En leseopplevelse av de sjeldne

Noen ganger har bøker en uvirkelig kraft. Kraft til å bevege, til å løfte blikk og til å gi leseren en opplevelse av å gjøre viktige erkjennelser. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, og da sitter man med en merkelig følelseskombinasjon av eufori og melankoli. Det føles som at man har overvært noe viktig og erkjennelsen av at det er over gjør at man sitter igjen litt tom og tappet. Å skrive om slike leseopplevelser er vanskelig, for ikke å si rent ut umulig. Like fullt skal jeg gjøre et forsøk.

For nå har jeg det slik, da jeg har lest Gaute Heivolls nyeste roman Før jeg brenner ned. Dette er første bok jeg leser av Heivoll, som har flere romaner,noveller, lyrikk og en barnebok bak seg. Og jeg kan garantere at det ikke er den siste jeg plukker opp av ham, for dette er en fortellerstemme jeg virkelig kan like. Personlig, nært og universelt i et språk som er rikt, konsekvent og med utrolig god flyt. Her er det passasjer som språklig er som fløyel. Fantastisk.

Historien er lagt til Heivolls fødested, Finsland i Vest-Agder, og vi følger Heivoll i nåtid, fortid samt hendelser fra hans fødeår 1978. Et år hvor en pyroman herjer i bygda. Eller her presentert på godt vis av forlaget Tiden Norsk Forlag selv:

Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.

Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle.

Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av Norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham?
Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?

Før jeg brenner ned er en usedvanlig historie, og sjeldent rystende roman, om flammene i ens eget liv.

Måten Heivoll blander sin egen historie, rekonstruksjonen av hendelsene i 1978, samtaler med de involverte og kommunikasjonen på tvers av tid er mesterlig. Og forfatteren viser en utrolig kjærlighet til personene han skildrer. Dette er mennesker jeg også blir glad i og bryr meg om. I tillegg har boken dette i seg at den implisitt stiller eksistensielle spørsmål. Hva gjør oss til den vi er? Hvordan kan ytre sett to tilsynelatende så like personer ende opp så ulikt? Hvor går grensen mellom galskap og normalitet? Forfatter og pyroman?

Tidligere har jeg her i bloggen antydet at Langelands bok Verdensmestrene er årets bok. Så feil kan man altså ta, ikke til forkleinelse for Langeland. For dette er virkelig stor litteratur, på alle nivå. Likevel skal jeg nå være litt mer forsiktig med noen kåring, for enda har ikke Carl Frode Tillers Innsirkling 2 kommet ut. Og er den i samme liga som Innsirkling, vil nok Tiller og Heivoll knive om topplasseringen i min personlige rating av årets bøker.

Som dere skjønner; denne boka må leses. Jeg står i samme kor som dagspressens anmeldere og lovpriser Før jeg brenner ned. Her er noe av hva de sier:

Intens spenning og lavmælt refleksjon. Gaute Heivoll har skrevet en eksistensiell thriller på høyt nivå. Anne Cathrine Straume, NRK

Snakker vi om høstens opprykk fra kredibel forfatter for de innvidde til norsk husholdningsnavn? Det ville i alle fall være fullt fortjent. For på samme måte som med en bok som «Ut og stjele hester», er dette en roman både for de kresne og for de mange. Annette Orre, Dagsavisen

Er dette bokhøstens store sensasjon? Bedre kan det ikke gjøres. Cathrine Krøger, Dagbladet

Flere av mine medbloggere har også latt seg begeistre, bl.a. Ellen E-M, Bibliotekarene anbefaler, Rose-Marie og Boklesebloggen.

Er dette årets Brageprisvinner? Jeg tror han vinner :) Og er du enda ikke overbevist, kan du lese et langt og godt utdrag fra boka her.

Boka kan kjøpes hos alle norske bokhandlere til kr. 379,-. Om du har langt til nærmeste bokhandel, kan den også kjøpes hos capris.no, da for kr. 332,-. Jeg ser at den også er å få i en lydbokutgave, lest inn av Even Rasmussen.

Noen lenker:
Gaute Heivolls egen side
Forlagets side om boka og forfatteren
Wikipediaartikkel om Heivoll

Et gedigent gjesp. Om Menneskefluene av Hans Olav Lahlum

Forventningene var relativt store da jeg satte meg til med Hans Olav Lahlums skjønnlitterære debut Menneskefluene (2010). Lahlum som tidligere har vist at han er en formidabel historiker, biograf og samfunnsdebatant. Dette i tillegg til at han har blitt en form for medieyndling, kanskje på grunn av at han ikke legger skjul på at han til tider har en svært nerdete glede over stoffet han til enhver tid presenterer og derfor har en viss underholdningsverdi. Jeg har vært imponert over Lahlum og har gledet meg over mye av det han har skrevet tidligere, bl.a. Presidentene (2008) og Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009).
Menneskefluene er en krimroman, og forlaget har gitt en grei introduksjon til innholdet på sine sider:

Byen er Oslo og datoen 4. april 1968. Den tidligere statsråden og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt ned og drept – innelåst i sin egen leilighet på Torshov. Verken mordvåpen eller noen andre spor etter morderen er å finne i leiligheten.
Den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn ”K2” Kristiansen forstår raskt at morderen må ha vært en av de sju andre beboerne i oppgangen. Han trenger imidlertid hjelp for å finne ut hvordan mordet ble begått – og deretter mer hjelp for å finne morderen og et motiv. Det er de skarpsindige resonnementene til en svært utradisjonell rådgiver, den 18 år gamle funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise Borchmann, som bringer etterforskningen stadig tettere på en uvanlig utspekulert og kaldblodig morder.
Da Harald Olesens dagbok med en rekke mystiske notater blir funnet, og deretter en av naboene blir funnet skutt i sin leilighet, blir K2s dyktighet virkelig satt på prøve. Gjennom ti dager med etterforskning avsløres det gradvis at livene til så godt som alle av oppgangens beboere preges av dystre hendelser i fortiden, og stadig flere spor peker tilbake mot okkupasjonsårene under 2. verdenskrig.

Det er vanskelig å peke på noe som er galt i boka. Plottet er fint og mulige gjerningsmenn er det nok av nesten helt til siste slutt. Likevel blir ikke dette spennende, noe som vel er poenget med en kriminalroman. Språket er gammelmodig og omstendelig. Vel gir dette en viss tidskoloritt som kan fremstå troverdig, men likevel blir det tamt og det fremstår svært konstruert. Dialogene er heller ikke storveis etter min oppfatning. Og hva er det med disse frampeikene, av typen hvor ille det skulle vise seg å bli er man heldigvis lykkelig uvitendeom. Skal du ha cliffhangers, gjør det med handlingen og ikke prøv å lokke meg videre på den måten. Så lettlurt er jeg ikke.
Også i forhold til denne boken er jeg altså uenig med avisenes anmeldere. Der hvor de mener det er lovende og overraskende bra, sitter jeg med en følelse av at K2 har jeg ikke lyst til å lese mer om. For jeg vil overraskes når jeg leser krim. Jeg har lyst til å sitte på kanten av stolen i påvente av hva som skjer på neste side. Det gjør jeg ikke med denne boka. Heller har jeg sittet og tenkt på andre ting mens jeg har lest, og det er vel et svært dårlig tegn, er det ikke?
Det må sies at ikke alle anmelderne har vært superentusiastiske. NRKs Leif Ekle er en av dem.
For de av dere som er litt mer nysgjerrig på Lahlum og hans bøker, finner dere litt om ham på forlaget, CappelenDamms nettsider. Eller så er jo Wikipedia alltid en kilde til mye informasjon. Bokelskerinnen har gjort et intervju med den ferske krimforfatteren.
Boka har en veiledende pris på kr. 369,- og bør kunne kjøpes i alle norske bokhandlere. I tillegg kan den selvfølgelig fås gjennom netthandel, f.eks. hos capris.no til kr. 323,-. Den er også utgitt som lydbok, lest av Nils Nordberg – og det pleier å være bra lest!

Nok en gang ikke helt enig med kritikerene, der altså

Tidligere i høst lovpriste jeg Henrik Langelands nyeste bok, Verdensmestrene, for så å oppdage at anmelderne langt fra var enige med meg. Ikke at jeg alltid er enige med anmelderne, men denne gangen var differansen riktig så stor. Med dette i bakhodet ble jeg vel så mye i stuss etter å ha lest anmeldelse av Morten Harry Olsens siste roman, Adrian Marconis store sorg. For også dette er en bok jeg fikk varme følelser for. Ikke på samme entusiastiske nivå som for Verdensmestrene, dog varme følelser.

Adrian Marconis store sorg er en roman om forfatteren Adrian Marconi. Oppvokst nordpå med to søsken, alle tre med “ekstra tyngende fornavn”. Adrian, Sebastian  og Miranda Marconi. Og Adrian som vår hovedperson, altså.

Adrian er en forfatter med skikkelig skrivetørke. Det er år og dag siden siste roman, og han sliter mer enn nok med å skrive et forord til en ny utgivelse av  “Lolita”. Med et havarert ekteskap bak seg, et distansert forhold til sin datter, trøblete forhold til sin bror og et ikke helt uproblematisk forhold til sin egen historie. Denne noe traurige tilværelsen får et slag for baugen da han mottar en kasse med etterlatenskaper fra sin far, lenge etter dennes død. Kassen fører til at han igjen må snakke med og forholde seg til sin bror, må se tilbake på sin egen historie og sitt forhold til foreldrene, you name it. Selvranskaelsene står i kø… På toppen av dette får Marconi diverse skjellsettende opplevelser gjennom møtet med uteliggere(?), ny potensiell kjæreste, “nye landsmenn” på beste vestkant og svært så pripne og traurige naboer.

Og hva er det så jeg liker? Vel, mange av passasjene i boka er flotte, f.eks. begynnelsen på 2. kapittel:

Jeg har mistet min eleganse til kjedsomheten. Det er ingen tragedie det er snakk om, bare en mann som kjeder seg til døde. Noen vil si at jeg har mistet verdigheten, men den har jeg i behold, så vidt. Eller kanskje jeg mener integriteten. Det siste, tror jeg. Verdighet er hva verden tillegger en, integriteten er noe man kjenner best selv. Ja, jeg tror det er slik. Når jeg tenker meg om, tror jeg det er mange som mener jeg har mistet verdigheten; det får så være. Man kan leve et helt liv uten verdighet, og likevel ha integriteten i behold. Men det plager meg at jeg nok har mistet en del av min forfengelighet; forfengelighet kan føre til stolthet, like mye som til skam. Det kommer an på hva man bruker forfengeligheten til.

Mange slike i boka, og det tiltaler meg. Fine tanker, lette å relatere og forholde seg til, men som samtidig gir mye å gruble over. Finfint. Og ja, det er mange klisjeer her. Middelaldrende forfatter med skrivetørke, glad i drikke, nokså ugreit forhold til verden generelt og til familie spesielt.

Slik jeg har lest kritikerne er det dette de reagerer mest på, samtidig som de er svært så opptatt av å lete etter paralleller mellom Adrian Marconi og forfatteren selv. Fristende, selvfølgelig, men la nå boken stå for seg selv. Dette verken forringer eller løfter boka ytterligere for mitt vedkommende.

Min oppfordring er at hvis du liker noen blikk inn i menneskesinnet, noen fine øyeblikk, noen passasjer å humre over og ikke krever skjellsettende og livsendrende opplevelser bør du lese boka. Språket finner jeg lekende, lett og godt.

Boka er utgitt på forlaget Vigmostad & Bjørke, og bør kunne kjøpes hos enhver bokhandel eller f.eks. hos capris.no for kr. 305,- (Veil: kr. 349,-).

Morten Harry Olsen har vært såpass raus at du kan lese hele første kapittel på hans hjemmesider.

Strålende novelledebut: Victor Tukmakovs siste vinter – Eivind Riise Hauge

Nok en debutant på forlaget Vigmostad & Bjørke, og hvilken debutant! Eivind Riise Hauge er i følge forlaget tretti år og har bakgrunn som student ved Skrivkunstakademiet i Hordaland.

Først som sist kan jeg vel stå frem som den novelleentusiasten jeg er. Novellene med sin stramme form, in medias res, fortettet handling og enøktslesning. Og med så ulike forfattere som Kjell Askildsen, Jan Jakob Tønseth, Johan Harstad, Miranda July, Anton Tsjekhov og Raymond Carver, som alle mestrer genren til fulle, innser man at novellen kan fylles med (minst) like mye som romanen. Forresten så lover jeg i nær fremtid å skrive en aldri så liten tekst om en eller flere av disse forfatterne, som alle på hver sitt vis har vært med på å løfte dager til å bli mer enn hverdager.

Denne gangen er det altså en debutant, Eivind Riise Hauge, med samlingen Victor Tukmakovs siste vinter som klarer å gjøre det samme som mestrene nevnt over har klart, nemlig å få meg til å sitte forbløffet tilbake over novellens kraft.

Det er ikke lystige noveller Riise Hauge har begått. Det hviler en dysterhet og et mørke over dem, selv om det finnes både lyspunkter og entusiasme hos enkeltkarakterer. Boka innledes med novellen Myrene. Denne opplevde jeg blant de svakeste i samlingen under lesning, men i ettertid er det kanskje denne jeg har grublet mest over innholdet i. Et ungt(?) par i hagen utenfor huset, med setninger som går forbi hverandre, gråtende barn, men like fullt fyllt med en distansert kjærlighet. Underlig – og tenksom. Myrene blir avløst av Hvem er det som ringer om natten, far. En sønn kommer etter lang tids fravær hjem til sin far, og finner ham i miserabel forfatning i bunnen av trappa. Når far kommer hjem fra sykehuset er det sønnen som skal ta seg av alt praktisk og organisering – av et liv han ikke kjenner og som han distanserte seg fra for svært mange år siden. Gjennom noen korte sider får vi bruddstykker av farens historie og av sønnens reaksjoner på denne. Sårt, flott og antydende.

Samlingens fjerde novelle, Søvngjengeren, er nok – sammen med tittelnovellen – den sterkeste. To kamerater med den enes kjæreste på hyttetur. To kamerater som ikke har hatt kontakt på lang tid, og årsakene kommer frem underveis i fortellingen. Finfint beskrevet om brutte bånd, begjær og menneskenaturens mange irrganger hva gjelder mellommenneskelige forhold.

Victor Tukmakovs siste vinter. Flott novelletittel om den store sjakkspilleren Victor Tukmakovs sesong i en vestlandsk sjakklubb. Hvor han får spesialoppvartning av klubbens administrator. Forholdet mellom disse to er det som preger historien. Hvordan deres felles lidenskap for sjakkens mange muligheter åpner klubbadministratorens øyne for hvor livet hans er på vei. Dette beveger ham til å ta grep som gjør at tilværelsen hans skifter retning, valg som også etter dennes oppfatning bør omfatte kona og sønnen også. Det handler om sjakk, det handler om lidenskap, svunne drømmer, nye muligheter, disiplin og refleksjon. Om skjønnheten i å finne nye retninger, nye muligheter, nye løsninger. Og intensiteteten tilbakeblikkene i Tukmakovs karriere er fortalt med er suveren. Dette er ingen spenningshistorie, men likevel holder jeg pusten.

Dessverre faller samlingen litt sammen mot slutten med Netter på jorden. Historien er lagt til Haiti(?) etter katastrofen og vi følger en hjelpearbeider/misjonær og hans gradvise forvitring og forfall, både kroppslig og moralsk. Historien er skrevet i brevs form til N, og vi gjennomlever personens sug etter mat, ferskt vann og hvordan gudstroen stadig blir satt på prøve. Helt greit fortalt, men jeg vil anbefale å legge inn en lesepause mellom forrige novelle og denne, da det ble noe skuffende. I retrospekt ser jeg vel at det hadde mer med forrige novelle å gjøre enn denne, da det er godt fortalt, men bare ikke på samme intense nivå som Victor Tukmakov.

Totalinntrykket er at dette er en svært gjennomarbeidet og velskrevet samling. Språket er elegant , stramt og lekent på samme tid, dialogene sitter som et skudd og setningene evner å fange historienes mørkhet på en fabelaktig måte. Jeg gleder meg allerede stort til videre bøker av Riise Hauge.

Dessverre tror jeg allerede kan si at boka ikke vil oppnå særlig salg utover innkjøpsordingen, og det fordi nordmenn generelt kjøper og leser svært få novellesamlinger. Av en eller annen sverger vi i hovedsak til romanene. Dette er selvfølgelig påstander som står for min regning og som kun er basert på min erfaring fra bokhandel, men uansett hvor godt jeg “solgte inn” en novellesamling til kundene, valgte de heller en middelmådig roman i stedet for en novellesamling av f.eks. en nobelprisvinner. Snodig.

Boka har en veiledende pris på kr. 299,- og bør kunne kjøpes i en bokhandel nær deg, eller via capris.no hvor de selger den til kr. 267,-.

Godkjent: Flimmer – Even Holt & Anne Holt

Først som sist kan jeg komme med følgende bekjennelse: Jeg har aldri tidligere lest en bok av Anne Holt. Det vil si – jeg begynte på en av de første bøkene hennes da den kom, tror kanskje det var Blind gudinne. Denne ble lagt vekk nokså raskt, språket funka ikke for meg, og ikke var historien umiddelbart fengende heller. Men hun må jo ha noe å by på, all den tid salgstallene er som de er, så derfor gav jeg meg i kast med boka hun har skrevet sammen med sin bror, Even Holt, Flimmer.

Umiddelbart liker jeg den grunnleggende ideen historien baserer seg på, nemlig drap utført med en av vår tids medisinske nyvinninger – hjertestarteren. At man kan programmere denne til å ta livet av et menneske på det mest finurlige vis høres for undertegnede plausibelt ut all den tid mer og mer i vår tilværelse er elektronikk- og datateknologibasert. Professor Sara Zuckermann er hjertespesialist i verdensklassen, hjemvendt til sykehuset i Bærum etter strålende karriere i Statene. Skjebnen(?) gjør at det er hun som operer inn de skjebnesvangre hjertestarterne, og det er også hun og kollega Ola Farmen som jakter på løsningen av gåten rundt hjertestarterne.

Vi følger Zuckermann og Farmen i en jakt som inkluderer investeringer i råtne lån, it-genier, et sykehus fullt av konflikter og vurderinger av samfunnsøkonomi opp mot bedriftsøkonomi i helse-Norge.

Historien er spennende nok, og Holt & Holt har laget en helt grei thriller. Mitt største ankepunkt er at de forsøker å favne så mye i en og samme historie. Her ser jeg tilløp til kritikk og refleksjon rundt hvordan sykehusøkonomien er organisert og skjøttes, her er det misunnelse og uvennskap mellom kollegaer og lav moral hos den medisinske industrien og bedriftsledere. Derfor opplever jeg at selve spenningshistorien kommer noe i skyggen for all kritikk av og bihistorier fra sykehus-Norge.

Det som gjorde at jeg i sin tid valgte bort Anne Holt helt fra min bokhylle, nemlig språket, har bedret seg noe. Fortsatt synes jeg det er noe enkelt og kanskje en smule dårlige dialoger, men det finnes definitivt de som er verre på den fronten. Så jo, dette er godkjent Holt & Holt. En helt grei spenningsroman, der altså. Eller skal man si en litt spennende sykehusroman? :)

Boka er utgitt på Piratforlaget, og har en veiledende pris på kr. 369,-. Den vil nok finnes sentralt plassert i det fleste norske bokhandler i tiden frem mot jul, og kan også kjøpes hos Capris.no for kr. 323,-.