Først som sist kan jeg vel stå frem som den novelleentusiasten jeg er. Novellene med sin stramme form, in medias res, fortettet handling og enøktslesning. Og med så ulike forfattere som Kjell Askildsen, Jan Jakob Tønseth, Johan Harstad, Miranda July, Anton Tsjekhov og Raymond Carver, som alle mestrer genren til fulle, innser man at novellen kan fylles med (minst) like mye som romanen. Forresten så lover jeg i nær fremtid å skrive en aldri så liten tekst om en eller flere av disse forfatterne, som alle på hver sitt vis har vært med på å løfte dager til å bli mer enn hverdager.
Denne gangen er det altså en debutant, Eivind Riise Hauge, med samlingen Victor Tukmakovs siste vinter som klarer å gjøre det samme som mestrene nevnt over har klart, nemlig å få meg til å sitte forbløffet tilbake over novellens kraft.
Det er ikke lystige noveller Riise Hauge har begått. Det hviler en dysterhet og et mørke over dem, selv om det finnes både lyspunkter og entusiasme hos enkeltkarakterer. Boka innledes med novellen Myrene. Denne opplevde jeg blant de svakeste i samlingen under lesning, men i ettertid er det kanskje denne jeg har grublet mest over innholdet i. Et ungt(?) par i hagen utenfor huset, med setninger som går forbi hverandre, gråtende barn, men like fullt fyllt med en distansert kjærlighet. Underlig – og tenksom. Myrene blir avløst av Hvem er det som ringer om natten, far. En sønn kommer etter lang tids fravær hjem til sin far, og finner ham i miserabel forfatning i bunnen av trappa. Når far kommer hjem fra sykehuset er det sønnen som skal ta seg av alt praktisk og organisering – av et liv han ikke kjenner og som han distanserte seg fra for svært mange år siden. Gjennom noen korte sider får vi bruddstykker av farens historie og av sønnens reaksjoner på denne. Sårt, flott og antydende.
Samlingens fjerde novelle, Søvngjengeren, er nok – sammen med tittelnovellen – den sterkeste. To kamerater med den enes kjæreste på hyttetur. To kamerater som ikke har hatt kontakt på lang tid, og årsakene kommer frem underveis i fortellingen. Finfint beskrevet om brutte bånd, begjær og menneskenaturens mange irrganger hva gjelder mellommenneskelige forhold.
Victor Tukmakovs siste vinter. Flott novelletittel om den store sjakkspilleren Victor Tukmakovs sesong i en vestlandsk sjakklubb. Hvor han får spesialoppvartning av klubbens administrator. Forholdet mellom disse to er det som preger historien. Hvordan deres felles lidenskap for sjakkens mange muligheter åpner klubbadministratorens øyne for hvor livet hans er på vei. Dette beveger ham til å ta grep som gjør at tilværelsen hans skifter retning, valg som også etter dennes oppfatning bør omfatte kona og sønnen også. Det handler om sjakk, det handler om lidenskap, svunne drømmer, nye muligheter, disiplin og refleksjon. Om skjønnheten i å finne nye retninger, nye muligheter, nye løsninger. Og intensiteteten tilbakeblikkene i Tukmakovs karriere er fortalt med er suveren. Dette er ingen spenningshistorie, men likevel holder jeg pusten.
Dessverre faller samlingen litt sammen mot slutten med Netter på jorden. Historien er lagt til Haiti(?) etter katastrofen og vi følger en hjelpearbeider/misjonær og hans gradvise forvitring og forfall, både kroppslig og moralsk. Historien er skrevet i brevs form til N, og vi gjennomlever personens sug etter mat, ferskt vann og hvordan gudstroen stadig blir satt på prøve. Helt greit fortalt, men jeg vil anbefale å legge inn en lesepause mellom forrige novelle og denne, da det ble noe skuffende. I retrospekt ser jeg vel at det hadde mer med forrige novelle å gjøre enn denne, da det er godt fortalt, men bare ikke på samme intense nivå som Victor Tukmakov.
Totalinntrykket er at dette er en svært gjennomarbeidet og velskrevet samling. Språket er elegant , stramt og lekent på samme tid, dialogene sitter som et skudd og setningene evner å fange historienes mørkhet på en fabelaktig måte. Jeg gleder meg allerede stort til videre bøker av Riise Hauge.
Dessverre tror jeg allerede kan si at boka ikke vil oppnå særlig salg utover innkjøpsordingen, og det fordi nordmenn generelt kjøper og leser svært få novellesamlinger. Av en eller annen sverger vi i hovedsak til romanene. Dette er selvfølgelig påstander som står for min regning og som kun er basert på min erfaring fra bokhandel, men uansett hvor godt jeg “solgte inn” en novellesamling til kundene, valgte de heller en middelmådig roman i stedet for en novellesamling av f.eks. en nobelprisvinner. Snodig.
Boka har en veiledende pris på kr. 299,- og bør kunne kjøpes i en bokhandel nær deg, eller via capris.no hvor de selger den til kr. 267,-.
