Lapidus og Bergtings “Gängkrig 145” – en gedigen skuffelse.

Tidligere har jeg skrevet om Jens Lapidus og hans Stockholm noir-bøker Cash og Aldri Fucke opp. Det kan du lese om her. Nå har jeg også lest hans serieromanprosjekt som han har gjort sammen med serietegneren Peter Bergting. Jeg leste bevisst ingen anmeldelser av denne serieromanen innen jeg hadde lest den selv, da jeg er nokså skeptisk når tradisjonelle litteraturanmeldere gjør vurderinger av serieromaner. Ofte ender jeg opp med å være svært så uenig, både i negativ og positiv forstand. Så ikke denne gang. Denne gang skulle jeg virkelig ønske jeg hadde gått igjennom noen anmeldelser først. For dette, Jens Lapidus, dette var svært tynt!

Dette er som sagt tredje gang vi beveger oss inn i Lapidus’ univers “Stockholm Noir”. Her møter vi igjen Mahmud
al-Askari og hans gjeng Alby Boys. Mahmuds søster, Jivan, blir voldtatt av hennes bestevenns bror og hans kompis. Dette skal selvfølgelig (!) hevnes, og en gjengkrig bryter ut. Selve utgangspunktet kan virke riktig så bra, men dessverre er det ingen stor utvikling i historien. Dette er endimensjonalt og rent ut kjedelig. Og dette til tross for at språket til Lapidus fortsatt er av det troverdige slaget. Kort, konsist og røft så det holder.

Peter Bergtings strek er en annen skål. Om det er noe som - om mulig -  redder denne storyen, så er det Bergting og hans strek. Fargeskalaen, som beveger seg inn mot det vi kjenner fra fantasygenren, fungerer svært godt mot den hardkokte, storbyrealistiske streken. Dette er som å se en skikkelig film noir. Herlig, Bergting! Men for å nyte Bergtings strålende arbeid anbefaler jeg heller hans Frazetta’s Creatures som han har gjort sammen med Rick Remender. Her finner vi bl.a. Ted Roosevelt som monsterjeger…(!)

Forresten…Disse anmeldelsene jeg burde lest innen jeg kastet en liten femtilapp ut av vinduet for denne bokens skyld finner dere her og her.

Jens Lapidus og hans Stockholm noir

Jens Lapidus, ja. Forsvarsadvokaten. Og forfatteren. Lapidus har foreløpig utgitt to romaner og en serieroman, alle i Stockholm noir-serien. Og hva er så denne serien? Først og fremst hardkokt spenning, og alltid skrevet fra perspektivet til the bad guys. Herlig!

 

Første bok ut var Cash – Hatet. Kjøret. Jakten. (Originaltittel: Snabba Cash). Her møter vi for første gang colaselgende Stureplanbrats, juggemafiaen, colakongen Jorge og flere dertil. Alle en del av Stockholms underverden. Hva er det så med boken som tiltaler meg? Vel – det er i amerikansk tradisjon, med kanskje James Ellroy som den fremste sammenlikningen. Korte, konsise setninger, mye dialog med troverdige sosiolekter. Og en strålende anlagt historie. Og hvordan det går med alle disse figurene? Hva tror du da? Kamp på liv og død, selvfølgelig. Hva annet? :)

 

Bok to i serien, Aldri fucke opp (Originaltittel, overraskende  nok: Aldrig fucka upp), fortsetter der forrige bok slapp, men vi følger enkelte personer tettere enn i bok en, samtidig som andre sentrale personer i bok en kun figurerer som bipersoner her. Nå er det politimannen Thomas Andrén, araberen Mahmud og den tidligere leiesoldaten Niklas Brogren som vi følger tettest. Og alle forsøker de å rydde opp i tilværelsen og systemet på hver sin måte. Fortsatt står jugoslavmafiaen sentralt, selvfølgelig. Og også her er det høyt tempo, raske skift og herlig hardkokt språk. Anbefales!

 

I dag registrerer jeg at det også er utkommet en serieroman i serien, hvor en av Sveriges fremste serietegnere, Peter Bergting, har illustrert. Gängkrig 145 har jeg foreløpig ikke lest, men venter den i postkassen en av de nærmeste dagene. Spennende å se Mahmud al-Askori i “levende live” :)

 

For den som vil ha litt superurban spenning på påskefjellet så er dette definitivt å anbefale. Ville kanskje ikke anbefalt den til den som er mest avhengig av den klassiske detektiv- eller politiromanen, men heller til den som også likte Wonderboy. Strålende skrevet, godt oversatt og herlig tjukke bøker. Dette er bøker som er umulig å legge fra seg, og man tar seg selv i å holde pusten, bli andpusten og mer dertil. Bøkene er i Norge utgitt på Cappelen Damm AS

 

Og derr så jeg plutselig at Karin også har skrevet om dette – i går! Vi er visst enige :)