Ok, nå har jeg også gjort det. Lest Jo Nesbøs Panserhjerte, altså. Det tok sin tid, gitt…
For boka er lang! 640 sider med drap, vold, interne politistridigheter, tortur, Kongo, Lyseren, Oslo, Hallingskarvet, opium, sprit og Hong Kong.
Harry Hole har jeg fulgt fra begynnelsen, og lest bøkene med stor interesse så snart de ankom butikkhyllene. Det vil si inntil nå. Etter Snømannen som jeg fant spennende, men kanskje litt vel fantasifull og actionpreget, har jeg vært litt avventende. Nå fant jeg altså Panserhjerte til kr. 120,- på Norli i begynnelsen av måneden, og da tenkte jeg at jeg har råd til å gi ham enda en sjanse. Spesielt sett i lys av at forfatteren har levert oss den superbe Rødstrupe.
Å skrive (og publisere) en vurdering av en bok som ca. 20 millioner nordmenn allerede har lest og trykket til sitt bryst er en øvelse jeg går til med skrekkblandet fryd. Derfor sier jeg det med en gang:
Panserhjerte er uhyre spennende. Og historien holder mål, bevares. Men skulle tro om ikke boken kunne vunnet enda mer på å ha hatt en noe strengere redaktør som turte å skjære ned. I flere av bokens kapitler får jeg en tomgangsfølelse – og det gjerne mens handlingen var på sitt mest intense. Snodig. Skulle tro jeg ville falle ut når forholdet far/sønn skildres, eller mens Hole har seg med en kollega, men nei, det er når spenningen er på det høyeste at jeg opplever at Nesbø drar strikken vel langt.
Noen elementer er det umulig å ta fra Nesbø. Han holder et svært godt språklig nivå. Fabelaktig muntlig når det kreves og strengt skriftlig når det er på sin plass. Og enkelte ting skrives bedre av Nesbø enn av noen andre, som her fra side 634:
“Mm. Øystein?”
“Ja.”
“Hvorfor ble du og jeg kompiser?”
“Fordi vi vokste opp ved siden av hverandre, vel.”
“Er det alt? En demografisk tilfeldighet. Ikke noe åndelig fellesskap?”
“Ikke som jeg har merka. Så vidt jeg veit hadde vi bare én ting til felles.”
“Hva da?”
“At ingen andre ville være kompiser med oss.”
Typisk Nesbø, vil jeg si. På samme måte han har gjort det i sangtekster, kåserier og noveller.
Burde du lese boken om du ikke har gjort det enda? Vel, les først de øvrige bøkene om Hole, gjerne i kronologisk rekkefølge. Etter min oppfatning er dette på langt nær Nesbøs beste bok (Rødstrupe), men heller ikke hans dårligste (Kakerlakkene). Så les den, men bli kjent med Hole først. Det gir deg også et bedre bilde (?) av hvorfor han er blitt så skakkjørt.
Kjøpe boka kan du gjøre overalt hvor bøker selges, og i skrivende stund tror jeg prisene ligger på fra kr. 149,- til kr. 399,-. Boka finnes også i lydbokutgave, lest av Helge Winther-Larsen.
Jeg er ganske så enig med deg, Rune. Jeg følte også at det var i action-sekvensene at han ble litt vel tom... Og jeg syntes det ble for mange av dem (og mange av dem føltes mer som en b-film fra Hong Kong). Det jeg alltid har følt at Nesbø har skrevet best har vært personskildringene og skildringene av forholdet mellom de forskjellige brukne aktørene. Dialogen med Øystein som du trakk frem er glimrende som et eksempel.
SvarSlettPå den andre siden husker jeg ikke Kakerlakkene godt nok til å si om denne var dårligere eller ikke - selv holder jeg vel en knapp på Panserhjerte som den dårligste romanen så langt. Det sier allikevel det meste om Nesbø at jeg fremdeles vil anbefale den - vel og merke etter at man har lest alle de andre Hole bøkene. For selv det dårligste Nesbø skriver er bedre enn det meste annet innen hardkokt krim og spenning.