Tidligere har jeg skrevet om Jens Lapidus og hans Stockholm noir-bøker Cash og Aldri Fucke opp. Det kan du lese om her. Nå har jeg også lest hans serieromanprosjekt som han har gjort sammen med serietegneren Peter Bergting. Jeg leste bevisst ingen anmeldelser av denne serieromanen innen jeg hadde lest den selv, da jeg er nokså skeptisk når tradisjonelle litteraturanmeldere gjør vurderinger av serieromaner. Ofte ender jeg opp med å være svært så uenig, både i negativ og positiv forstand. Så ikke denne gang. Denne gang skulle jeg virkelig ønske jeg hadde gått igjennom noen anmeldelser først. For dette, Jens Lapidus, dette var svært tynt!
Dette er som sagt tredje gang vi beveger oss inn i Lapidus’ univers “Stockholm Noir”. Her møter vi igjen Mahmud al-Askari og hans gjeng Alby Boys. Mahmuds søster, Jivan, blir voldtatt av hennes bestevenns bror og hans kompis. Dette skal selvfølgelig (!) hevnes, og en gjengkrig bryter ut. Selve utgangspunktet kan virke riktig så bra, men dessverre er det ingen stor utvikling i historien. Dette er endimensjonalt og rent ut kjedelig. Og dette til tross for at språket til Lapidus fortsatt er av det troverdige slaget. Kort, konsist og røft så det holder.
Peter Bergtings strek er en annen skål. Om det er noe som - om mulig - redder denne storyen, så er det Bergting og hans strek. Fargeskalaen, som beveger seg inn mot det vi kjenner fra fantasygenren, fungerer svært godt mot den hardkokte, storbyrealistiske streken. Dette er som å se en skikkelig film noir. Herlig, Bergting! Men for å nyte Bergtings strålende arbeid anbefaler jeg heller hans Frazetta’s Creatures som han har gjort sammen med Rick Remender. Her finner vi bl.a. Ted Roosevelt som monsterjeger…(!)
