En sann svir å lese!

Hallgrimur Helgason er en islandsk forfatter mange kjenner gjennom 101 Reykjavik, som også på fortreffelig vis er filmatisert, og/eller Islands forfatter. I 2008 kom han med boken The Hitman's Guide to House Cleaning og i mai i år (2010) ble den utgitt på CappelenDamm i en glimrende norsk oversettelse (Tore Aurstad) med tittelen Håndbok i husstell for leiemordere.

Vi møter Toxic, Tomislav Bokšić, en kroatisk leiemorder i New York, byens eneste trippel six-packer. Å dra en six-pack er, med Toxics egne ord, “at seks kuler på rad fører til begravelse. Seks kuler, seks begravelser. Med gråtende enker, blomster og hele sulamitten.” Toxic har 66 vellykkete likvideringer bak seg, dvs. i alle fall 65. Den 66 likvideringen viste seg i retrospekt å være en FBI-type med bart, og ikke polakk. Derfor møter vi Toxic på vei til flyplassen på vei ut av USA under russisk idenititet, Igor Illitch. Med FBI i hælene kan sikkert den mest durkdrevne av oss bli både nervæs og paranoid. Så også med Toxic. Han ser potensielle agenter overalt på flyplassen, og rømmer inn på et toalett. Til alt hell befinner han seg på samme toalett som en prest med mye av de samme kroppslige kvalitetene som Toxic; lett overvekt, glattbarbert skalle m.v. Presten blir Toxics offer nr. 67, og han går nå inn under identiteten til tv-pastoren David Friendly med billett til Reykjavik, Island.

Selvfølgelig fører dette til komplikasjoner når vår venn ankommer Reykjavik, hvor en lokal tv-predikant og hans kone venter på ham. Toxic er nødt til å holde fasaden som Friendly, noe han gjør med vekslende hell. Den nye identiteten gjør også noe med den iskalde leiemorderen, og nye erkjennelser dukker opp i hans liv. Vi følger hans tanker om en del av sine likvideringer, hans bakgrunn fra krig på Balkan, hans forhold til kjærester m.v. samt selvfølgelig at han har tatt livet av en kirkens mann.

Helgason har i sine tidligere bøker ofte en sviende kritikk av det islandske samfunnet, ispedd en stor dose kjærlighet for hjemlandet sitt. Så også denne gangen. Boka er skrevet før det gikk skikkelig galt i islandsk økonomi, og her beskrives familier med en SUV til hvert familiemedlem, ingen fotgjengere, dyre vaner, dobbelt- og trippelarbeidende alle sammen og et samfunn som kan fremstå som et paradis for en som ham: “Ingen hær, ingen våpen, ingen drap og knapt noe politi. Bare deilige damer med stilige navn.”

Så, hva slags bok er egentlig dette? Det er en spenningsroman og det er hardkokt og rått. Samtidig er det noe med Helgasons lekenhet og beksvarte humor som gjør at dette er vesentlig mer enn bare det. Det er en bok om selverkjennelse og identitet, det er samfunnskritikk og –satire, det er… Jeg vet ikke helt… Det er… Helgason i et nøtteskall! Å ta seg selv i å holde pusten, le, gråte og riste på hodet er naturlig når man leser Helgason – og det gjorde jeg til stadighet i hans “håndbok”. Fantastisk. Må leses, folkens, denne også…

Eller kanskje det enkleste er å si seg enig med Dagsavisens bokandmelder: “En beksvart krimkomedie fra Island er ikke å forakte”.

Boka kan f.eks. kjøpes hos Capris.no, hvor også øvrige titler oversatt til norsk kan kjøpes.

Irrganger – Arnaldur Indriðason: Jeg savner Erlendur!

Min forventning er alltid skrudd helt til topps når en ny utgivelse av Indriðason blir annonsert. Hans dystre islandske univers med den til dels dysfunksjonelle etterforskeren Erlendur Sveinsson har virkelig gitt meg mange gode leseopplevelser gjennom de seks bøkene som hittil har utkommet på norsk. Jeg synes jeg kjenner Erlendur nå, hans problematiske forhold til sine to (voksne) barn, som begge har vært eller er ute og kjører i forhold til rus m.v. Videre har jeg også begynt å like Valgerður, hans kjæreste (mer eller mindre). Erlendurs kolleger, Elínborg og Sigurður Óli, har jeg alltid opplevd som utydelige og noe sjablongaktige, men all den tid Erlendur har vært såpass god og sentral har jeg latt dette passere.

Denne syvende boken fra Reykjavik har derfor en tøff oppgave foran seg, all den tid den innleder med at Erlendur har tatt seg fri fra jobb, og kun blir nevnt (og savnet) i løpet av boken.

Historien innledes med at en ung mann, Runólfur, blir funnet drept i sin leilighet, med halsen overskåret. Alt tyder på at en kvinne har vært i leiligheten på drapstidspunktet, og at dette med stor sannsynlighet er kvinnen Runólfur fikk med seg hjem fra byen kvelden før ved hjelp av å blande stoff i drinken hennes.

Anslaget er bra – svært bra. Alt ligger til rette for nok en klassekrim, men dessverre holder ikke dette hele veien. I Erlendurs fravær er det Elínborg som blir hovedetterforsker, og hun fortsetter å være sjablongaktig, selv om forfatteren gjør sitt beste for å gi henne både personlighet og historie. Elínborgs etterforskning er samittighetsfull og grundig, men det er litt for mange tilfeldigheter og usannsynligheter i oppklaringen som gjør at, nei, dette tror jeg ikke helt på.

Mitt håp nå er at Indriðason bringer Erlendur tilbake fra ferie og at neste bok igjen vil gi oss en innsikt i både de lyse og mørke sidene i hans sinn. Hvis Elínborg – eller Sigurður Óli, for den saks skyld – igjen skulle vise seg å være de sentrale aktørene er jeg redd at denne leseren er tapt. Beklager, Indriđason.

Det bør tillegges at denne vurderingen selvfølgelig er skrevet med et visst bakteppe. Derfor kan det hende at en annen leser vil oppleve boken både som spennende og god. Men min anbefaling er altså at du tar med en av Indriðasons tidligere bøker på påskefjellet, og begynn gjerne på begynnelsen. Rekkfølge? Se under.

Bøkene kan (bør kunne) fås i enhver velassortert bokhandel, men er du usikker kan de i alle tilfelle bestilles via ark.no.

 

Rekkefølge på bøkene om Erlendur Sveinsson & co:

• Myren (2004)
• Gravstille (2005)
• Røsten (2006)
• Vannet (2007)
• Vinterbyen (2008)
• Fjellet (2009)
• Irrganger (2010)