torsdag 2. desember 2010

En rystende, rå og imponerende debut

Det er dessverre svært lenge siden jeg har skrevet noe her, noe jeg beklager på det aller sterkeste. Jeg skal alltids kunne komme med noen årsaksforklaringer til dette, så som mye på jobb, oppussing osv. Men like viktig er det nok at jeg har hatt en aldri så liten lesesperre. Jeg har hørt om forfattere og skribenters skrivesperre, men her har altså lesesperren vist seg i all sin prakt. Tror Tiller med sin Innsirkling har noe av skylda, for etter at jeg leste den på nytt har jeg brukt mye tid på denne. Mange tanker og refleksjoner, samt at den boka er så bra at man nesten blir litt redd for å begynne på Innsirkling 2 eller en hvilken som helst annen bok.

Like fullt, her sitter jeg altså og skriver igjen. Og det som har reddet meg ut av lesesperren er lyrikken, som så mange ganger tidligere. Olav H. Hauge er selvfølgelig en favoritt, en som gir meg nye overraskelser og ideer hver gang jeg åpner hans samlede. Det trengs vel bare å nevne ”Din veg” og ”Mange års røynsle med pil og boge” så tror jeg dere forstår hva jeg tenker på. Videre har så ulike lyrikere som Bertrand Besigye (Og du dør så langsomt at du tror du lever), Gunvor Hofmo (Samlede dikt), Georg Johannesen (Dikt), Lars Saabye Christensen (Etter mesterskapet), Frode Grytten (Norge og andre dikt) og ikke minst Niels Fredrik Dahl (Norsholmen) hjulpet meg godt med både melankoli, humor og nye tanker.


Men det er altså ikke disse som er viktigst i denne sammenhengen. For jeg har nemlig blitt både rystet og imponert av en lyrikkdebutant. Og ikke en hvilken som helst debutant, men noe så usannsynlig (?) som en straffedømt 24-åring. En uten annen utdannelse enn livets svært så harde skole. Og det er resultatet av denne læringa som danner bakteppet når John Mangler debuterer med samlinga Isola. Isola blir best beskrevet med forfatterens egne ord:

Hva er denne boka?

Den er ting jeg har skrevet på iso.
Hva er iso?
Iso er isolasjon. Når du bryter eller
blir beskyldt for å bryte reglene i fengselet
blir du sendt til isolasjonsavdelingen
som utgjør fengselet i fengselet.
John Mangler sitter altså i fengsel, i Ringerike fengsel, men jeg vet ikke for hvilken forseelse. Det er heller ikke så interessant. Det som er interessant er at CappelenDamm har våget å utgi boka, da det kan være vanskelig med tekster som har en såpass stor risiko i seg, for dette kunne fort blitt et skikkelig magaplask. Men den gang ei. Jeg finner tekster her med stor litterær autoritet, med intensitet, med lys og mørke i seg. På samme tid. Dette er innsikt i et liv jeg ikke har vært i nærheten av. Og bare så det er sagt; John Mangler er et pseudonym.

Sjelden leser jeg en lyrikksamling jeg ikke klarer å legge fra meg underveis. Slik var det med Isola. Ikke alt her er av like høy kvalitet, men alt er intenst. Best er Mangler når han skriver om hvordan det er på Isola. Ikke like godt er det når han forsøker å kommunisere med store filosofer og lyrikere.

Mangler har, sikkert i samråd med forlaget, valgt å gi tekstene et visuelt preg av fortsatt å være skrevet rett inn i en notatbok, med bruk av ulike skrifttyper, leken språklig "koreografi" og innstikk av formelle brev og vedtak gjort rundt Mangler på innsida. Veldig bra!

Jeg håper virkelig at Mangler fortsetter å skrive - og jeg håper også at han når ut til en stor leserskare. Han bør definitivt brukes i skoleverket til analyse, samtale. Boka oser av tverrfaglighet!

Takk, John Mangler. Du har fått meg inn på lesersporet igjen.

Denne boka håper jeg du har lyst til å lese. Kos dere med en ny spennende og til dels egenartet lyrikkstemme, folkens.

Kjøpe? Bør jo kunne finnes i enhver velassortert bokhandel etter min oppfatning. Er den ikke der, kan den selvfølgelig kjøpes på nett, f.eks. hos Capris.no for kr. 200,- (veil. kr. 229,-).

fredag 19. november 2010

Lite blogging – mye litteratur

Den siste tiden har det blitt lite blogging for Bjerkestrands vedkommende. Mye annet som stjeler tid, så som dagjobben, oppussing og andre hverdagsaktiviteter. Likevel blir tiden til en viss grad fylt med litteratur. Mye blir lest, slik som Flamme forlags boksingler, lyrikk, Tillers Innsirkling 2, noveller av Tao Lin m.v. Det meste av dette skal med tid og stunder få sin svært så velfortjente omtale her på mitt hjørne av verden.

Anne Oterholm. Bilde lånt fra www.litteraturhuset.noLitteraturopplevelser i fleng har det også blitt utover det rent lesemessige. En svært fin samtale med tittelen Fedrar og søner fant sted på Litteraturhuset mellom forfatterne Anne Oterholm, Christian Refsum og DNs Bjørn Gabrielsen,  Fint, lunt og flott om sin egen og den andres bok og om foreldre/barn-relasjoner m.v. Og fabelaktig ledet av Gabrielsen. Jeg skal innrømme at jeg verken har lest Oterholms eller Refsums bok, men de er nå på lista over de som skal leses. For dette var en fin opplevelse. Svært fin.

Carl Frode Tiller - Bilde lånt fra www.litteraturhuset.noUken etter gikk også turen til Wergelandsveien, denne gangen til samtalen mellom Carl Frode Tiller og Annette Orre. Tittel? Historia om David, selvfølgelig. For en som i disse dager lever i Tillers verden med alle historiene som sirkler inn David, var det en fryd å høre samtalen. At denne ble opplevd i kompaniskap med storebror var i tillegg en stor bonus.

Uken etter ble den litterære opplevelsen av en annen karakter. Da Sigrid Moldestad - Bilde lånt fra www.myspace.com/sigridmoldestadstod konsert på plakaten, på Riksscenen – scenen for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans. Sigrid Moldestad med musikere serverte herlige låter, fantastisk innpakket i smakfulle arrangement som fremhevet utrolige fine tekster. Tekster av Jakob Sande, Robert Burns (gjendiktet av Johannes Gjerdåker) og av Moldestad selv. At Moldestad denne kvelden i tillegg hadde invitert Gjerdåker til en samtale om tekstene og Burns, gjorde kvelden til noe utenom den jevne konsertopplevelse. Litteratur der også, altså.

Utover dette har all ledig tid gått med til å gruble over litteratur og dens vesen. Over litteraturblogger og litteraturkritikk for øvrig og disses samspill. Over de ulike kanaler, plattofrmer og media for litteratursamtale. Dette har sin naturlige sammenheng med samtalen jeg skal delta i i morgen. Mer om denne når det er unnagjort, men jeg har jo skrevet litt om det tidligere. Har gjort meg en side med notater og tanker, slik at jeg har noe å ta utgangspunkt i. Kjenner på den skrekkblandete fryden nå, men det er vel bare slik det skal være.

Som sagt, jeg skriver mer i morgen, når nerver, tanker og følelser har lagt seg i stabilt sideleie.

søndag 7. november 2010

Bill.mrk. Innspill søkes

Kjære bokvenner.

Jeg er en bokblogger. En som liker å formidle hva jeg leser og hva jeg liker ved det jeg leser. En som leser mye, mye forskjellig og som gjerne vil at andre også leser. Mye.

Dette er hva jeg er, i hvert fall i blogghjørnet mitt. Selv om jeg ofte er frustrert over at jeg får lest for lite, leser jeg nok vesentlig mer enn de fleste jeg omgås til daglig. Så jo, store deler av min fritid går med til å lese bøker, blogge om bøker, lese om bøker, surfe på nettbutikker med bøker, gå i bokhandel eller sitte på kafé, buss eller trikk og forsøke å finne ut hvilke bøker mine omgivelser er opptatt av.

På denne bloggen kaster jeg ut mine tanker om bøkene, ikke alltid like gjennomtenkt, men som et slags eget barometer på bokfronten. Hva liker jeg og hvorfor. Og kanskje det kan inspirere noen til å lese nettopp disse bøkene og også gi meg en tilbakemelding om hva de synes. Eller enda bedre; komme med anbefalinger tilbake. Derfor har jeg ikke lyst til å definere bloggingen min som litteraturkritikk. Eller kanskje jeg skal si at det jeg skriver definitivt ikke er litteraturkritikk. I alle fall ikke i den form den fremkommer i i dagspressen. Jeg følger få eller ingen av formkravene listet opp i Wandrups anmelderskole. Svært lite av det jeg blogger om henges på litteraturhistoriske knagger. Dette er rett og slett gladblogging. Jeg ser ingen grunn til å bruke verken din eller min tid til å skrive om bøker jeg ikke liker. Men diskutere bøker gjør jeg gjerne, både de jeg liker og de som ikke havner øverst på rangstigen. Dette gjør jeg da gjerne på f.eks. bokelskere.no.

Årsaken til at jeg søker innspill, eller hjelp om du vil, er følgende:

For noen tid tilbake fikk jeg en henvendelse fra Den norske Forfatterforenings leder, hvor hun spør om jeg kan tenke meg å delta i en samtale under foreningens medlemsmøte i november. Samtalen skal dreie seg om litteraturkritikk i den offentlige samtalen, eller noe mer utfyllende (hentet fra foreningens invitasjon til medlemmene):

Forfattere og kritikere klager over at dagspressen ikke tar litteraturkritikken seriøst, og at avisene ikke ønsker seg annet enn korte forbrukerveiledninger. Men følger forfatterne og kritikerne med i timen? Er det litterære feltet i ferd med å endre seg radikalt uten at forfatterne forstår hva som skjer?

Eplekjekk som jeg er svarte jeg etter noe betenkningstid ja til forespørselen. Så nå skal jeg altså sitte i panel med kulturredaktør i Dagbladet, Jo Randen, bokredaktør i Klassekampen, Karin Haugen og en av norges mest leste bloggere Ida Jackson. Hvorfor jeg ble spurt blant alle de eminente bokbloggere som finnes der ute står for meg som et under, men det kan selvfølgelig ha med min bokhandlerbakgrunn å gjøre. Noe vet jeg jo om hva en anmeldelse kan gjøre med en bok i omsetningsforstand. Videre vet jeg noe om hva blogger, bokelskere.no, Facebook, Twitter etc. bidrar med i diskusjonen om litteratur generelt og enkeltbøker spesielt.

Derfor. Hva er dine synspunkt på dette? Er bloggene en viktig tilvekst til litteraturkritikken? Er det andre forum som gjelder? Send meg dine tanker, så snakker jeg for flere av oss om et par uker. Og så trenger jeg kanskje ikke grue meg så mye.

Takk!

Mvh. Bjerkestrand

PS. Jeg lover å skrive en liten melding om hvordan samtalen forløp.

Langsom lesing – gode stunder

Den siste tida har jeg lest langsommere enn normalt. Langsommere, grundigere og med mer rom for refleksjon og ettertanke. Nå vil de som kjenner meg kanskje hevde at jeg forsøker å skryte på meg egenskaper og evner jeg ikke har, så som nevnte refleksjon og ettertanke. Det får stå sin prøve. For det er altså slik jeg har lest de siste to ukene. To uker viet primært ei bok. Attpåtil ei bok jeg har lest tidligere.

Forrige gang boka ble lest var ved utgivelse i 2007, og da ble den lest relativt raskt. Denne gangen brukte jeg som nevnt lengre tid – og det var det virkelig verdt. Også første gang var jeg svært imponert og overveldet, men denne gangen sitter jeg tilbake med stor beundring i tillegg. Beundring over forfattervirket, over innsikten i menneskesinnet og dets irrganger, over måter å turnere språket på og over det modige i å utbasunere et flerbindsverk ved utgivelse av første roman. De finnes som har gått i den fella tidligere, og fortsatt blir hjemsøkt av spørsmålet om når den andre boka kommer (les: Erik Fosnes Hansen).

Pocketutgave, Aschehoug & Co. Kr. 149,-Å skrive om Carl Frode Tillers Innsirkling opplever jeg som en utfordring. En bloggpost kan ikke yte boka og prosjektet rettferdighet – i alle fall ikke språklig. Og så er den jo til gangs omtalt i alle media tidligere. I tillegg er jeg redd for å stjele noen av Tillers egne fraser om prosjektet etter at jeg hørte han i strålende samtale med Annette Orre på Litteraturhuset i forbindelse med Innsirkling 2 (2010). Men prosjektet fortjener enda en omtale og anbefaling, da det er noe av det bedre som har skjedd norsk litteratur de senere år.

I Innsirkling møter vi David, eller egentlig møter vi personer som kjenner eller har kjent David. David møter vi primært gjennom ei avisannonse med bilde av en mann og følgende tekst:

Kjenner du denne mannen?
Han har mistet hukommelsen og trenger hjelp til å finne ut hvem han er. Kontakt nevrologisk@nevrologisk.org for nærmere informasjon.

Gjennom boka er det tre personer som svarer på annonsen, og som skriver brev til David og forteller sin versjon av felles opplevelser. Jon, Davids venn fra oppveksten, er en musiker på vei utenfor stupet med store vanskeligheter med å omgås folk på en ok måte. Silje, ei venninne og kjæreste fra samme tida som Jon, med et samlivsbrudd på trappene. Arvid, presten og stefaren som ligger for døden med kreft og endelig finner noen å bry seg om utover seg selv og egen misære.

Personenes motivasjon for å skrive er ikke alltid like enkel å forstå. Det kan se ut til at de er vel så opptatt av å fortelle om sitt eget liv som om David. De griper anledningen til å skrive sin egen historie, og samtidig blir Davids historie sirklet inn.

Det er noe med Tillers grep om den menneskelige misære og mellommenneskelig dysfunksjonalitet som tiltaler meg. Hans til tider sorte humor og tilsynelatende psykologiske innsikt er uslåelig. Språket er presist, rikt og spennende. Her er det overraskelser og gode vendinger på hver side.

Og jeg er ikke alene om å like det jeg leser. Terningen ble trillet til høye sifre hos de aller fleste anmelderne, prisdrysset ville ingen ende ta (Brageprisen 2007, Kritikarprisen 2008, Sultprisen 2008, EUs litteraturpris 2009 og en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris) og leserne var også over seg av begeistring. Et Google-søk gir deg et blikk på anmeldelsene i dagspressen. Boka er også hyppig omtalt hos mine medbloggere.

Hvis du blir bare litt nysgjerrig på boka anbefaler jeg at du leser den. Den vil ikke skuffe, det er jeg så eplekjekt sikker på at jeg er villig til å garantere det.

Er du såpass ivrig at du vil kjøpe den med en gang, sier du? Alle norske bokhandlere har denne stående i hyllene sine, og det er i tillegg stor sannsynlighet for at den ligger på det best plasserte torvet av bøker også. Og om du heller velger netthandel, vel da kan du bestille den hos Capris.no i pocket for kr. 130,- eller i diverse lydbokutgaver. Og med det samme du er der kan du jo bestille Innsirkling 2 som nettopp har kommet. Jeg skal begynne nå. Gleder meg stort. Tre nye brevskrivere venter.

Tillers bøker blir utgitt på Aschehoug & Co. På deres sider kan du lese litt om hans tidligere romaner også, begge definitivt verdt å lese. Debuten Skråninga var jeg i tillegg så heldig å få se dramatisert på Det Norske Teatret. Dere kan jo gjette om jeg har tenkt å få med meg når de våren 2011 skal sette opp Innsirkling

Forresten. Carl Frode Tillers egne nettsider finner du her.

lørdag 16. oktober 2010

En drømmehelg for bokelskere

Noen av bokkuppene denne og tidligere helger i høst. Her en bunke Fakkel-bøker fra Gyldendal.Denne helgen er det virkelig mulig å gjøre mange gode bokkupp i hovedstaden. Selv har jeg hittil fått med meg to av utsalgene, og det har resultert i tjuefem nye bøker i bunken ved senga. Jeg har laget liste over bøkene på bokelskere.no.

Hvor har jeg vært, spør du kanskje? I går gikk jeg en tur innom Bok på netts utsalg i Sandefjordgata. De har denne helgen stort utvalg av bøker til loppemarkedpriser. For åpningstider denne helgen kan du se her. Bok på netts egne sider med nettbutikk finner du på denne adressen: www.bokpanett.no. Bøkene jeg kjøpte? Finner du i denne lista.

I dag morges gikk turen til Tåsen skole og Tåsen skolekorps bokmarked. Et bokmarked med forbilledlig kategorisering, svært fine priser og herlig utvalg. Deres åpningstider i morgen (søndag 17. okt. 2010) finner du ved å sjekke loppemarked.infos sider. Og bøkene jeg endte opp med herfra? De finner du her.

Noen av de siste ukers bokkupp. Blir artig med Nyquist, tror jeg.I helgen åpnet også Lions avd. Bekkelaget sitt bokmarked i Bekkelagshuset. Dette er åpent frem til onsdag 20. oktober 2010. Håper å få det med meg i morgen, søndag, eller en dag til uka. Er dette noe i nærheten av hvordan Lions avd. Bergs marked er, vil nok pengene fly, da utvalget tradisjonelt er svært, svært godt og utrolig godt organisert. Ikke de laveste prisene, men fortsatt godt innenfor hva som er akseptabelt. Noe mer info om bokmarkedet på Bekkelaget finner du her.

En samling Fontene- og Fakkelbøker. Sandemose, Skoen, Bull Gundersen, Carling, Nyquist og Cervantes.  Mange gode timer foran meg.Ser at det er svært mange andre loppemarked rundt i østlandsområdet også denne helgen, så om du ikke kommer deg til Tåsen eller Sagene, er det store muligheter ellers også. God bokjakt!

 

 

  Noe lyrikk, noe Maigret. En salig blanding :)

onsdag 13. oktober 2010

Viktig tema, men ikke toppkarakter. Om Orkanger av Johan Mjønes.

Johan Mjønes har i år kommet med sin andre roman, etter sin kritikerroste debut Terminalhastighet i fjor. Dette er mitt første møte med Mjønes, en forfatter jeg ble nysgjerrig på etter å ha lest flere anmeldelser med mye ros samt flere lesere som trillet sekser på terningen hos bokelskere.no.
Omslagsbilde hentet fra www.aschehoug.no Orkanger er en roman om mobbing, sett både fra mobberens og offerets side, og i tre tidsdimensjoner. Vi møter Terje og Børge, henholdsvis offer og mobber.
I del én er vi på barneskolen, hvor Terje er den snille gutten i klassen ingen ofrer et blikk annet enn når det skal plages. Terje dynkes, og nesten druknes i snø, han sparkes og slås, og kanskje verst av alt; han blir oversett. Av lærere og av resten av klassen. Terjes eneste ønske er å være en del av fellesskapet. En del av klassen. Det ender, som det ofte gjør, med flytting. Børge er den som leder mobben. Sterk og sikker på utsiden, men med en følelse av å være misforstått og med et agressivitetsproblem. Børge eksploderer, og lar det i all hovedsak gå utover Terje.
I bokens andre del møter vi Terje og Børge i voksen alder, hvor Terje er gift, har tatt konas etternavn og har flyttet tilbake til Orkanger for å fullføre terapien etter barndommens overgrep. Han jobber nå som terapeut selv og tilfeldighetene gjør at han blir satt til å observere Børges omgang med datteren i forbindelse med en barnefordelingssak. Børge kjenner ikke igjen Terje, som går inn i saken på tross av habilitetsutfordringer.
Tredje og siste del viser konfrontasjonen mellom Terje og Børge på eldre dager, hjemme hos Terje. Bitterhet, sorg og sinne preger begge mennene. Og midt i dette slutter boka, det vil si uten egentlig slutt. Som leser blir man sittende med mange spørsmål, noe jeg antar er forfatterens intensjon også.
Jeg liker vekslingene i perspektiv mellom Terje og Børge, nemlig at vi får innblikk i både mobberens og offerets tanker om det som skjer. Dette er med på å utdype at mobbing ikke bare er et problem for offeret, men kanskje i vel så stor grad et problem for og i mobberen. Videre i bokens andre del, hvor maktforholdet til dels er snudd på hodet begynner vi å ane noe om at forfatteren i tillegg har en utvidet agenda i forhold til mobbing. Hvem er nå overgriper?
Man ender opp med å sitte med vel så mange spørsmål som svar etter å ha lest boka, noe som sikkert er etter forfatterens intensjon. Likevel sitter jeg med en ambivalent følelse etter ferdig lesning. Er det ikke vel overtydelig? Kunne det vært mer effektfullt med noe mer antydning?
Språklig synes jeg Mjønes leverer et solid stykke arbeid. Språket er knapt og presist, spesielt i bokens prolog, som er intens og nesten manende i formen. Disse første sidene er kanskje bokens aller beste i så måte.
Mjønes har levert en viktig og god bok, selv om jeg nok ikke ender med samme terningkast som for eksempel Fædrelandsvennen og Moss avis. En forbeholden anbefaling fra Bjerkestrand der, altså.
Boka er utgitt på Aschehoug, koster kr. 329,- og bør kunne kjøpes hos enhver norsk bokhandel. Eventuelt kan den bestilles hos capris.no, da til kr. 288,-.
Litt mer om Johan Mjønes kan du finne hos Wikipedia eller hos forlaget.

Dager “av” kan bli dyre, gitt

Planen i dag var å kun tusle litt rundt i bydelen, se på himmelen, trærne, drikke litt kaffe, lese og så ta en tur innom biblioteket på Sandaker. Denne planen ble fulgt til punkt og prikke, nesten. For langs ruta ligger det jo minst to bokhandler, og det er jo som en magnet på undertegnede. Så jeg har gått på en skikkelig smell.

Følgende ble innkjøpt:

13102010004

  •  Himmelrike og helvete av Jón Kalmar Stefánson, ei bok som har fått strålende kritikker så langt jeg har kunnet se. Gleder meg til denne.
  • Isola av John Mangler. Navnet er et pseudonym for en ung, drapsdømt fange i norsk fengsel, og i følge omtale skal dette være røffe, ærlige og gode dikt med svært mange referanser til klassisk litteratur. Har tenkt å kjøpe denne noe tid nå, så dette blir fin kveldslesing.
  • Vinduet. Nr. 3 2010. Tema norsk samtidspoesi. I tillegg skriver Ole Robert Sunde om Blodmeridianen, Peter Amdam om Flamme forlag m.v. Skal ikke se bort fra at dette også skal gi noen fine stunder med lesning.

Biblioteket, tenker du nå kanskje. Hva med biblioteket? Hva var poenget med biblioteksbesøk hvis det bare resulterte i utskeielser hos bydelens bokhandlere? Vel, en liten skatt lånte jeg med meg:

13102010005 Morels oppfinnelse av Adolfo Bioy Casares, der altså. En moderne, argentinsk klassiker utgitt i Gyldendals XS-serie, forlagets nye serie for oversatt litteratur. Tror dette skal bli et hyggelig bekjentskap.

Noen dager trenger man å være “av”

Dette er en slik dag. En dag da tiden tilbringes alene, på tur, på Kaffebrenneriet, med musikk på øret og ei bok i handa. En dag da hodet skal tømmes, hviles og gis mentalt påfyll, da jobb skal være jobb og batteriene skal lades. Kjenner allerede effekten.

13102010003 

Vi burde alle ta oss råd til en slik dag fra tid til annen. Gjør underverker.

onsdag 6. oktober 2010

En leseopplevelse av de sjeldne

Noen ganger har bøker en uvirkelig kraft. Kraft til å bevege, til å løfte blikk og til å gi leseren en opplevelse av å gjøre viktige erkjennelser. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, og da sitter man med en merkelig følelseskombinasjon av eufori og melankoli. Det føles som at man har overvært noe viktig og erkjennelsen av at det er over gjør at man sitter igjen litt tom og tappet. Å skrive om slike leseopplevelser er vanskelig, for ikke å si rent ut umulig. Like fullt skal jeg gjøre et forsøk.

Omslagbilde av "Før jeg brenner ned". Hentet fra tiden.noFor nå har jeg det slik, da jeg har lest Gaute Heivolls nyeste roman Før jeg brenner ned. Dette er første bok jeg leser av Heivoll, som har flere romaner,noveller, lyrikk og en barnebok bak seg. Og jeg kan garantere at det ikke er den siste jeg plukker opp av ham, for dette er en fortellerstemme jeg virkelig kan like. Personlig, nært og universelt i et språk som er rikt, konsekvent og med utrolig god flyt. Her er det passasjer som språklig er som fløyel. Fantastisk.

Historien er lagt til Heivolls fødested, Finsland i Vest-Agder, og vi følger Heivoll i nåtid, fortid samt hendelser fra hans fødeår 1978. Et år hvor en pyroman herjer i bygda. Eller her presentert på godt vis av forlaget Tiden Norsk Forlag selv:

Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.

Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle.

Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av Norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham?
Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?

Før jeg brenner ned er en usedvanlig historie, og sjeldent rystende roman, om flammene i ens eget liv.

Måten Heivoll blander sin egen historie, rekonstruksjonen av hendelsene i 1978, samtaler med de involverte og kommunikasjonen på tvers av tid er mesterlig. Og forfatteren viser en utrolig kjærlighet til personene han skildrer. Dette er mennesker jeg også blir glad i og bryr meg om. I tillegg har boken dette i seg at den implisitt stiller eksistensielle spørsmål. Hva gjør oss til den vi er? Hvordan kan ytre sett to tilsynelatende så like personer ende opp så ulikt? Hvor går grensen mellom galskap og normalitet? Forfatter og pyroman?

Tidligere har jeg her i bloggen antydet at Langelands bok Verdensmestrene er årets bok. Så feil kan man altså ta, ikke til forkleinelse for Langeland. For dette er virkelig stor litteratur, på alle nivå. Likevel skal jeg nå være litt mer forsiktig med noen kåring, for enda har ikke Carl Frode Tillers Innsirkling 2 kommet ut. Og er den i samme liga som Innsirkling, vil nok Tiller og Heivoll knive om topplasseringen i min personlige rating av årets bøker.

Som dere skjønner; denne boka må leses. Jeg står i samme kor som dagspressens anmeldere og lovpriser Før jeg brenner ned. Her er noe av hva de sier:

Intens spenning og lavmælt refleksjon. Gaute Heivoll har skrevet en eksistensiell thriller på høyt nivå. Anne Cathrine Straume, NRK

Snakker vi om høstens opprykk fra kredibel forfatter for de innvidde til norsk husholdningsnavn? Det ville i alle fall være fullt fortjent. For på samme måte som med en bok som «Ut og stjele hester», er dette en roman både for de kresne og for de mange. Annette Orre, Dagsavisen

Er dette bokhøstens store sensasjon? Bedre kan det ikke gjøres. Cathrine Krøger, Dagbladet

Flere av mine medbloggere har også latt seg begeistre, bl.a. Ellen E-M, Bibliotekarene anbefaler, Rose-Marie og Boklesebloggen.

Er dette årets Brageprisvinner? Jeg tror han vinner :) Og er du enda ikke overbevist, kan du lese et langt og godt utdrag fra boka her.

Boka kan kjøpes hos alle norske bokhandlere til kr. 379,-. Om du har langt til nærmeste bokhandel, kan den også kjøpes hos capris.no, da for kr. 332,-. Jeg ser at den også er å få i en lydbokutgave, lest inn av Even Rasmussen.

Noen lenker:
Gaute Heivolls egen side
Forlagets side om boka og forfatteren
Wikipediaartikkel om Heivoll

lørdag 2. oktober 2010

Et gedigent gjesp. Om Menneskefluene av Hans Olav Lahlum

Lahlum_MenneskeflueneForventningene var relativt store da jeg satte meg til med Hans Olav Lahlums skjønnlitterære debut Menneskefluene (2010). Lahlum som tidligere har vist at han er en formidabel historiker, biograf og samfunnsdebatant. Dette i tillegg til at han har blitt en form for medieyndling, kanskje på grunn av at han ikke legger skjul på at han til tider har en svært nerdete glede over stoffet han til enhver tid presenterer og derfor har en viss underholdningsverdi. Jeg har vært imponert over Lahlum og har gledet meg over mye av det han har skrevet tidligere, bl.a. Presidentene (2008) og Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009).
Menneskefluene er en krimroman, og forlaget har gitt en grei introduksjon til innholdet på sine sider:
Byen er Oslo og datoen 4. april 1968. Den tidligere statsråden og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt ned og drept – innelåst i sin egen leilighet på Torshov. Verken mordvåpen eller noen andre spor etter morderen er å finne i leiligheten.
Den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn ”K2” Kristiansen forstår raskt at morderen må ha vært en av de sju andre beboerne i oppgangen. Han trenger imidlertid hjelp for å finne ut hvordan mordet ble begått – og deretter mer hjelp for å finne morderen og et motiv. Det er de skarpsindige resonnementene til en svært utradisjonell rådgiver, den 18 år gamle funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise Borchmann, som bringer etterforskningen stadig tettere på en uvanlig utspekulert og kaldblodig morder.
Da Harald Olesens dagbok med en rekke mystiske notater blir funnet, og deretter en av naboene blir funnet skutt i sin leilighet, blir K2s dyktighet virkelig satt på prøve. Gjennom ti dager med etterforskning avsløres det gradvis at livene til så godt som alle av oppgangens beboere preges av dystre hendelser i fortiden, og stadig flere spor peker tilbake mot okkupasjonsårene under 2. verdenskrig.
Det er vanskelig å peke på noe som er galt i boka. Plottet er fint og mulige gjerningsmenn er det nok av nesten helt til siste slutt. Likevel blir ikke dette spennende, noe som vel er poenget med en kriminalroman. Språket er gammelmodig og omstendelig. Vel gir dette en viss tidskoloritt som kan fremstå troverdig, men likevel blir det tamt og det fremstår svært konstruert. Dialogene er heller ikke storveis etter min oppfatning. Og hva er det med disse frampeikene, av typen hvor ille det skulle vise seg å bli er man heldigvis lykkelig uvitendeom. Skal du ha cliffhangers, gjør det med handlingen og ikke prøv å lokke meg videre på den måten. lettlurt er jeg ikke.
Også i forhold til denne boken er jeg altså uenig med avisenes anmeldere. Der hvor de mener det er lovende og overraskende bra, sitter jeg med en følelse av at K2 har jeg ikke lyst til å lese mer om. For jeg vil overraskes når jeg leser krim. Jeg har lyst til å sitte på kanten av stolen i påvente av hva som skjer på neste side. Det gjør jeg ikke med denne boka. Heller har jeg sittet og tenkt på andre ting mens jeg har lest, og det er vel et svært dårlig tegn, er det ikke?
Det må sies at ikke alle anmelderne har vært superentusiastiske. NRKs Leif Ekle er en av dem.
For de av dere som er litt mer nysgjerrig på Lahlum og hans bøker, finner dere litt om ham på forlaget, CappelenDamms nettsider. Eller så er jo Wikipedia alltid en kilde til mye informasjon. Bokelskerinnen har gjort et intervju med den ferske krimforfatteren.
Boka har en veiledende pris på kr. 369,- og bør kunne kjøpes i alle norske bokhandlere. I tillegg kan den selvfølgelig fås gjennom netthandel, f.eks. hos capris.no til kr. 323,-. Den er også utgitt som lydbok, lest av Nils Nordberg – og det pleier å være bra lest!

fredag 1. oktober 2010

Nok en gang ikke helt enig med kritikerene, der altså

Tidligere i høst lovpriste jeg Henrik Langelands nyeste bok, Verdensmestrene, for så å oppdage at anmelderne langt fra var enige med meg. Ikke at jeg alltid er enige med anmelderne, men denne gangen var differansen riktig så stor. Med dette i bakhodet ble jeg vel så mye i stuss etter å ha lest anmeldelse av Morten Harry Olsens siste roman, Adrian Marconis store sorg. For også dette er en bok jeg fikk varme følelser for. Ikke på samme entusiastiske nivå som for Verdensmestrene, dog varme følelser.

Coverbilde. Hentet fra www.vigmostadbjorke.noAdrian Marconis store sorg er en roman om forfatteren Adrian Marconi. Oppvokst nordpå med to søsken, alle tre med “ekstra tyngende fornavn”. Adrian, Sebastian  og Miranda Marconi. Og Adrian som vår hovedperson, altså.

Adrian er en forfatter med skikkelig skrivetørke. Det er år og dag siden siste roman, og han sliter mer enn nok med å skrive et forord til en ny utgivelse av  “Lolita”. Med et havarert ekteskap bak seg, et distansert forhold til sin datter, trøblete forhold til sin bror og et ikke helt uproblematisk forhold til sin egen historie. Denne noe traurige tilværelsen får et slag for baugen da han mottar en kasse med etterlatenskaper fra sin far, lenge etter dennes død. Kassen fører til at han igjen må snakke med og forholde seg til sin bror, må se tilbake på sin egen historie og sitt forhold til foreldrene, you name it. Selvranskaelsene står i kø… På toppen av dette får Marconi diverse skjellsettende opplevelser gjennom møtet med uteliggere(?), ny potensiell kjæreste, “nye landsmenn” på beste vestkant og svært så pripne og traurige naboer.

Og hva er det så jeg liker? Vel, mange av passasjene i boka er flotte, f.eks. begynnelsen på 2. kapittel:

Jeg har mistet min eleganse til kjedsomheten. Det er ingen tragedie det er snakk om, bare en mann som kjeder seg til døde. Noen vil si at jeg har mistet verdigheten, men den har jeg i behold, så vidt. Eller kanskje jeg mener integriteten. Det siste, tror jeg. Verdighet er hva verden tillegger en, integriteten er noe man kjenner best selv. Ja, jeg tror det er slik. Når jeg tenker meg om, tror jeg det er mange som mener jeg har mistet verdigheten; det får så være. Man kan leve et helt liv uten verdighet, og likevel ha integriteten i behold. Men det plager meg at jeg nok har mistet en del av min forfengelighet; forfengelighet kan føre til stolthet, like mye som til skam. Det kommer an på hva man bruker forfengeligheten til.

Mange slike i boka, og det tiltaler meg. Fine tanker, lette å relatere og forholde seg til, men som samtidig gir mye å gruble over. Finfint. Og ja, det er mange klisjeer her. Middelaldrende forfatter med skrivetørke, glad i drikke, nokså ugreit forhold til verden generelt og til familie spesielt.

Slik jeg har lest kritikerne er det dette de reagerer mest på, samtidig som de er svært så opptatt av å lete etter paralleller mellom Adrian Marconi og forfatteren selv. Fristende, selvfølgelig, men la nå boken stå for seg selv. Dette verken forringer eller løfter boka ytterligere for mitt vedkommende.

Min oppfordring er at hvis du liker noen blikk inn i menneskesinnet, noen fine øyeblikk, noen passasjer å humre over og ikke krever skjellsettende og livsendrende opplevelser bør du lese boka. Språket finner jeg lekende, lett og godt.

Boka er utgitt på forlaget Vigmostad & Bjørke, og bør kunne kjøpes hos enhver bokhandel eller f.eks. hos capris.no for kr. 305,- (Veil: kr. 349,-).

Morten Harry Olsen har vært såpass raus at du kan lese hele første kapittel på hans hjemmesider.

tirsdag 14. september 2010

Strålende novelledebut: Victor Tukmakovs siste vinter – Eivind Riise Hauge

9788241906589 Nok en debutant på forlaget Vigmostad & Bjørke, og hvilken debutant! Eivind Riise Hauge er i følge forlaget tretti år og har bakgrunn som student ved Skrivkunstakademiet i Hordaland.

Først som sist kan jeg vel stå frem som den novelleentusiasten jeg er. Novellene med sin stramme form, in medias res, fortettet handling og enøktslesning. Og med så ulike forfattere som Kjell Askildsen, Jan Jakob Tønseth, Johan Harstad, Miranda July, Anton Tsjekhov og Raymond Carver, som alle mestrer genren til fulle, innser man at novellen kan fylles med (minst) like mye som romanen. Forresten så lover jeg i nær fremtid å skrive en aldri så liten tekst om en eller flere av disse forfatterne, som alle på hver sitt vis har vært med på å løfte dager til å bli mer enn hverdager.

Denne gangen er det altså en debutant, Eivind Riise Hauge, med samlingen Victor Tukmakovs siste vinter som klarer å gjøre det samme som mestrene nevnt over har klart, nemlig å få meg til å sitte forbløffet tilbake over novellens kraft.

Det er ikke lystige noveller Riise Hauge har begått. Det hviler en dysterhet og et mørke over dem, selv om det finnes både lyspunkter og entusiasme hos enkeltkarakterer. Boka innledes med novellen Myrene. Denne opplevde jeg blant de svakeste i samlingen under lesning, men i ettertid er det kanskje denne jeg har grublet mest over innholdet i. Et ungt(?) par i hagen utenfor huset, med setninger som går forbi hverandre, gråtende barn, men like fullt fyllt med en distansert kjærlighet. Underlig – og tenksom. Myrene blir avløst av Hvem er det som ringer om natten, far. En sønn kommer etter lang tids fravær hjem til sin far, og finner ham i miserabel forfatning i bunnen av trappa. Når far kommer hjem fra sykehuset er det sønnen som skal ta seg av alt praktisk og organisering – av et liv han ikke kjenner og som han distanserte seg fra for svært mange år siden. Gjennom noen korte sider får vi bruddstykker av farens historie og av sønnens reaksjoner på denne. Sårt, flott og antydende.

Samlingens fjerde novelle, Søvngjengeren, er nok – sammen med tittelnovellen – den sterkeste. To kamerater med den enes kjæreste på hyttetur. To kamerater som ikke har hatt kontakt på lang tid, og årsakene kommer frem underveis i fortellingen. Finfint beskrevet om brutte bånd, begjær og menneskenaturens mange irrganger hva gjelder mellommenneskelige forhold.

Victor Tukmakovs siste vinter. Flott novelletittel om den store sjakkspilleren Victor Tukmakovs sesong i en vestlandsk sjakklubb. Hvor han får spesialoppvartning av klubbens administrator. Forholdet mellom disse to er det som preger historien. Hvordan deres felles lidenskap for sjakkens mange muligheter åpner klubbadministratorens øyne for hvor livet hans er på vei. Dette beveger ham til å ta grep som gjør at tilværelsen hans skifter retning, valg som også etter dennes oppfatning bør omfatte kona og sønnen også. Det handler om sjakk, det handler om lidenskap, svunne drømmer, nye muligheter, disiplin og refleksjon. Om skjønnheten i å finne nye retninger, nye muligheter, nye løsninger. Og intensiteteten tilbakeblikkene i Tukmakovs karriere er fortalt med er suveren. Dette er ingen spenningshistorie, men likevel holder jeg pusten.

Dessverre faller samlingen litt sammen mot slutten med Netter på jorden. Historien er lagt til Haiti(?) etter katastrofen og vi følger en hjelpearbeider/misjonær og hans gradvise forvitring og forfall, både kroppslig og moralsk. Historien er skrevet i brevs form til N, og vi gjennomlever personens sug etter mat, ferskt vann og hvordan gudstroen stadig blir satt på prøve. Helt greit fortalt, men jeg vil anbefale å legge inn en lesepause mellom forrige novelle og denne, da det ble noe skuffende. I retrospekt ser jeg vel at det hadde mer med forrige novelle å gjøre enn denne, da det er godt fortalt, men bare ikke på samme intense nivå som Victor Tukmakov.

Totalinntrykket er at dette er en svært gjennomarbeidet og velskrevet samling. Språket er elegant , stramt og lekent på samme tid, dialogene sitter som et skudd og setningene evner å fange historienes mørkhet på en fabelaktig måte. Jeg gleder meg allerede stort til videre bøker av Riise Hauge.

Dessverre tror jeg allerede kan si at boka ikke vil oppnå særlig salg utover innkjøpsordingen, og det fordi nordmenn generelt kjøper og leser svært få novellesamlinger. Av en eller annen sverger vi i hovedsak til romanene. Dette er selvfølgelig påstander som står for min regning og som kun er basert på min erfaring fra bokhandel, men uansett hvor godt jeg “solgte inn” en novellesamling til kundene, valgte de heller en middelmådig roman i stedet for en novellesamling av f.eks. en nobelprisvinner. Snodig.

Boka har en veiledende pris på kr. 299,- og bør kunne kjøpes i en bokhandel nær deg, eller via capris.no hvor de selger den til kr. 267,-.

fredag 10. september 2010

Godkjent: Flimmer – Even Holt & Anne Holt

8281432624 Først som sist kan jeg komme med følgende bekjennelse: Jeg har aldri tidligere lest en bok av Anne Holt. Det vil si – jeg begynte på en av de første bøkene hennes da den kom, tror kanskje det var Blind gudinne. Denne ble lagt vekk nokså raskt, språket funka ikke for meg, og ikke var historien umiddelbart fengende heller. Men hun må jo ha noe å by på, all den tid salgstallene er som de er, så derfor gav jeg meg i kast med boka hun har skrevet sammen med sin bror, Even Holt, Flimmer.

Umiddelbart liker jeg den grunnleggende ideen historien baserer seg på, nemlig drap utført med en av vår tids medisinske nyvinninger – hjertestarteren. At man kan programmere denne til å ta livet av et menneske på det mest finurlige vis høres for undertegnede plausibelt ut all den tid mer og mer i vår tilværelse er elektronikk- og datateknologibasert. Professor Sara Zuckermann er hjertespesialist i verdensklassen, hjemvendt til sykehuset i Bærum etter strålende karriere i Statene. Skjebnen(?) gjør at det er hun som operer inn de skjebnesvangre hjertestarterne, og det er også hun og kollega Ola Farmen som jakter på løsningen av gåten rundt hjertestarterne.

Vi følger Zuckermann og Farmen i en jakt som inkluderer investeringer i råtne lån, it-genier, et sykehus fullt av konflikter og vurderinger av samfunnsøkonomi opp mot bedriftsøkonomi i helse-Norge.

Historien er spennende nok, og Holt & Holt har laget en helt grei thriller. Mitt største ankepunkt er at de forsøker å favne så mye i en og samme historie. Her ser jeg tilløp til kritikk og refleksjon rundt hvordan sykehusøkonomien er organisert og skjøttes, her er det misunnelse og uvennskap mellom kollegaer og lav moral hos den medisinske industrien og bedriftsledere. Derfor opplever jeg at selve spenningshistorien kommer noe i skyggen for all kritikk av og bihistorier fra sykehus-Norge.

Det som gjorde at jeg i sin tid valgte bort Anne Holt helt fra min bokhylle, nemlig språket, har bedret seg noe. Fortsatt synes jeg det er noe enkelt og kanskje en smule dårlige dialoger, men det finnes definitivt de som er verre på den fronten. Så jo, dette er godkjent Holt & Holt. En helt grei spenningsroman, der altså. Eller skal man si en litt spennende sykehusroman? :)

Boka er utgitt på Piratforlaget, og har en veiledende pris på kr. 369,-. Den vil nok finnes sentralt plassert i det fleste norske bokhandler i tiden frem mot jul, og kan også kjøpes hos Capris.no for kr. 323,-.

onsdag 8. september 2010

Wow! Dette er imponerende godt skrevet, Langeland.

Henrik H. Langeland må kunne sies å ha fått sitt definitive litterære gjennombrudd med romanen Wonderboy i 2003, i alle fall om man dømmer etter kommersiell suksess. Boka tronet på boktoppen sommeren 2003. “Alle” leste den. Boka handler om Christian von der Hall, økonomen som planlegger et gedigent finansraid, og det er kun en stor utfordring; han trenger 1 milliard kroner. Vi befinner oss i midt i en jetsetverden i mediebransjen hvor fler enn én anmelder og journalist mente at dette hadde klare likhetstrekk til Schibsted. Fantastisk spennende og svært humoristisk bok. En skikkelig page-turner.

Forventningen var derfor stor da forfatteren i 2007 kom med Francis Meyers lidenskap. Her møter vi den 53-årige litteraturprofessoren, en 26-årig studine og jakten på et tapt manuskript av Petter Dass. Må innrømme at denne ikke innfridde forventningen. Jeg opplevde boka som “pratete”, med manglende fremdrift og kjedelig historie. Dette er basert på en rask gjennomlesning av boka i 2007.

AxHJ8pik_695_Verdensmestrene Derfor var jeg avventende og med moderate forventninger da jeg fikk årets utgivelse, Verdensmestrene, i hendene. Og først som sist kan jeg si at det er bare å skru forventningene til topps, folkens. Dere vil ikke bli skuffet. For dette er bra, svært bra!

Hos forlaget kan vi lese følgende:
Året er 1982.
To skiløpere kommer tett i tett forbi Gratishaugen. Den ene rykker ut til siden. Den andre følger etter, men faller slik at den første brekker staven.
For Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal blir livet aldri mer det samme.
Lars Meltzer bor i Hemingland, der Meltzer-slekten har holdt til gjennom generasjoner, en tradisjonsrik ansamling advokater i direkte linje tilbake til nasjonens grunnleggere og en familiekultur preget av langsiktighet, nøysomhet og nærhet til Nordmarka. Bare noen kilometer unna vokser Simone Bugge Kristoffersen opp i et radikalt nabolag der nye strømninger skaper konflikt mellom generasjonene. Sammen med sin mor og lillesøster kommer Amar Singh fra indisk Punjab til Fornebu for å gjenforenes med sin far, men Oslo og Haugerud er på ingen måte slik han hadde forestilt seg. Remi Halvorsen er arbeidersønn i en blokk på sosialdemokratiske Oppsal, der ingen ser ham som den han egentlig vil være.

Og det er akkurat dette boka handler om. Vi kommer rett inn i den intense handlingen under VM-stafetten i Holmenkollen i 1982 da Brå brekker staven. For mange har dette blitt stående som et øyeblikk man husker; hvor man var, hva man spiste, hva man hadde på seg. Så også for personene i boka, men på en enda mer direkte måte enn for de fleste av oss. Gutta vi følger er 12 år, dvs. fem år eldre enn undertegnede i 1982. Likevel kjenner jeg igjen så mye; musikk, klær, situasjoner og hendelser (er vel nesten et tegn på sykt hode når man som 7-åring var opptatt av delelinjer i nord og russertrusselen…) Her sprenges store snøfonner, hoppes i Kollen, gås på ski fra Mylla til byen, og alt er så godt beskrevet at det føles som å være med selv. Og jammen dukker ikke Thomas Alsgaard opp også :)

Langeland har et suverent grep om karakterene han skaper, fra Amar til Lars via Remi til Hauk. Fantastisk! Fortellerstemmene i boka er Lars, Amar, Simone og Remi, hvor Lars er den som vies størst plass. Vi møter også utro fedre og mødre, tyranniske fedre, oppofrende fedre, finfine onkel-, tante- og besteforeldreportretter og flotte mødre med dansekurs m.v. Her er persongalleriet så rikt og frodig at alle finner noen de kjenner – og man ler høyt mer enn én gang.

Hva handler så boka om? For meg var dette en bok om en svunnen tid som jeg nærer varme følelser for. En tid som har preget tiden vi nå er midt inne i. Og en bok om vennskap på godt og vondt, om familieforhold og om det å vokse til og være annerledes. Med fare for å gjenta meg selv: Fantastisk! Og språkføringa er så lett, leken og elegant med herlig bruk av sosiolekter.

Langeland har lovt(?) at dette er første bok av flere om disse fire. Det blir fortalt at vi skal følge disse frem til 1999. Heldigvis! For jeg vil ha mer, og det litt kjapt om jeg må be. Tror jeg skal driste meg til å utrope dette til årets bok blant de jeg har rukket å lese i år.

Utgivelsen er kommet på Tiden Norsk Forlag og er på 600 sider. Det kan nok garanteres at du finner boka i enhver bokhandel i landet, samt sikkert i diverse kiosker, SmartClub, Rimi og sannsynligvis også på Maxbo og XXL, men jeg forventer jo at du støtter opp om din lokale bokhandel. Hvis du sliter med å komme deg ut, kan du også få den rett i postkassa ved å bestille den hos Capris.no til kr. 349,- (Veiledende kr. 399,-).

Les og nyt, folkens. Les og nyt!

onsdag 1. september 2010

De ingen savner – Eystein Hanssen

Coverbilde - hentet fra www.vigmostadbjorke.noOslopolitiet har gjennom Eystein Hanssens debut fått en ny superheltinne – Elisabeth “Elli” Sunee Rathke. Elli er halvt thai og halvt norsk, har sort belte i karate, men ikke like god skytter, egenrådig og dedikert i jobben. Med andre ord mye som ligger til rette for en typisk krim – for er ikke alle de litterære krimheltene litt annerledes?

Undertegnede har ingen forutsetning for å mene verken det ene eller det andre om hvor sannsynlig tegningen av en politietterforsker i krim er. Kan hende er Elli like nært sannheten som disse trettenpådusinet forfyllete, samlivsdestruktive etterforskerne á la Harry Hole, John Rebus o.l. Og i så måte er Rathke et forfriskende pust, da hun fremstår som svært så sunn og smart. Og med den samme uovertrufne intuisjonen som vi har funnet hos så mange litterære kriminalhelter før. Likevel får jeg en viss overnaturlig superheltfølelse der Rathke er ute og jakter kriminelle kun timer etter at hun er innlagt etter hjernerystelse m.v.

Boken innledes med at ei ung, identitetsløs jente blir funnet død, liggende naken på Gamlebyen gravlund med lukt av terpentin og med en kanyle i armen. Mye kan tyde på en overdose, men det viser seg raskt å være et drap (selvfølgelig). Dette er starten på en morderjakt som er svært så krevende – og jeg røper nok ikke for mye når jeg forteller at flere jenter etterhvert blir funnet. Det kommer tidlig for en dag at dødsfallet/-ene har lenker til et traffickingnettverk og prostitusjon med svært unge jenter, men utover det har politiet svært få spor.

En intens og livstruende jakt begynner for Elli og hennes kollegaer…

Tenkte ikke å røpe så mye mer, for den som har lyst til å lese boka selv. Og joda, boka er spennende den. Lettlest og med driv i handlingen. Likevel er det noe her som gjør at jeg ikke er superentusiastisk. Kanskje er det hennes nye kollega, Jan Nereng, som er overført fra lensmannskontoret på Dokka? Som sammenlikner narkotika med hjemmebrent? Og som gjør klønete mentale notater om at det ikke heter hore eller knarker, men prostituert og narkoman. Eller er det at dialogene kan oppleves som konstruerte og “styltete”?

Som sagt, jeg vet ikke hva det er. Men bevares, boka er spennende nok og jeg holdt pusten gjennom enkelte sider. Absolutt godkjent, Hanssen, og kanskje opptakten til det som kan bli en ny politiserie i bok-Norge. Blir fint å følge videre, tror jeg, når debuten er unnagjort og Hanssen får ryddet litt opp i språk og typer.

Boka er utgitt på Vigmostad & Bjørke, som gjør en forbilledlig satsing på norsk skjønnlitteratur. Bokas veiledende pris er kr. 349,-, men kan kjøpes til kr. 305,- fra capris.no.

tirsdag 17. august 2010

Det Fördolda – Hjorth & Rosenfeldt

13028293_O_1 Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt har fartstid fra svensk fjernsynsbransje både som programleder, manusforfattere, underholdningssjef m.v. og er således nokså kjente navn i Sverige. Forlaget, Nordstedts, sier på sine sider at boken Det Fördolda dette er “årets största svenska deckardebut.” Med et slikt “innsalg” blir forventningen og bedømningen deretter også.

Boken begynner fra en gjerningsmanns perspektiv. “Mannen som inte var en mördare gikk tillbaka till sin bil”. Dette gir et godt og spennende anslag. Mannen dumper et lik i et tjern og kjører av gårde. Ettermiddagen etter dette ringer Lena Eriksson til Västeråspolitiet angående sønnen Roger på seksten år som ikke har vært å se siden kvelden før. Først etter noen dager etter forsvinningen tar politiet, ved Poliskommisarie Thomas Haraldsson tak i saken. Venner, kjæreste m.v. intervjues, hele tiden med det bakteppe at dette er en vanlig ungdom som kanskje har stukket til Stockholm eller liknende. Da Hanser, Haraldssons overordnede, får nyss i at forsvinningen er så lavt prioritert og dårlig håndtert beordrer hun større søk etter gutten.

Parallelt med dette blir vi bedre kjent med Sebastian Bergman. Sebastian Bergman har tidligere virket som psykolog og profilerer for Rikskrim i Sverige. Etter å ha mistet kone og datter i tsunamien, hvor datteren gled ut av hendene hans og ut i bølgene, trakk han seg tilbake og har stort sett levd av livsforsikringen etter kona. Han har også gått tilbake til gamle vaner, som i hovedsak går på å forføre nye damer hele tiden, og hvor jakten og selve forføringen er mer spennende enn akten. Han er, etter denne leserens oppfatning, en svært usympatisk person. Tsunamien og tapet hjemsøker ham i stadige drømmer, noe som gjør ham litt mer spiselig. Bergman, som er fra Västerås, hadde også et svært vanskelig forhold til sine foreldre, for ikke å si ikke-eksisterende forhold til foreldrene. Moren er nå død, og han må dit for å rydde boet og selge huset.

Haraldsson bruker bl.a. speidere i søket etter Roger Eriksson, og det er selvfølgelig et slikt team som gjør det makabre funnet. Haraldsson er, når funnet gjøres, hjemme og forsøker å gjøre sin kone gravid, og kommer med tåpelige unnskyldninger for at han ikke var tilstede. Et allerede anstrengt forhold til Hanser blir enda verre. Rikskrim blir tatt inn i saken, da mange feil og unnlatelser allerede er gjort fra Västeråspolitiets side. Fra Rikskrim kommer Torkel (sjef), Vanja, Billy og Ursula. Det viser seg at liket er påført utallige knivstikk mot hjerte og lunger, samt at hjertet er fjernet fra kroppen.

Avhør med de få som stod Roger Eriksson nær blir gjort på nytt av Rikskrim, deriblant hans kjæreste Lisa, mamma Lena, tidligere og nåværende venner m.v. Alle tegner et bilde av Roger som forsiktig, tidligere mobbeoffer  og en gutt uten mange sterke karakteristika. Men det er tydelig at noe holdes tilbake, spesielt fra Lisas side.

Dette er opptakten til en storstilt jakt på en voldsom og hensysløs morder i Västerås, og mer enn det av handlingen vil jeg ikke røpe her.

Anslaget, første kapittel, slo an en god tone. Jeg ble sugd inn i en dyster stemning, hvor gjerningsmannens kjølige observasjon av sine egne handlinger fikk meg til å grøsse. Og så stoppet det opp en god stund. De første ca 70 sidene etter dette ble en nokså lang transportetappe for undertegnede, og jeg var i ferd med å legge fra meg boka. Det var preget av lavt tempo, mye interne stridigheter i politiet, samt mye mer eller mindre tråkig bakgrunnsstoff og saksirrelevant informasjon om Sebastian Bergmans liv og levnet.

Heldigvis la jeg ikke fra meg boken. Fra Leonard Lundin blir pågrepet, og Sebastian tvinger seg inn i etterforskningsteamet, går tempoet opp og “suget” i fortellingen er tilbake. Selve teamet blir interessant all den tid Sebastian er i ferd med å virke som opprivende faktor for alle - og etterforskningens mange blind- og sidegater er godt og troverdig beskrevet. Dette gjør også at sidegatene, Sebastians salg av morens hus, jakt på mulig sønn/datter og resten av teamets personlige utfordringer vokser i spenning.

Med mange aktuelle gjerningsmenn, hvor flere av de kan være troverdige alternativer, en innfløkt materie og en morder/opprydningsmann som har et kjølig, distansert forhold til egne gjerninger, noe som gjør ham til en vanskelig nøtt å knekke, er dette en bok som holder på leserens interesse til siste slutt. Dette til tross for en litt lang introduksjon.

Jeg opplever Bergman som en noe mer interessant hovedperson enn i mye annen krim. Også her en trøblete personlighet og vanskeligheter med relasjoner - som hos svært mange i kriminallitteraturen - men hos Bergman finner vi en som er så dysfunksjonell på relasjonsfronten at nye og interessante situasjoner oppstår i gruppene rundt ham. Mest nærliggende tror jeg det er å sammenlikne ham med psykologen og profilereren Fitz fra tv-serien Cracker, spilt av Robbie Coltrane. Mye samme utgangspunkt i løsning av sakene, men enda mer dysfunksjonell på privaten. Bra!

I retrospekt ser jeg at introduksjonspartiet var nødvendig for å gi alle karakterer en historie og identitet, men jeg er litt usikker på hvor mange lesere som er med videre. Dette er tenkt som første bok i en serie om Sebastian Bergman, og jeg ble såpass interessert i personene i boka, selv den uspiselige Bergman, at jeg godt kunne tenke meg å lese flere bøker om ham. I så måte har dette som bok én i en serie en god funksjon.

På bakgrunn av dette tror jeg boken/serien kan appellere til en bred leser gruppe, både den tradisjonelle krimgåteleseren og den mer actionsøkende leseren. Med et lite forbehold om de første åtti sidene, vil jeg stå for å anbefale denne boken.

Boka kan bestilles på capris.no, innbundet kr. 165,- eller f.eks. som e-bok til kr. 148,-. Det lar seg høre.

søndag 8. august 2010

Den hemmelige talen – Tom Rob Smith

I 2008 ble Smiths debutbok, Barn 44, utgitt på norsk. Der møtte vi for første gang den tidligere MGB-offiseren Leo Demidov hvor han etterforsker drapet på en ung gutt, til tross for at systemet ikke tillater dette. Boka var velskrevet, om enn med middelmådig dialog, spennende og jeg endte opp med å like boka godt. En intens thriller, kan man trygt si.

Omslagsbilde hentet fra www.cappelendamm.no I år har Tom Rob Smiths andre bok kommet på norsk, Den hemmelige talen. Også denne gangen er det Leo Demidov og hans uavhengige drapsavdeling vi følger. Etter et kort intermesso i 1949 hvor vi møter Leo som MGB-offiser, er hele handlingen lagt til året 1956, året for Niktia Krutsjovs berømte hemmelige tale til den tjuende paritkongressen 25. februar. Denne talen er også en viktig driver for handlingen i boka. For når flere angivere blir tatt av dage på kort tid, blir Leo og hans kollega Timur kalt inn for å etterforske. Dette er starten på en lang rekke hendelser hvor det blir mer og mer tydelig at Leos involvering er like viktig som drapene som blir begått, og kanskje enda viktigere – hans familie; kona Raisa og adoptivdøtrene Zoya og Elena.

Handlingen går fra den ene dramatiske hendelsen til den andre, bl.a. i Moskva, sibirske GULager og opprøret i Ungarn på høsten samme år.

Som thriller holder boka mål i massevis, dette er intens spenning fra side til side. Likevel sitter jeg igjen med at bokas kanskje største kvalitet er analysene og beskrivelsene av diktaturet og dets vesen. Hvordan frykten for systemet og dets angivere gjennomsyrer tilværelsen. Og hvordan selv reformvennlige personer bruker systemet på verst tenkelige vis for å vinne frem.

Dette er lesing for alle oss som setter pris på en skikkelig thriller – anbefales varmt.

Og dialogene? Jo da, denne gangen sitter de mye, mye bedre enn i debuten. Bra!

Boka er foreløpig å få i innbundet utgave på norsk, utgitt på CappelenDamm og svært godt oversatt av Pål F. Breivik. Kan kjøpes i en bokhandel nær deg, selvfølgelig. Eller hos Capris.no for kr. 305,- (veil. kr. 349,-). Originalspråket er engelsk, og kan i skrivende stund f.eks. kjøpes hos amazon.co.uk i pocket for kun £ 4,21.

lørdag 7. august 2010

En sann svir å lese!

Hallgrimur Helgason. Bilde hentet fra www. hallgrimur.is Hallgrimur Helgason er en islandsk forfatter mange kjenner gjennom 101 Reykjavik, som også på fortreffelig vis er filmatisert, og/eller Islands forfatter. I 2008 kom han med boken The Hitman's Guide to House Cleaning og i mai i år (2010) ble den utgitt på CappelenDamm i en glimrende norsk oversettelse (Tore Aurstad) med tittelen Håndbok i husstell for leiemordere.

Omslagsbilde hentet fra www.cappelendamm.no Vi møter Toxic, Tomislav Bokšić, en kroatisk leiemorder i New York, byens eneste trippel six-packer. Å dra en six-pack er, med Toxics egne ord, “at seks kuler på rad fører til begravelse. Seks kuler, seks begravelser. Med gråtende enker, blomster og hele sulamitten.” Toxic har 66 vellykkete likvideringer bak seg, dvs. i alle fall 65. Den 66 likvideringen viste seg i retrospekt å være en FBI-type med bart, og ikke polakk. Derfor møter vi Toxic på vei til flyplassen på vei ut av USA under russisk idenititet, Igor Illitch. Med FBI i hælene kan sikkert den mest durkdrevne av oss bli både nervæs og paranoid. Så også med Toxic. Han ser potensielle agenter overalt på flyplassen, og rømmer inn på et toalett. Til alt hell befinner han seg på samme toalett som en prest med mye av de samme kroppslige kvalitetene som Toxic; lett overvekt, glattbarbert skalle m.v. Presten blir Toxics offer nr. 67, og han går nå inn under identiteten til tv-pastoren David Friendly med billett til Reykjavik, Island.

Selvfølgelig fører dette til komplikasjoner når vår venn ankommer Reykjavik, hvor en lokal tv-predikant og hans kone venter på ham. Toxic er nødt til å holde fasaden som Friendly, noe han gjør med vekslende hell. Den nye identiteten gjør også noe med den iskalde leiemorderen, og nye erkjennelser dukker opp i hans liv. Vi følger hans tanker om en del av sine likvideringer, hans bakgrunn fra krig på Balkan, hans forhold til kjærester m.v. samt selvfølgelig at han har tatt livet av en kirkens mann.

Helgason har i sine tidligere bøker ofte en sviende kritikk av det islandske samfunnet, ispedd en stor dose kjærlighet for hjemlandet sitt. Så også denne gangen. Boka er skrevet før det gikk skikkelig galt i islandsk økonomi, og her beskrives familier med en SUV til hvert familiemedlem, ingen fotgjengere, dyre vaner, dobbelt- og trippelarbeidende alle sammen og et samfunn som kan fremstå som et paradis for en som ham: “Ingen hær, ingen våpen, ingen drap og knapt noe politi. Bare deilige damer med stilige navn.”

Så, hva slags bok er egentlig dette? Det er en spenningsroman og det er hardkokt og rått. Samtidig er det noe med Helgasons lekenhet og beksvarte humor som gjør at dette er vesentlig mer enn bare det. Det er en bok om selverkjennelse og identitet, det er samfunnskritikk og –satire, det er… Jeg vet ikke helt… Det er… Helgason i et nøtteskall! Å ta seg selv i å holde pusten, le, gråte og riste på hodet er naturlig når man leser Helgason – og det gjorde jeg til stadighet i hans “håndbok”. Fantastisk. Må leses, folkens, denne også…

Eller kanskje det enkleste er å si seg enig med Dagsavisens bokandmelder: “En beksvart krimkomedie fra Island er ikke å forakte.

Boka kan f.eks. kjøpes hos Capris.no, hvor også øvrige titler oversatt til norsk kan kjøpes.

fredag 30. juli 2010

Paganinikontraktet – Lars Kepler

Bilde hentet fra www.albertbonniersforlag.se

En stor fritidsbåt blir funnet drivende i Stockholms skjærgård. I båten blir ei ung jente funnet død, sittende sittende i sengen. Eller, hvorfor skriver jeg om hvordan boka begynner? Kan du ikke heller lese de første sidene av boka her?

Tidligere har jeg skrevet om Hypnotisören av samme forfatter, eller egentlig forfattere. Lars Kepler er nemlig et pseudonym for forfatterekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Boka er utgitt på Albert Bonniers Förlag i Sverige, og til høsten skal den (i følge Bokdama) komme på norske CappelenDamm.

Hvis du tok deg tid til å lese utdraget, har du forstått at her dreier det seg om idealister i kamp mot våpenprodusenter – og selvfølgelig mord – i stor skala. Som i Hypnotisören er det Kriminalkommissarie Joona Linna som har saken, og også nå ser han sammenhenger ingen andre ser. Hadde det ikke vært for ham ville den unge jentas dødsfall blitt avskrevet som en ulykke og Generaldirektør Palmcronas selvmord ville utelukkende blitt betraktet som nettopp det. Dette er opptakten til en jakt på en leiemorder, på liv og død. Superspennende.

Om jeg likte Hypnotisøren godt, liker jeg nok denne boka enda bedre. Kepler har fått enda mer grep om krimsjangeren og her er det svært få dødpunkt.

Boka er skrevet i et svært lett språk, noe som sammen med den drivende handlingen gjør at du rives videre fra side til side i et forrykende tempo. Dette er en page turner i uttrykkets aller beste forstand. Undertegnede brukte ca. to ettermiddager på de knapt 570 sidene. Dette bør kunne bli en av høstens aller største selgere på krimfronten.

Og dere, det er faktisk svært så greit å lese på grannefolkets språk, så hvorfor ikke kaste seg ut i det og kjøpe boka i dag hos capris.no. Kun kr. 158,- innbundet og kr. 147,- for e-bok. Det lar seg høre.

torsdag 29. juli 2010

Hvorfor jeg bokblogger

Flere har spurt meg om hvorfor jeg blogger om bøker – og  nesten utelukkende om bøker jeg liker. Vel, noen svar har jeg vel.

Hvorfor blogger jeg om bøker?
I 1999 begynte jeg som deltidsmedarbeider ved Viul Bok Papir Manglerud AS på Manglerud senter. Jeg var heldig og fikk økt ansvar og frihet av eieren av forretningen, samt at han anbefalte meg inn i posisjonen som daglig leder da forretningen ble solgt til Ark Bokhandel i 2004. Ark Manglerud drev jeg i drøyt to år, delvis parallelt med Ark Metro, og i 2006 ble jeg daglig leder for Ark Majorstuen. Alle disse butikkene hadde følgende kjennetegn: Fantastiske medarbeidere med stor bokkompetanse og høy arbeidsmoral, svært hyggelige kunder med strålende bokinteresse og en bokhandelkjede med stor raushet for ansattes initiativ og egenart. Alle disse komponentene førte til at jeg fikk slå meg løs i dialog med andre bokelskere og anbefalte bøker i øst og vest. Ofte med stort hell, men på langt nær alltid. Selv dette godtok kundene, da de forsto at de hadde med en bokentusiast å gjøre. Og selvfølgelig kan vi ikke alle like det samme og heller ikke kan man treffe med enhver anbefaling. Selv etter at jeg begynte på Arks kjedekontor som kategoriansvarlig fikk jeg anledning til å jobbe tett på bøker og også anbefale til kollegaer, samt at jeg var med på å gjøre utvalget av kjedens satsningstitler. Likevel begynte savnet etter å anbefale bøker til de som måtte være interesserte å melde seg. Og savnet ble enda større da jeg for ca. 2 år siden forlot bokbransjen. Og det er altså forklaringen på hvorfor.

Og hvorfor blogger jeg i all hovedsak om bøker jeg liker?
Jeg er en bokelsker, og bruker bloggmediet til å anbefale bøker. Men jeg lover også å gi dere klar beskjed om det er bøker jeg har lest og som jeg ikke anbefaler.

God boklesing, folkens, og takk for at dere tar dere bryet å lese det jeg skriver.

For den som ønsker ytterligere bokanbefalinger kan jeg anbefale dere å kikke innom bloggene jeg selv følger (se i venstre kolonne), samt å opprette dere selv som brukere på bokelskere.no. Her ser dere min profil.

onsdag 28. juli 2010

Nå har jeg også lest den…

Bilde hentet fra www.penguin.co.uk …og du verden for en bok. Boka jeg tenker på er A Confederacy of Dunces (Tåpenes sammensvergelse) av John Kennedy Toole.Toole selv fikk aldri oppleve at boka ble utgitt, da han tok sit liv, drøyt 31 år gammel 6. mars 1969. Boka ble første gang utgitt i 1980 etter iherdig innsats fra hans mor, og i 1981 fikk boka Pulitzerprisen, hvilket er første gang prisen ble utdelt posthumt.

 

Bilde hentet fra http://www.tiden.no/

Som sagt døde Toole for egen hånd i 1969. Han var i gang med en doktorgrad i engelsk da han ble innkalt til militærtjeneste. Etter endt tjeneste hadde han diverse småjobber og skrev ved siden av. Hans manus ble stadig refusert og dette i kombinasjon med tett omgang med alkohol og helseproblemer kan se ut til å ha blitt for mye for ham. Heldigvis kjempet hans mor videre for å få manuset utgitt og ble til slutt kronet med hell.

John Kennedy Toole
(17.12.1937 - 06.03.1969)

Bokas hovedperson er Ignatius J. Reilly, en misantrop knapt uten like i litteraturen. Ignatius er “hyperlærd”, smellfeit og arbeidsløs mann som bor hjemme hos sin mor i New Orleans. Han fordriver tiden med å se alt som går på kino, trash-tv og kritisere og forbanne sin egen samtid. Etter en serie uheldige hendelser i byen sammen med sin mor, blir han tvunget ut i arbeislivet. Det er gjennom dette vi følger Ignatius; hvordan han klarer å prege dagene til de aller fleste i sin omkrets i både positiv og negativ forstand.

Det er vanskelig å beskrive boka og dens innhold, for den handler jo egentlig ikke om noen ting (som også ble brukt som avslagsargument overfor Toole selv). Likevel sitter man igjen med en følelse av å vite noe mer om menneskenaturen etter å ha lest boka. I tillegg til å ha ledd høyt flere ganger. For dette er morsomt, svært morsomt. Forviklingene, tablåene og relasjonene er ubetalelige. Hele persongalleriet er kostelig, eller hva sies om en aspirerende eksotisk danserinne som øver inn et nummer med sin tamme papegøye, nakenposerende bareier, undercover politimann jobbende på offentlig toalett, tilnærmet dement kontoransatt m.v. Ubetalelig.

Norsk pocketutgave. Bilde hentet fra www.tiden.noSom dere skjønner – jeg anbefaler boka svært varmt. Men vær forberedt på lange, tilnærmet uforståelige sider med Ignatius’ egne skriverier.

Boka er å få i flere engelskespråklige utgaver, bl.a. fra Amazon, og er også utgitt på norsk av Tiden Norsk Forlag. Boka er (etter sigende) strålende oversatt av Nils Werenskiold. Den kan du for eksempel kjøpe hos Capris (hvor du også kan kjøpe den på svensk, dansk, spansk, tysk, engelsk eller finsk).

Related Posts with Thumbnails