Juliet, Naked av Nick Hornby

Nick Hornby har alltid skrevet bøker som har tiltalt meg på et eller annet vis. Selv i de tilfeller hvor han skriver om fotball – hvilket ikke er blant mine favorittema. Å hevde at Hornby skriver stor litteratur i klassikerforstand vil være en stor overdrivelse, men i all hovedsak finner jeg de fleste av hans utgivelser å være “damned good reads”. Dette er feelgoodlitteratur, kall det gjerne “bloke lit”. Hornbys bøker omhandler i hovedsak middelaldrende menn (som Hornby selv og i større og større grad undertegnede…), gjerne med en nerdete eller overdreven interesse for musikk (High Fidelity, Juliet, Naked), fotball (Fever Pitch) eller seg selv (About a Boy).

Mange kjenner nok Hornby best fra filmatisering av bøkene hans: Fever Pitch (med bl.a. Colin Firth), High Fidelity (med bl.a. John Cusack, Iben Hjejle, Jack Black, Catherine Zeta Jones & Lisa Bonet) og About a Boy (med bl.a. Hugh Grant & Rachel Weisz). Selv om jeg kan være enig i at filmene yter bøkene relativt stor rettferdighet, vil jeg fortsatt anbefale bok til fordel for film.

Hornby har i tillegg til sine seks romaner (High Fidelity, About a Boy, How to be Good, A Long Way Down, Slam & Juliet, Naked) utgitt en kort(!) novellesamling (Otherwise Pandemonium), redigert novellesamlingen Speaking with the Angel og essaysamlingen My Favourite Year – A Collection of New Football Writing, utgitt sine fotballmemoarer i Fever Pitch, skrevet soundtracket til livet i 31 Songs (på samme vis som Frode Grytten gjorde det i Popsongar) og har samlet sine artikler om sin bokleser- og bokkjøperhverdag i The Complete Polysyllabic Spree. Slam er for øvrig hans eneste ungdomsroman så langt, og den har jeg i nær fremtid tenkt å introdusere min eldste nevø for. Strålende skrevet om ungdomsforelskelse, klønete (eller ikke-eksisterende) omgang med prevensjonsmidler og identitetssøken, dvs. alt en skikkelig ungdomstid skal/bør/kan (velg selv…) inneholde. Kanskje hans beste roman, er min påstand.

 

Hans foreløpig siste bok er Juliet, Naked. Her møter vi samboerne Duncan og Annie, bosatt i en britisk kystsmåby treffende nok kalt Gooleness. Vi møter paret på reise i USA, hvor de ferdes i fotsporene til Duncans store helt – Tucker Crowe. Crowe forsvant på mystisk vis etter utgivelsen av albumet Juliet i 1986. Utgivelsen har av fansen – The Crowologists – fått klassikerstatus og Crowe er genierklært. Ryktet vil ha det til at han forsvant etter et besøk på et toalett på en pub, og det er her vi kommer inn i historen. Duncan vil avbildes foran urinalen – les gjerne første kapittel her.

Vel hjemme i England får Duncan, som (selvfølgelig) er redaktør av websiden for Crowologists, en demo i posten. Dette er en uutgitt CD, Juliet Naked, med "solo acoustic demos of all the songs on the album [Juliet – min anm.], plus two new unreleased songs from the same session". Annie er den som hører albumet først, og med et relativt objektivt øre finner hun albumet i beste fall middelmådig. Duncan – rasende over at Annie har tyvlyttet til albumet – skynder seg å lytte og skriver en euforisk anmeldelse på nettsiden. Annie skriver en kommentar på nettsidens diskusjonsforum hvor hun forteller om sitt syn på albumet – som et middelmådig album fra en gammel storhet. Overraskende nok får hun raskt en e-post i retur fra en som hevder å være Tucker Crowe selv, hvor han takker henne for ærlighet og sier seg enig i hennes slakt av utgivelsen.

Egentlig er det først her historien begynner. Uenigheten mellom Duncan og Annie blir en kime til usikkerhet rundt om det i virkeligheten er noe annet enn felles interesse for Crowe som holder dem sammen. Videre bringes Annie og Crowe tettere sammen gjennom historien.

Vårt møte med Tucker Crowe er nesten skuffende der han triller handlevognen rundt på et supermarked i Statene med sin seks år gamle sønn på slep. Dette er langt fra det bildet som er skapt, opplest og vedtatt av Duncan og hans fellow Crowologists.

Hornby skriver i boka fabelaktig om musikk og det følelsesmessige rommet musikken kan okkupere, og hvordan det for enkelte kan bli en besettelse, “fandom”. Beskrivelsene av hvordan denne interessen blir som en tredjeperson i et forhold og hva møtet med virkeligheten gjør med forholdet er også svært godt skildret.

For enkelte kan kanskje denne korte beskrivelsen av boka gjøre at den fremstår som litt kjedelig. For undertegnede var dette en “sann svir” å lese. Humor, musikk, og gode situasjonsbeskrivelser man kjenner seg igjen i gjør dette til en page-turner. Ikke Hornbys aller beste, kanskje, men definitivt en god roman.

Kjøpe romanen, sier du? Amazon er jo alltid et godt valg hvis du foretrekker å lese på engelsk. Hvis norsk er språket må du nok smøre deg med tålmodighet. Jeg har foreløpig ikke funnet noen planlagt utgivelsesdato i Norge. Hornbys øvrige bøker er derimot utgitt på norsk på Aschehoug. De kan kjøpes/skaffes i enhver bokhandel, eller f.eks. via nett.

 

Nick Hornbys nettside eller blogg.