Nytt Bokvennen i posten i dag

Og alle hjerter gleder seg. Etter å ha tilbragt deler av dagen i ørkes- og nytteløs kø hos NAV og resten av dagen med anbudsarbeid, var det en svært gledelig overraskelse å finne Bokvennen nr. 2.10 i posten (selv om jeg egentlig har bedt om pdf-abonnement slik at jeg kan lese på lesebrettet).

Nå skal det leses om Herman Willis og Playboys litteære arv, Elfride Jelinek,  Tomas Espedal og Mircea Cărtărescu. Lesingen innledes på Kaffebrenneriet, selvsagt :-)

For de av dere som ikke har sjekket ut magasinet enda, kan jeg varmt anbefale det for alle med litteraturinteresse. Stor bredde, svært gode tekster og intervju kombinert med god design. Herlig.

Magasinets nettside med bestillingsinfo m.v. finner dere her.

The Uncommon Reader – Alan Bennett

Fra tid til annen lar jeg tankene flyte fritt rundt bøker jeg har lest gjennom årene. Ofte tar tankene meg igjennom selsomme opplevelser, og innimellom gjenopplever jeg perler osm jeg ønsker å dele med andre. Tidligere har jeg skrevet om The Curious Incident with the Dog in the Nighttime og Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Begge disse er perler som jeg har glede av langt utover den korte tiden det tok å lese dem.

Så er også tilfelle med Alan Bennetts The Uncommon Reader. Å kalle dette stor litteratur vil kanskje være å overdrive en smule, både i omfang og innhold, men det er like fullt mange gode iakttakelser og mye vidd gjennom de snaut 130 sidene.

Den uvanlige leseren i dette tilfelle er Dronning Elisabeth II som helt tilfeldig dropper innom bokbussen ved Windsor. Møtet med bokbussen blir skjebnesvangert i den forstand at Dronningen begynner å lese Bøker med stor B og ikke bare Dick Francis. “Now that one is here, I suppose one ought to borrow a book,” er dronningens umiddelbare kommentar når hun noe forfjamset står inne i bokbussen.

Dronningens lesing avanserer raskt fra lett(?) underholdning til relativt tung og avansert litteratur, og hun lar ingen sjanse går fra seg til å lese. Til og med majestetiske rutiner må vike til fordel for lesing. Og som vi boklesere godt kjenner til, blir man gjerne så oppslukt i den bok man til enhver tid er i gang med at man leter etter muligheter til å bare lese én side til. I tillegg får man en uendelig lyst til å konversere om det man har lest og leser, noe som sikkert kan oppleves noe trettende for våre omgivelser. Så også med Dronningen. Statsmenn, hofftjenere – ja alle blir gjenstand for Dronningens nyvunne lidenskap. Dette skaper usikkerhet i kongeriket. Og når Dronningen begynner å vise interesse for å skrive selv, da…

Denne boka har noe som enhver bokleser vil kjenne seg igjen i, spekket med vittige situasjoner, absurditeter, sarkasmer og strålende observasjonsevne. Om du ikke allerede har lest den, gjør den til selskap for en dag i løpet av sommeren. Det vil du ikke angre.

Alan Bennett kjenner kanskje mange til fra før, men da helst som skuespiller og dramatiker. Meg bekjent er dette foreløpig eneste bok fra hans hånd som også er oversatt til norsk. Boken ble utgitt på Pax Forlag med tittelen En uvanlig leser og er oversatt av Ragnfrid Stokke.

På engelsek er boken kommet i pocket, og kan i skrivende stund kjøpes hos Amazon.co.uk for £ 3,99 + porto. Evt. finner du den også hos Capris.no til kr. 61 + evt. porto.

Veiledende pris for norsk utgave er kr. 199,-, men hos Capris.no kan du få den til kr. 173,- + evt. porto.

Om Alan Bennett på Wikipedia

Eller er det synet av en svane med dagferske “stygge andunger” som er det?

Klekt tidligere i dag. Kan stå lenge og bare observere. Lite som er flottere enn det, gitt. Skulle bare hatt en mobiltelefon med bedre kamera. Beklager.

Svanungene synes knapt her, men de er på veg ut til sin første svømmetur med mor

 Dette går jo riktig så bra

Og hva “det” er (ref. overskriften)? Balsam for sjelen, vel.

Ingen litteraturblogging i dag...

... kun et bilde som viser hvor fint livet kan smile. På hytte på Hampholmen ved Risør. Nokså mye vind og en del dråper fra oven. Og vi har det helt perfekt. Verdens beste selskap og herlig avslapning i frisk sjøluft. Ingen tv, men med lesebrett.

Er det balsam for sjelen det kalles?

Nok en morsom roman lest – “rolex” av Roger Pihl

Etter å ha lest Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann fikk jeg lyst til å kose meg med det jeg av omtale hadde forstått var nok en røverhistorie, nemlig rolex, Roger Pihls debut.
Boken ble utgitt i 2007 på Piratforlaget, og er å få i pocket til kr. 99,- (eller kr. 86,- hos capris.no). Pihl selv er reklamemann – tekstforfatter og daglig leder i reklamebyrået Fabel – i tillegg til forfatter. Og at han er kreativ, det skjønner man allerede tidlig i rolex.
Vi møter Frederik Viksjø, den svært vellykkede direktøren i konsulentselskapet Teo AS. Viksjø er, som gründere og næringslivsledere flest, i manko på én viktig ting i livet – fritid! Da han under et møte med firmaets viktigste kunde som en spøk legger frem forslaget om å vikariere for kunden som konas følge under en tur til Venezia, biter kunden på. Og eventyret er i gang. Viksjø forstår at de fleste næringslivsledere er som ham selv – i evig underskudd på fritid, pusterom, kvalitetstid med farmilien osv. Denne innsikten bruker han når han etablerer selskapet rolex, med liten r. Selskapet spesialiserer seg i å vikariere for næringslivstopper når de trenger det som mest, f.eks. kanotur med sønner når en viktig forretningsavtale skal signeres m.v. Kort sagt får bedriftslederne tid til mer av det som er aller viktigst for dem – nemlig suksess på jobb. Absurde situasjoner oppstår, som for eksempel når et eksklusivt slag bridge gjennomføres av 16 vikarer fra rolex, uten at noen av oppdragsgiverne merker det. Eller en fantastisk samtale med en elg.
Historien er en sann svir å lese, men en del flashbacks til oppvekst på østkanten, underdogskildringer fra barndommen m.v. er for mitt vedkommende uinteressante digresjoner. Sikkert ment å gi karakter og dybde, men det funker ikke.
Det er typeskildringer i boka, ikke dype karakterer. Og det er helt ok. Jeg trenger ikke mer. Dess mer typete – og mindre personlig – jo mer troverdig fremstår personene i boka for meg som leser.
Gjennom ettermiddagen har jeg tatt meg selv i å smile, humre og le, men også å rødme litt av tanken p¨at jeg tror jeg kjenner noen som gjerne hadde benyttet seg av rolex’ tjenester.
Undertittelen på boka er “En passe lang roman” – og det har forfatteren og forlaget rett i. Denne boka er akkurat passe lang til at jeg lar meg underholde hele ettermiddagen med de 295 sidene. Men skal du på ferie, bør du ta med flere bøker, for dette er fort gjort. Heller ikke dette er stor litteratur i klassikerforstand, men hvorfor skal alt på død og liv være det?
Om Roger Pihl hos Piratforlaget.
Pihls egne nettsider