I 2007 debuterte Johan Theorin med boken Skumtimmen og i 2008 kom denne i en utmerket norsk oversettelse ved Kari Bolstad. Ut fra forlagets beskrivelser og innsalg av boken ble jeg svært nysgjerrig på om dette var en ny hype av typen “den neste Stieg Larsson”, men som ville vise seg å være middelmådig, eller om hypen kunne vise seg å ha noe for seg.
Konklusjonen min skal jeg vente litt med i forhold til kvaliteten på verket, men jeg kan i alle fall fastslå at Johan Theorin er langt unna en ny Stieg Larsson. Heldigvis! Der hvor Larsson er kjapp, journalistisk og knapp i språket tørr Theorin være dvelende og langsom. Der Larsson skrur tempoet opp velger Theorin heller å ta det helt ned og Larssons valg av svært moderne figurer som feministen Lisbeth Salander og den svært så dyktige journalisten og magasineieren Michael Blomqvist står i sterk motsats til Theorins skip-i-flaske-produserende og pensjonerte sjøkaptein Gerlof Davidsson.
Beklager – tror allerede det skinner igjennom at jo, jeg liker Theorins bok svært, svært godt. Like greit å være ærlig på det, tenker jeg :)
Fra bokens bakside kan vi lese følgende:
En liten gutt forsvinner sporløst på Öland en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Familien, politiet og frivillige leter etter ham i ukevis.
Mer enn tyve år senere får guttens mor, Julia, en uventet telefon fra sin far, sjøkapteinen Gerlof Davidsson. Gerlof har fått en slitt barnesko i posten, og nå vil han at hun skal komme og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy.
Først nå får hun høre om ølendingen Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Han forsvant lenge før Julias sønn og er for lengst død og begravet. Likevel finnes det fortsatt de som hevder at de har sett Nils Kant – at han iblant vandrer omkring i skumringstimen.
Theorin har som nevnt en dvelende stil, uten at dette går utover tempoet i historien. Likevel skal det nevnes at for den som liker urban, kjapp krim er nok ikke dette boken som bør prioriteres. Gav nemlig en god kollega anbefalingen å plukke opp boka i fjor sommer, og den ble lagt halvlest ned igjen. Dette gikk for sakte, dessverre. Her er det tilbakeblikk, mye historie og naturbeskrivelser. Herlig, synes jeg.
Boken er en sterk roman – om sorg og savn. Om forhold mellom foreldre og barn. Om natur, naturmystikk, myter og virkelighet i skjønn forening.
Anbefalingen av boken er varm. Tidvis leser jeg boken som en vanlig roman, tidvis som en bit-for-bit-thriller og tidvis som en straight kriminalroman. Derfor har forlaget rett i å merke boken med “Krim”, men det burde stått så uendelig mye mer.
Boka ble lest så snart den kom og jeg gledet meg som et barn til neste bok som skulle komme våren 2009 (se neste bloggpost).
Noen lenker:
Johan Theorins hjemmeside
Gyldendal Norsk Forlag (forfatterens norske forlag)
Wahlström & Widstrand (forfatterens svenske forlag)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar