerets side, og i tre tidsdimensjoner. Vi møter Terje og Børge, henholdsvis offer og mobber.
I del én er vi på barneskolen, hvor Terje er den snille gutten i klassen ingen ofrer et blikk annet enn når det skal plages. Terje dynkes, og nesten druknes i snø, han sparkes og slås, og kanskje verst av alt; han blir oversett. Av lærere og av resten av klassen. Terjes eneste ønske er å være en del av fellesskapet. En del av klassen. Det ender, som det ofte gjør, med flytting. Børge er den som leder mobben. Sterk og sikker på utsiden, men med en følelse av å være misforstått og med et agressivitetsproblem. Børge eksploderer, og lar det i all hovedsak gå utover Terje.
I bokens andre del møter vi Terje og Børge i voksen alder, hvor Terje er gift, har tatt konas etternavn og har flyttet tilbake til Orkanger for å fullføre terapien etter barndommens overgrep. Han jobber nå som terapeut selv og tilfeldighetene gjør at han blir satt til å observere Børges omgang med datteren i forbindelse med en barnefordelingssak. Børge kjenner ikke igjen Terje, som går inn i saken på tross av habilitetsutfordringer.
Tredje og siste del viser konfrontasjonen mellom Terje og Børge på eldre dager, hjemme hos Terje. Bitterhet, sorg og sinne preger begge mennene. Og midt i dette slutter boka, det vil si uten egentlig slutt. Som leser blir man sittende med mange spørsmål, noe jeg antar er forfatterens intensjon også.
Jeg liker vekslingene i perspektiv mellom Terje og Børge, nemlig at vi får innblikk i både mobberens og offerets tanker om det som skjer. Dette er med på å utdype at mobbing ikke bare er et problem for offeret, men kanskje i vel så stor grad et problem for og i mobberen. Videre i bokens andre del, hvor maktforholdet til dels er snudd på hodet begynner vi å ane noe om at forfatteren i tillegg har en utvidet agenda i forhold til mobbing. Hvem er nå overgriper?
Man ender opp med å sitte med vel så mange spørsmål som svar etter å ha lest boka, noe som sikkert er etter forfatterens intensjon. Likevel sitter jeg med en ambivalent følelse etter ferdig lesning. Er det ikke vel overtydelig? Kunne det vært mer effektfullt med noe mer antydning?
Språklig synes jeg Mjønes leverer et solid stykke arbeid. Språket er knapt og presist, spesielt i bokens prolog, som er intens og nesten manende i formen. Disse første sidene er kanskje bokens aller beste i så måte.
Mjønes har levert en viktig og god bok, selv om jeg nok ikke ender med samme terningkast som for eksempel Fædrelandsvennen og Moss avis. En forbeholden anbefaling fra Bjerkestrand der, altså.
Boka er utgitt på Aschehoug, koster kr. 329,- og bør kunne kjøpes hos enhver norsk bokhandel. Eventuelt kan den bestilles hos capris.no, da til kr. 288,-.
Litt mer om Johan Mjønes kan du finne hos Wikipedia eller hos forlaget.

Dager “av” kan bli dyre, gitt

Planen i dag var å kun tusle litt rundt i bydelen, se på himmelen, trærne, drikke litt kaffe, lese og så ta en tur innom biblioteket på Sandaker. Denne planen ble fulgt til punkt og prikke, nesten. For langs ruta ligger det jo minst to bokhandler, og det er jo som en magnet på undertegnede. Så jeg har gått på en skikkelig smell.

Følgende ble innkjøpt:

13102010004

  •  Himmelrike og helvete av Jón Kalmar Stefánson, ei bok som har fått strålende kritikker så langt jeg har kunnet se. Gleder meg til denne.
  • Isola av John Mangler. Navnet er et pseudonym for en ung, drapsdømt fange i norsk fengsel, og i følge omtale skal dette være røffe, ærlige og gode dikt med svært mange referanser til klassisk litteratur. Har tenkt å kjøpe denne noe tid nå, så dette blir fin kveldslesing.
  • Vinduet. Nr. 3 2010. Tema norsk samtidspoesi. I tillegg skriver Ole Robert Sunde om Blodmeridianen, Peter Amdam om Flamme forlag m.v. Skal ikke se bort fra at dette også skal gi noen fine stunder med lesning.

Biblioteket, tenker du nå kanskje. Hva med biblioteket? Hva var poenget med biblioteksbesøk hvis det bare resulterte i utskeielser hos bydelens bokhandlere? Vel, en liten skatt lånte jeg med meg:

13102010005 Morels oppfinnelse av Adolfo Bioy Casares, der altså. En moderne, argentinsk klassiker utgitt i Gyldendals XS-serie, forlagets nye serie for oversatt litteratur. Tror dette skal bli et hyggelig bekjentskap.

Noen dager trenger man å være “av”

Dette er en slik dag. En dag da tiden tilbringes alene, på tur, på Kaffebrenneriet, med musikk på øret og ei bok i handa. En dag da hodet skal tømmes, hviles og gis mentalt påfyll, da jobb skal være jobb og batteriene skal lades. Kjenner allerede effekten.

13102010003 

Vi burde alle ta oss råd til en slik dag fra tid til annen. Gjør underverker.

onsdag 6. oktober 2010

En leseopplevelse av de sjeldne

Noen ganger har bøker en uvirkelig kraft. Kraft til å bevege, til å løfte blikk og til å gi leseren en opplevelse av å gjøre viktige erkjennelser. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, og da sitter man med en merkelig følelseskombinasjon av eufori og melankoli. Det føles som at man har overvært noe viktig og erkjennelsen av at det er over gjør at man sitter igjen litt tom og tappet. Å skrive om slike leseopplevelser er vanskelig, for ikke å si rent ut umulig. Like fullt skal jeg gjøre et forsøk.

Omslagbilde av "Før jeg brenner ned". Hentet fra tiden.noFor nå har jeg det slik, da jeg har lest Gaute Heivolls nyeste roman Før jeg brenner ned. Dette er første bok jeg leser av Heivoll, som har flere romaner,noveller, lyrikk og en barnebok bak seg. Og jeg kan garantere at det ikke er den siste jeg plukker opp av ham, for dette er en fortellerstemme jeg virkelig kan like. Personlig, nært og universelt i et språk som er rikt, konsekvent og med utrolig god flyt. Her er det passasjer som språklig er som fløyel. Fantastisk.

Historien er lagt til Heivolls fødested, Finsland i Vest-Agder, og vi følger Heivoll i nåtid, fortid samt hendelser fra hans fødeår 1978. Et år hvor en pyroman herjer i bygda. Eller her presentert på godt vis av forlaget Tiden Norsk Forlag selv:

Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.

Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle.

Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av Norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham?
Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?

Før jeg brenner ned er en usedvanlig historie, og sjeldent rystende roman, om flammene i ens eget liv.

Måten Heivoll blander sin egen historie, rekonstruksjonen av hendelsene i 1978, samtaler med de involverte og kommunikasjonen på tvers av tid er mesterlig. Og forfatteren viser en utrolig kjærlighet til personene han skildrer. Dette er mennesker jeg også blir glad i og bryr meg om. I tillegg har boken dette i seg at den implisitt stiller eksistensielle spørsmål. Hva gjør oss til den vi er? Hvordan kan ytre sett to tilsynelatende så like personer ende opp så ulikt? Hvor går grensen mellom galskap og normalitet? Forfatter og pyroman?

Tidligere har jeg her i bloggen antydet at Langelands bok Verdensmestrene er årets bok. Så feil kan man altså ta, ikke til forkleinelse for Langeland. For dette er virkelig stor litteratur, på alle nivå. Likevel skal jeg nå være litt mer forsiktig med noen kåring, for enda har ikke Carl Frode Tillers Innsirkling 2 kommet ut. Og er den i samme liga som Innsirkling, vil nok Tiller og Heivoll knive om topplasseringen i min personlige rating av årets bøker.

Som dere skjønner; denne boka må leses. Jeg står i samme kor som dagspressens anmeldere og lovpriser Før jeg brenner ned. Her er noe av hva de sier:

Intens spenning og lavmælt refleksjon. Gaute Heivoll har skrevet en eksistensiell thriller på høyt nivå. Anne Cathrine Straume, NRK

Snakker vi om høstens opprykk fra kredibel forfatter for de innvidde til norsk husholdningsnavn? Det ville i alle fall være fullt fortjent. For på samme måte som med en bok som «Ut og stjele hester», er dette en roman både for de kresne og for de mange. Annette Orre, Dagsavisen

Er dette bokhøstens store sensasjon? Bedre kan det ikke gjøres. Cathrine Krøger, Dagbladet

Flere av mine medbloggere har også latt seg begeistre, bl.a. Ellen E-M, Bibliotekarene anbefaler, Rose-Marie og Boklesebloggen.

Er dette årets Brageprisvinner? Jeg tror han vinner :) Og er du enda ikke overbevist, kan du lese et langt og godt utdrag fra boka her.

Boka kan kjøpes hos alle norske bokhandlere til kr. 379,-. Om du har langt til nærmeste bokhandel, kan den også kjøpes hos capris.no, da for kr. 332,-. Jeg ser at den også er å få i en lydbokutgave, lest inn av Even Rasmussen.

Noen lenker:
Gaute Heivolls egen side
Forlagets side om boka og forfatteren
Wikipediaartikkel om Heivoll

lørdag 2. oktober 2010

Et gedigent gjesp. Om Menneskefluene av Hans Olav Lahlum

Lahlum_MenneskeflueneForventningene var relativt store da jeg satte meg til med Hans Olav Lahlums skjønnlitterære debut Menneskefluene (2010). Lahlum som tidligere har vist at han er en formidabel historiker, biograf og samfunnsdebatant. Dette i tillegg til at han har blitt en form for medieyndling, kanskje på grunn av at han ikke legger skjul på at han til tider har en svært nerdete glede over stoffet han til enhver tid presenterer og derfor har en viss underholdningsverdi. Jeg har vært imponert over Lahlum og har gledet meg over mye av det han har skrevet tidligere, bl.a. Presidentene (2008) og Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009).
Menneskefluene er en krimroman, og forlaget har gitt en grei introduksjon til innholdet på sine sider:
Byen er Oslo og datoen 4. april 1968. Den tidligere statsråden og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt ned og drept – innelåst i sin egen leilighet på Torshov. Verken mordvåpen eller noen andre spor etter morderen er å finne i leiligheten.
Den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn ”K2” Kristiansen forstår raskt at morderen må ha vært en av de sju andre beboerne i oppgangen. Han trenger imidlertid hjelp for å finne ut hvordan mordet ble begått – og deretter mer hjelp for å finne morderen og et motiv. Det er de skarpsindige resonnementene til en svært utradisjonell rådgiver, den 18 år gamle funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise Borchmann, som bringer etterforskningen stadig tettere på en uvanlig utspekulert og kaldblodig morder.
Da Harald Olesens dagbok med en rekke mystiske notater blir funnet, og deretter en av naboene blir funnet skutt i sin leilighet, blir K2s dyktighet virkelig satt på prøve. Gjennom ti dager med etterforskning avsløres det gradvis at livene til så godt som alle av oppgangens beboere preges av dystre hendelser i fortiden, og stadig flere spor peker tilbake mot okkupasjonsårene under 2. verdenskrig.
Det er vanskelig å peke på noe som er galt i boka. Plottet er fint og mulige gjerningsmenn er det nok av nesten helt til siste slutt. Likevel blir ikke dette spennende, noe som vel er poenget med en kriminalroman. Språket er gammelmodig og omstendelig. Vel gir dette en viss tidskoloritt som kan fremstå troverdig, men likevel blir det tamt og det fremstår svært konstruert. Dialogene er heller ikke storveis etter min oppfatning. Og hva er det med disse frampeikene, av typen hvor ille det skulle vise seg å bli er man heldigvis lykkelig uvitendeom. Skal du ha cliffhangers, gjør det med handlingen og ikke prøv å lokke meg videre på den måten. lettlurt er jeg ikke.
Også i forhold til denne boken er jeg altså uenig med avisenes anmeldere. Der hvor de mener det er lovende og overraskende bra, sitter jeg med en følelse av at K2 har jeg ikke lyst til å lese mer om. For jeg vil overraskes når jeg leser krim. Jeg har lyst til å sitte på kanten av stolen i påvente av hva som skjer på neste side. Det gjør jeg ikke med denne boka. Heller har jeg sittet og tenkt på andre ting mens jeg har lest, og det er vel et svært dårlig tegn, er det ikke?
Det må sies at ikke alle anmelderne har vært superentusiastiske. NRKs Leif Ekle er en av dem.
For de av dere som er litt mer nysgjerrig på Lahlum og hans bøker, finner dere litt om ham på forlaget, CappelenDamms nettsider. Eller så er jo Wikipedia alltid en kilde til mye informasjon. Bokelskerinnen har gjort et intervju med den ferske krimforfatteren.
Boka har en veiledende pris på kr. 369,- og bør kunne kjøpes i alle norske bokhandlere. I tillegg kan den selvfølgelig fås gjennom netthandel, f.eks. hos capris.no til kr. 323,-. Den er også utgitt som lydbok, lest av Nils Nordberg – og det pleier å være bra lest!

fredag 1. oktober 2010

Nok en gang ikke helt enig med kritikerene, der altså

Tidligere i høst lovpriste jeg Henrik Langelands nyeste bok, Verdensmestrene, for så å oppdage at anmelderne langt fra var enige med meg. Ikke at jeg alltid er enige med anmelderne, men denne gangen var differansen riktig så stor. Med dette i bakhodet ble jeg vel så mye i stuss etter å ha lest anmeldelse av Morten Harry Olsens siste roman, Adrian Marconis store sorg. For også dette er en bok jeg fikk varme følelser for. Ikke på samme entusiastiske nivå som for Verdensmestrene, dog varme følelser.

Coverbilde. Hentet fra www.vigmostadbjorke.noAdrian Marconis store sorg er en roman om forfatteren Adrian Marconi. Oppvokst nordpå med to søsken, alle tre med “ekstra tyngende fornavn”. Adrian, Sebastian  og Miranda Marconi. Og Adrian som vår hovedperson, altså.

Adrian er en forfatter med skikkelig skrivetørke. Det er år og dag siden siste roman, og han sliter mer enn nok med å skrive et forord til en ny utgivelse av  “Lolita”. Med et havarert ekteskap bak seg, et distansert forhold til sin datter, trøblete forhold til sin bror og et ikke helt uproblematisk forhold til sin egen historie. Denne noe traurige tilværelsen får et slag for baugen da han mottar en kasse med etterlatenskaper fra sin far, lenge etter dennes død. Kassen fører til at han igjen må snakke med og forholde seg til sin bror, må se tilbake på sin egen historie og sitt forhold til foreldrene, you name it. Selvranskaelsene står i kø… På toppen av dette får Marconi diverse skjellsettende opplevelser gjennom møtet med uteliggere(?), ny potensiell kjæreste, “nye landsmenn” på beste vestkant og svært så pripne og traurige naboer.

Og hva er det så jeg liker? Vel, mange av passasjene i boka er flotte, f.eks. begynnelsen på 2. kapittel:

Jeg har mistet min eleganse til kjedsomheten. Det er ingen tragedie det er snakk om, bare en mann som kjeder seg til døde. Noen vil si at jeg har mistet verdigheten, men den har jeg i behold, så vidt. Eller kanskje jeg mener integriteten. Det siste, tror jeg. Verdighet er hva verden tillegger en, integriteten er noe man kjenner best selv. Ja, jeg tror det er slik. Når jeg tenker meg om, tror jeg det er mange som mener jeg har mistet verdigheten; det får så være. Man kan leve et helt liv uten verdighet, og likevel ha integriteten i behold. Men det plager meg at jeg nok har mistet en del av min forfengelighet; forfengelighet kan føre til stolthet, like mye som til skam. Det kommer an på hva man bruker forfengeligheten til.

Mange slike i boka, og det tiltaler meg. Fine tanker, lette å relatere og forholde seg til, men som samtidig gir mye å gruble over. Finfint. Og ja, det er mange klisjeer her. Middelaldrende forfatter med skrivetørke, glad i drikke, nokså ugreit forhold til verden generelt og til familie spesielt.

Slik jeg har lest kritikerne er det dette de reagerer mest på, samtidig som de er svært så opptatt av å lete etter paralleller mellom Adrian Marconi og forfatteren selv. Fristende, selvfølgelig, men la nå boken stå for seg selv. Dette verken forringer eller løfter boka ytterligere for mitt vedkommende.

Min oppfordring er at hvis du liker noen blikk inn i menneskesinnet, noen fine øyeblikk, noen passasjer å humre over og ikke krever skjellsettende og livsendrende opplevelser bør du lese boka. Språket finner jeg lekende, lett og godt.

Boka er utgitt på forlaget Vigmostad & Bjørke, og bør kunne kjøpes hos enhver bokhandel eller f.eks. hos capris.no for kr. 305,- (Veil: kr. 349,-).

Morten Harry Olsen har vært såpass raus at du kan lese hele første kapittel på hans hjemmesider.

Related Posts with Thumbnails