Blodläge – Johan Theorin

Våren har kommet til Öland og med den begynner sommergjestene å klargjøre sine hus og hytter. Gerlof Davidsson velger å flytte fra Marnäshemmet og tilbake til hytta som han og Ella hadde hatt sammen, og som hans døtre med familier nå bruker som sommerbolig. Gerlof begynner å kjenne på at døden nærmer seg, og vil ut av institusjonen som stadig gir ham denne påminnelsen. Og det er her ute ved alvaret at historien i Blodläge begynner. Det vil si begynner med slutten:

VALPURGISNACHT

Per Mörners vänsterhand var sönderbränd, hans revben var brutna och blicken blöt och suddig, men känseln i hans kropp fanns fortfarande kvar. Han kände bensinen som hälldes över honom, kände hur ljummen den var. Jämfört med den kalla kvällsluften var vätskan nästan varm, och den sved och brände när den rann ner i hans hår och in i de blödande såren i hans ansikte.

Det kluckade lugnt och rytmiskt från den höjda bensindunken. Sedan slutade det klucka, och den tomma dunken kastades åt sidan på kalkstenshällen.

 

Dette er altså de første to avsnittene i boken, og dette er kanskje den beste innledningen Theorin har skrevet så langt. Rett inn i historien og man blir fanget i intesiteten og de malende beskrivelsene av lukt, farge, lys, temperatur og følelser.

Bokens bakside røper følgende:

Våren har kommit till Öland. Vid kanten av det övergivna stenbrottet i byn Stenvik har två enorma lyxhus byggts under vintern. I skuggan av dem hukar stenhuggarnas vindpinade baracker.

I påsktid, när snön smält, flyttar nya invånare till stenkusten. En av dem är Per Mörner, som ärvt en gammal stenhuggarstuga och hoppas få vara ifred för sin hjärtlösa far. En annan är Vendela Larsson, uppvuxen på ön och tillbaka som vuxen med en enda önskan: att få möta älvorna på alvaret igen och be om deras hjälp. Här finns också den gamle skutkaptenen Gerlof Davidsson som återvänt till barndomsbyn för att njuta av vårsolen, kanske för sista gången.

Allt Gerlof vet om sina nya grannar är att de har byggt sina hus mellan trollen som sägs bo nere i stenbrottet och älvorna som dansar ute på alvaret. Gränslinjen mellan dem går vid det röda stråket i kalkstensklippan, blodläget, och det har alltid fört olycka med sig.

Mange historier svirrer rundt i boka. Hva er det med Per, som til stadighet prioriterer sin usympatiske og kyniske far fremfor sin dødssyke datter. Og Vendela – har hun virkelig kontakt med alvene, eller er det en virkelighetsflukt fra et trøblete samliv – god hjulpet av pillecocktail?

Som tidligere bøker er heller ikke denne en ren kriminalroman. Den er en miks mellom krim, relasjonsfortelling og naturmytisk fortelling.

Og språket! Som alltid lavmælt og vart fra Theorin, noe som står i skarp kontrast til bokas innhold – bl.a. pornoindustri, mordbrann, dødssyke barn og kamp mellom troll og alver.

For den som eventuelt er redd for at det overnaturlige og naturmytiske tar overhånd i Theorins fortellinger, kan jeg forsikre om at det gjør det ikke. Det ligger der som en mulig forklaringsvariabel og gir historiene en touch av autensitet og nærhet som understreker sårheten og svakheten til mange av Theorins karakterer.

Jeg gleder meg allerede til sommerboka, som formodentlig skal hete Rörgast. Theorin avslører litt om innholdet her.

Boka kommer på norsk med tittelen Blodleie 10. juni i følge Gyldendal Norsk Forlag. Jeg vil anta at prisen vil ligge på kr. 379,- da de to foregående, Skumringstimen og Nattefokk, lå på henholdsvis kr. 349,- og 379,-. Svensk utgave kan i skrivende stund kjøpes hos Capris.no for kr. 160,-. Her kan du også få e-bok eller div. lydbokutgaver.

 

 

 

Teaser fra Theorins svenske utgiver:

Irrganger – Arnaldur Indriðason: Jeg savner Erlendur!

Min forventning er alltid skrudd helt til topps når en ny utgivelse av Indriðason blir annonsert. Hans dystre islandske univers med den til dels dysfunksjonelle etterforskeren Erlendur Sveinsson har virkelig gitt meg mange gode leseopplevelser gjennom de seks bøkene som hittil har utkommet på norsk. Jeg synes jeg kjenner Erlendur nå, hans problematiske forhold til sine to (voksne) barn, som begge har vært eller er ute og kjører i forhold til rus m.v. Videre har jeg også begynt å like Valgerður, hans kjæreste (mer eller mindre). Erlendurs kolleger, Elínborg og Sigurður Óli, har jeg alltid opplevd som utydelige og noe sjablongaktige, men all den tid Erlendur har vært såpass god og sentral har jeg latt dette passere.

Denne syvende boken fra Reykjavik har derfor en tøff oppgave foran seg, all den tid den innleder med at Erlendur har tatt seg fri fra jobb, og kun blir nevnt (og savnet) i løpet av boken.

Historien innledes med at en ung mann, Runólfur, blir funnet drept i sin leilighet, med halsen overskåret. Alt tyder på at en kvinne har vært i leiligheten på drapstidspunktet, og at dette med stor sannsynlighet er kvinnen Runólfur fikk med seg hjem fra byen kvelden før ved hjelp av å blande stoff i drinken hennes.

Anslaget er bra – svært bra. Alt ligger til rette for nok en klassekrim, men dessverre holder ikke dette hele veien. I Erlendurs fravær er det Elínborg som blir hovedetterforsker, og hun fortsetter å være sjablongaktig, selv om forfatteren gjør sitt beste for å gi henne både personlighet og historie. Elínborgs etterforskning er samittighetsfull og grundig, men det er litt for mange tilfeldigheter og usannsynligheter i oppklaringen som gjør at, nei, dette tror jeg ikke helt på.

Mitt håp nå er at Indriðason bringer Erlendur tilbake fra ferie og at neste bok igjen vil gi oss en innsikt i både de lyse og mørke sidene i hans sinn. Hvis Elínborg – eller Sigurður Óli, for den saks skyld – igjen skulle vise seg å være de sentrale aktørene er jeg redd at denne leseren er tapt. Beklager, Indriđason.

Det bør tillegges at denne vurderingen selvfølgelig er skrevet med et visst bakteppe. Derfor kan det hende at en annen leser vil oppleve boken både som spennende og god. Men min anbefaling er altså at du tar med en av Indriðasons tidligere bøker på påskefjellet, og begynn gjerne på begynnelsen. Rekkfølge? Se under.

Bøkene kan (bør kunne) fås i enhver velassortert bokhandel, men er du usikker kan de i alle tilfelle bestilles via ark.no.

 

Rekkefølge på bøkene om Erlendur Sveinsson & co:

• Myren (2004)
• Gravstille (2005)
• Røsten (2006)
• Vannet (2007)
• Vinterbyen (2008)
• Fjellet (2009)
• Irrganger (2010)

Lars Kepler - Hypnotisören

“Som eld, precis som eld. Det var de första orden den hypnotiserade pojken uttalade. Trots att han hade livshotande skador – hundratals knivsår i ansiktet, på benen, bålen, i ryggen, under fötterna, i nacken och bakhuvudet – hade man försatt honom i djup hypnos med hopp om att genom hans ögon få se vad som hänt.”

Slik begynner Lars Keplers bok “Hypnotisören” (Albert Bonniers Förlag 2009). Undertegnede er glad i å lese krim. Mye krim! Innenfor de ulike genre jeg liker i kriminallitteraturen mener jeg å kunne skille de gode fra de svært gode og de middels gode. Stor var derfor spenningen da Lars Keplers bok dukket opp i postkassen. Kritikkene var svært variable da boken kom ut i Sverige i 2009 – fra ren slakt til lovprising.

For ordens skyld. Lars Kepler er et pseudonym. Bak navnet skjuler ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril seg. “Hypnotisören” er ment som den første i en serie bøker med den finlandssvenske politiinspektøren Joona Linna. En mann hvis hyppigst benyttede vendinger er “Vad var det jag sa” og “Jag har alltid rett”.

Hurtige skift preger boken. Den er skrevet i en svært lett stil, noe som for min del opplevdes som en styrke slik at historien og den fortettede handlingen ble enda sterkere.

Og handlingen, ja. En hel familie (nesten) blir funnet nedslaktet, kun sønnen har overlevd – såvidt! Joona Linna skjønner fort at for å redde familiens gjenlevende datter må han avsløre morderens identitet gjennom å få den hardt skadete sønnen til å snakke. Dermed blir Erik Maria Bark mer ellr mindre presset til å bryte sitt løfte om aldri mer å bruke hypnose. En skremmende kjede av hendelser setter igang som en konsekvens av Barks løftebrudd…

Boken er intenst spennende fra begynnelse til slutt, og de 572 sidene er ferdiglest innen man har rukket å blunke. Som du skjønner – jeg likte boka svært godt. Boka gir et dypdykk inn i det mørkeste i menneskesinnet og har undertoner av grøsser.

Er dette en bok for påsken? Min anbefaling er: Definitivt"!

Boka er også oversatt til norsk, og utgitt på Cappelen Damm, kr. 369,-. I skrivende stund har ark.no boken til kr. 323,-. På svensk kan boka kjøpes hos capris.no, f.eks. i pocket til kr. 40,- eller innbundet til kr. 89,-.

Jens Lapidus og hans Stockholm noir

Jens Lapidus, ja. Forsvarsadvokaten. Og forfatteren. Lapidus har foreløpig utgitt to romaner og en serieroman, alle i Stockholm noir-serien. Og hva er så denne serien? Først og fremst hardkokt spenning, og alltid skrevet fra perspektivet til the bad guys. Herlig!

 

Første bok ut var Cash – Hatet. Kjøret. Jakten. (Originaltittel: Snabba Cash). Her møter vi for første gang colaselgende Stureplanbrats, juggemafiaen, colakongen Jorge og flere dertil. Alle en del av Stockholms underverden. Hva er det så med boken som tiltaler meg? Vel – det er i amerikansk tradisjon, med kanskje James Ellroy som den fremste sammenlikningen. Korte, konsise setninger, mye dialog med troverdige sosiolekter. Og en strålende anlagt historie. Og hvordan det går med alle disse figurene? Hva tror du da? Kamp på liv og død, selvfølgelig. Hva annet? :)

 

Bok to i serien, Aldri fucke opp (Originaltittel, overraskende  nok: Aldrig fucka upp), fortsetter der forrige bok slapp, men vi følger enkelte personer tettere enn i bok en, samtidig som andre sentrale personer i bok en kun figurerer som bipersoner her. Nå er det politimannen Thomas Andrén, araberen Mahmud og den tidligere leiesoldaten Niklas Brogren som vi følger tettest. Og alle forsøker de å rydde opp i tilværelsen og systemet på hver sin måte. Fortsatt står jugoslavmafiaen sentralt, selvfølgelig. Og også her er det høyt tempo, raske skift og herlig hardkokt språk. Anbefales!

 

I dag registrerer jeg at det også er utkommet en serieroman i serien, hvor en av Sveriges fremste serietegnere, Peter Bergting, har illustrert. Gängkrig 145 har jeg foreløpig ikke lest, men venter den i postkassen en av de nærmeste dagene. Spennende å se Mahmud al-Askori i “levende live” :)

 

For den som vil ha litt superurban spenning på påskefjellet så er dette definitivt å anbefale. Ville kanskje ikke anbefalt den til den som er mest avhengig av den klassiske detektiv- eller politiromanen, men heller til den som også likte Wonderboy. Strålende skrevet, godt oversatt og herlig tjukke bøker. Dette er bøker som er umulig å legge fra seg, og man tar seg selv i å holde pusten, bli andpusten og mer dertil. Bøkene er i Norge utgitt på Cappelen Damm AS

 

Og derr så jeg plutselig at Karin også har skrevet om dette – i går! Vi er visst enige :)

Quintin Jardine – skaperen av Bob Skinner - Scotland’s toughest cop

Å si at jeg kjenner Jardines forfatterskap godt, vil være å ta hardt i. Foreløpig har jeg kun lest de tre første bøkene i serien om DCC Bob Skinner. Men det er nok, gitt. Nok til å vite at dette er svært bra!

Deputy Chief Constable Bob Skinner er, i tillegg til å være blant polititoppene, også sikkerhetsrådgiver for Secretary of State i Skottland. Han er en tøff politimann, hardtslående og verbalt direkte, men svært empatisk og menneskelig, og ikke som den kjente krimklisjeen. Outsider, forfyllet m.v.

Historiene om Skinner - nitten i tallet - er alle lagt til  Edinburgh, men med avstikkere ellers i Storbritannia og Spania (!).

Mitt viktigste ankepunkt mot bøkene er at Skinner er så godt som uovervinnelig. Ikke bare er han en god leder, men også en mester innen kampsport, en fabelaktig skytter,… Det vil ingen ende ta. Likefullt finner jeg bøkene svært spennende og troverdige (kanskje dette handler mer om min manglende innsikt i politiarbeid), og du kan alltid være trygg på at Jardine har lagt inn en aldri så liten twist på slutten.

Ved nærmere ettertanke… Skinners overmenneskelighet er vel ikke mer enn hva som er normalen i de fleste amerikanske politiserier på fjernsyn, så dette er strengt tatt svært troverdig! :)

Jeg anbefaler serien om Skinner varmt til den som liker urban krim med storpolitiske undertoner – evt. også en god dose internasjonal narkotikahandel. Jepp, jeg liker fyren, jeg.

Forfatteren, Quintin Jardine, har sin hjemmeside her. Han har også skrevet bøker om Oz Blackstone og Primavera Blackstone, men disse har jeg fortsatt til gode å lese.

 

Rekkefølge på bøkene om DCC Bob Skinner:

Skinner's Rules
Skinner's Festival
Skinner's Trail
Skinner's Round
Skinner's Ordeal
Skinner's Mission
Skinner's Ghosts
Murmuring the Judges
Gallery Whispers
Thursday Legends
Autographs in the Rain
Head Shot
Fallen Gods
Stay of Execution
Lethal Intent
Dead and Buried
Death's Door
Aftershock
Fatal Last Words

 

Bøkene om Skinner er ikke oversatt til norsk, men er skrevet på et lett forståelig engelsk. Selv kjøper jeg disse bøkene på www.amazon.co.uk, da de ofte er vanskelig å finne i norske bokhandlere, men de kan selvfølgelig bestilles, f.eks. hos Ark bokhandel.

Bloggambisjon – kriminallitteratur

Da en hjernerystelse helt tilbake i august 2009 fortsatt gjør at det er svært marginalt hva jeg klarer å lese, har dessverre ikke denne bloggen foreløpig blitt hva jeg ønsket den skulle bli. I alle fall ikke i den grad den er ment å skulle omhandle litteratur, film og musikk.

I all hovedsak har hverdagen de siste seks (!) måneder bestått av soving, turgåring og lytting til musikk – foruten lytting til NRK P2, selvsagt.

Musikk har jeg for så vidt blogget/twitret noe om, men forsvinnende lite om film og litteratur.

All den tid jeg er i ferd med gradvis å friskne til, har jeg kommet til at jeg kan jo gi noen anbefalinger fra det jeg tidligere har lest og sett. Og det er dette som altså er planen de nærmeste dagene. Da det drar seg mot påsketider og nordmenns fetisj for kriminallitteratur er på sitt mest outrerte da, vil jeg gjerne begynne med å trekke frem noen av mine egne kriminalfavoritter. Norske forfattere vil nok bli forbigått i denne sammenheng – både fordi jeg ikke har noen store favoritter blant disse og fordi de får svært mye oppmerksomhet i norske medier forøvrig.

Disse forfatterne har jeg ambisjoner om å vie min oppmerksomhet og mitt subjektive øye, i tilfeldig rekkefølge her:

Ian Rankin, Peter Robinson, Quintin Jardine, Stuart MacBride, Jens Lapidus, Arnaldur Indriðason, Johan Theorin, R.J. Ellory, Boris Akunin, Denise Mina, Jason Goodwin, samt kanskje noen til.

 

Ok. So far, so good. Neste post senere i dag, håper jeg.