Min forventning er alltid skrudd helt til topps når en ny utgivelse av Indriðason blir annonsert. Hans dystre islandske univers med den til dels dysfunksjonelle etterforskeren Erlendur Sveinsson har virkelig gitt meg mange gode leseopplevelser gjennom de seks bøkene som hittil har utkommet på norsk. Jeg synes jeg kjenner Erlendur nå, hans problematiske forhold til sine to (voksne) barn, som begge har vært eller er ute og kjører i forhold til rus m.v. Videre har jeg også begynt å like Valgerður, hans kjæreste (mer eller mindre). Erlendurs kolleger, Elínborg og Sigurður Óli, har jeg alltid opplevd som utydelige og noe sjablongaktige, men all den tid Erlendur har vært såpass god og sentral har jeg latt dette passere.
Historien innledes med at en ung mann, Runólfur, blir funnet drept i sin leilighet, med halsen overskåret. Alt tyder på at en kvinne har vært i leiligheten på drapstidspunktet, og at dette med stor sannsynlighet er kvinnen Runólfur fikk med seg hjem fra byen kvelden før ved hjelp av å blande stoff i drinken hennes.
Anslaget er bra – svært bra. Alt ligger til rette for nok en klassekrim, men dessverre holder ikke dette hele veien. I Erlendurs fravær er det Elínborg som blir hovedetterforsker, og hun fortsetter å være sjablongaktig, selv om forfatteren gjør sitt beste for å gi henne både personlighet og historie. Elínborgs etterforskning er samittighetsfull og grundig, men det er litt for mange tilfeldigheter og usannsynligheter i oppklaringen som gjør at, nei, dette tror jeg ikke helt på.
Mitt håp nå er at Indriðason bringer Erlendur tilbake fra ferie og at neste bok igjen vil gi oss en innsikt i både de lyse og mørke sidene i hans sinn. Hvis Elínborg – eller Sigurður Óli, for den saks skyld – igjen skulle vise seg å være de sentrale aktørene er jeg redd at denne leseren er tapt. Beklager, Indriđason.
Det bør tillegges at denne vurderingen selvfølgelig er skrevet med et visst bakteppe. Derfor kan det hende at en annen leser vil oppleve boken både som spennende og god. Men min anbefaling er altså at du tar med en av Indriðasons tidligere bøker på påskefjellet, og begynn gjerne på begynnelsen. Rekkfølge? Se under.
Bøkene kan (bør kunne) fås i enhver velassortert bokhandel, men er du usikker kan de i alle tilfelle bestilles via ark.no.
Rekkefølge på bøkene om Erlendur Sveinsson & co:
- Myren (2004)
- Gravstille (2005)
- Røsten (2006)
- Vannet (2007)
- Vinterbyen (2008)
- Fjellet (2009)
- Irrganger (2010)
Jeg likte Irrganger godt, men på en annen måte en de tidligere krimmene til Indridason. Elinborg gir boka et mer feminint tilsnitt og vinklingen blir svært annerledes enn det vi er vant til med Erlendur. Men jeg også savnet ham og håper at han ikke har gått seg helt vill oppe på fjellet.
SvarSlettJepp, regnet egentlig med at det finnes noen av dere der ute. Noen som liker boka. For mitt vedkommende kan det ha med forventningene å gjøre, men jeg må si det ble litt vel mye pjatt om matlaging og barna til Elínborg. På meg virker det som at Indriðason konstruerer et komplisert forhold til Elínborgs barn bare for å forsøke å gi henne en personlighet. Vel, vel... Han skal få en ny sjanse av meg, for det kommer vel mer fra hans hånd...??? :)
SvarSlettJeg hadde ikke lest Indridason før faderen tok den med på besøk til oss denne gangen. Jeg leste nettopp ferdig Fjellet og er helfrelst. Jeg plukket opp en engelsk oversettelse av Myren (Jar City) og skal straks begynne den også. Men Fjellet var bortimot perfekt for meg - særlig slutten. Med et slentrende tempo bygget han opp til de siste 150 sidene, som ble slukt i går kveld... Glimrende.
SvarSlettGled deg, Tore. Jeg er stor tilhenger av Indriðason. Og kanskje Myren spesielt. Det er alltid "noe" med det første besøket inn i et nytt univers.
SvarSlettOg selv om jeg var noe skuffet over Irrganger, er det egentlig med Indriðason som med Nesbø (ref. din kommentar). Selv det dårligste er bedre enn det aller meste annet :)