Lite blogging – mye litteratur

Den siste tiden har det blitt lite blogging for Bjerkestrands vedkommende. Mye annet som stjeler tid, så som dagjobben, oppussing og andre hverdagsaktiviteter. Likevel blir tiden til en viss grad fylt med litteratur. Mye blir lest, slik som Flamme forlags boksingler, lyrikk, Tillers Innsirkling 2, noveller av Tao Lin m.v. Det meste av dette skal med tid og stunder få sin svært så velfortjente omtale her på mitt hjørne av verden.

Litteraturopplevelser i fleng har det også blitt utover det rent lesemessige. En svært fin samtale med tittelen Fedrar og søner fant sted på Litteraturhuset mellom forfatterne Anne Oterholm, Christian Refsum og DNs Bjørn Gabrielsen,  Fint, lunt og flott om sin egen og den andres bok og om foreldre/barn-relasjoner m.v. Og fabelaktig ledet av Gabrielsen. Jeg skal innrømme at jeg verken har lest Oterholms eller Refsums bok, men de er nå på lista over de som skal leses. For dette var en fin opplevelse. Svært fin.

Uken etter gikk også turen til Wergelandsveien, denne gangen til samtalen mellom Carl Frode Tiller og Annette Orre. Tittel? Historia om David, selvfølgelig. For en som i disse dager lever i Tillers verden med alle historiene som sirkler inn David, var det en fryd å høre samtalen. At denne ble opplevd i kompaniskap med storebror var i tillegg en stor bonus.

Uken etter ble den litterære opplevelsen av en annen karakter. Da stod konsert på plakaten, på Riksscenen – scenen for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans. Sigrid Moldestad med musikere serverte herlige låter, fantastisk innpakket i smakfulle arrangement som fremhevet utrolige fine tekster. Tekster av Jakob Sande, Robert Burns (gjendiktet av Johannes Gjerdåker) og av Moldestad selv. At Moldestad denne kvelden i tillegg hadde invitert Gjerdåker til en samtale om tekstene og Burns, gjorde kvelden til noe utenom den jevne konsertopplevelse. Litteratur der også, altså.

Utover dette har all ledig tid gått med til å gruble over litteratur og dens vesen. Over litteraturblogger og litteraturkritikk for øvrig og disses samspill. Over de ulike kanaler, plattofrmer og media for litteratursamtale. Dette har sin naturlige sammenheng med samtalen jeg skal delta i i morgen. Mer om denne når det er unnagjort, men jeg har jo skrevet litt om det tidligere. Har gjort meg en side med notater og tanker, slik at jeg har noe å ta utgangspunkt i. Kjenner på den skrekkblandete fryden nå, men det er vel bare slik det skal være.

Som sagt, jeg skriver mer i morgen, når nerver, tanker og følelser har lagt seg i stabilt sideleie.

Strålende novelledebut: Victor Tukmakovs siste vinter – Eivind Riise Hauge

Nok en debutant på forlaget Vigmostad & Bjørke, og hvilken debutant! Eivind Riise Hauge er i følge forlaget tretti år og har bakgrunn som student ved Skrivkunstakademiet i Hordaland.

Først som sist kan jeg vel stå frem som den novelleentusiasten jeg er. Novellene med sin stramme form, in medias res, fortettet handling og enøktslesning. Og med så ulike forfattere som Kjell Askildsen, Jan Jakob Tønseth, Johan Harstad, Miranda July, Anton Tsjekhov og Raymond Carver, som alle mestrer genren til fulle, innser man at novellen kan fylles med (minst) like mye som romanen. Forresten så lover jeg i nær fremtid å skrive en aldri så liten tekst om en eller flere av disse forfatterne, som alle på hver sitt vis har vært med på å løfte dager til å bli mer enn hverdager.

Denne gangen er det altså en debutant, Eivind Riise Hauge, med samlingen Victor Tukmakovs siste vinter som klarer å gjøre det samme som mestrene nevnt over har klart, nemlig å få meg til å sitte forbløffet tilbake over novellens kraft.

Det er ikke lystige noveller Riise Hauge har begått. Det hviler en dysterhet og et mørke over dem, selv om det finnes både lyspunkter og entusiasme hos enkeltkarakterer. Boka innledes med novellen Myrene. Denne opplevde jeg blant de svakeste i samlingen under lesning, men i ettertid er det kanskje denne jeg har grublet mest over innholdet i. Et ungt(?) par i hagen utenfor huset, med setninger som går forbi hverandre, gråtende barn, men like fullt fyllt med en distansert kjærlighet. Underlig – og tenksom. Myrene blir avløst av Hvem er det som ringer om natten, far. En sønn kommer etter lang tids fravær hjem til sin far, og finner ham i miserabel forfatning i bunnen av trappa. Når far kommer hjem fra sykehuset er det sønnen som skal ta seg av alt praktisk og organisering – av et liv han ikke kjenner og som han distanserte seg fra for svært mange år siden. Gjennom noen korte sider får vi bruddstykker av farens historie og av sønnens reaksjoner på denne. Sårt, flott og antydende.

Samlingens fjerde novelle, Søvngjengeren, er nok – sammen med tittelnovellen – den sterkeste. To kamerater med den enes kjæreste på hyttetur. To kamerater som ikke har hatt kontakt på lang tid, og årsakene kommer frem underveis i fortellingen. Finfint beskrevet om brutte bånd, begjær og menneskenaturens mange irrganger hva gjelder mellommenneskelige forhold.

Victor Tukmakovs siste vinter. Flott novelletittel om den store sjakkspilleren Victor Tukmakovs sesong i en vestlandsk sjakklubb. Hvor han får spesialoppvartning av klubbens administrator. Forholdet mellom disse to er det som preger historien. Hvordan deres felles lidenskap for sjakkens mange muligheter åpner klubbadministratorens øyne for hvor livet hans er på vei. Dette beveger ham til å ta grep som gjør at tilværelsen hans skifter retning, valg som også etter dennes oppfatning bør omfatte kona og sønnen også. Det handler om sjakk, det handler om lidenskap, svunne drømmer, nye muligheter, disiplin og refleksjon. Om skjønnheten i å finne nye retninger, nye muligheter, nye løsninger. Og intensiteteten tilbakeblikkene i Tukmakovs karriere er fortalt med er suveren. Dette er ingen spenningshistorie, men likevel holder jeg pusten.

Dessverre faller samlingen litt sammen mot slutten med Netter på jorden. Historien er lagt til Haiti(?) etter katastrofen og vi følger en hjelpearbeider/misjonær og hans gradvise forvitring og forfall, både kroppslig og moralsk. Historien er skrevet i brevs form til N, og vi gjennomlever personens sug etter mat, ferskt vann og hvordan gudstroen stadig blir satt på prøve. Helt greit fortalt, men jeg vil anbefale å legge inn en lesepause mellom forrige novelle og denne, da det ble noe skuffende. I retrospekt ser jeg vel at det hadde mer med forrige novelle å gjøre enn denne, da det er godt fortalt, men bare ikke på samme intense nivå som Victor Tukmakov.

Totalinntrykket er at dette er en svært gjennomarbeidet og velskrevet samling. Språket er elegant , stramt og lekent på samme tid, dialogene sitter som et skudd og setningene evner å fange historienes mørkhet på en fabelaktig måte. Jeg gleder meg allerede stort til videre bøker av Riise Hauge.

Dessverre tror jeg allerede kan si at boka ikke vil oppnå særlig salg utover innkjøpsordingen, og det fordi nordmenn generelt kjøper og leser svært få novellesamlinger. Av en eller annen sverger vi i hovedsak til romanene. Dette er selvfølgelig påstander som står for min regning og som kun er basert på min erfaring fra bokhandel, men uansett hvor godt jeg “solgte inn” en novellesamling til kundene, valgte de heller en middelmådig roman i stedet for en novellesamling av f.eks. en nobelprisvinner. Snodig.

Boka har en veiledende pris på kr. 299,- og bør kunne kjøpes i en bokhandel nær deg, eller via capris.no hvor de selger den til kr. 267,-.

Wow! Dette er imponerende godt skrevet, Langeland.

Henrik H. Langeland må kunne sies å ha fått sitt definitive litterære gjennombrudd med romanen Wonderboy i 2003, i alle fall om man dømmer etter kommersiell suksess. Boka tronet på boktoppen sommeren 2003. “Alle” leste den. Boka handler om Christian von der Hall, økonomen som planlegger et gedigent finansraid, og det er kun en stor utfordring; han trenger 1 milliard kroner. Vi befinner oss i midt i en jetsetverden i mediebransjen hvor fler enn én anmelder og journalist mente at dette hadde klare likhetstrekk til Schibsted. Fantastisk spennende og svært humoristisk bok. En skikkelig page-turner.

Forventningen var derfor stor da forfatteren i 2007 kom med Francis Meyers lidenskap. Her møter vi den 53-årige litteraturprofessoren, en 26-årig studine og jakten på et tapt manuskript av Petter Dass. Må innrømme at denne ikke innfridde forventningen. Jeg opplevde boka som “pratete”, med manglende fremdrift og kjedelig historie. Dette er basert på en rask gjennomlesning av boka i 2007.

Derfor var jeg avventende og med moderate forventninger da jeg fikk årets utgivelse, Verdensmestrene, i hendene. Og først som sist kan jeg si at det er bare å skru forventningene til topps, folkens. Dere vil ikke bli skuffet. For dette er bra, svært bra!

Hos forlaget kan vi lese følgende:
Året er 1982.
To skiløpere kommer tett i tett forbi Gratishaugen. Den ene rykker ut til siden. Den andre følger etter, men faller slik at den første brekker staven.
For Lars fra Gulleråsen, Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal blir livet aldri mer det samme.
Lars Meltzer bor i Hemingland, der Meltzer-slekten har holdt til gjennom generasjoner, en tradisjonsrik ansamling advokater i direkte linje tilbake til nasjonens grunnleggere og en familiekultur preget av langsiktighet, nøysomhet og nærhet til Nordmarka. Bare noen kilometer unna vokser Simone Bugge Kristoffersen opp i et radikalt nabolag der nye strømninger skaper konflikt mellom generasjonene. Sammen med sin mor og lillesøster kommer Amar Singh fra indisk Punjab til Fornebu for å gjenforenes med sin far, men Oslo og Haugerud er på ingen måte slik han hadde forestilt seg. Remi Halvorsen er arbeidersønn i en blokk på sosialdemokratiske Oppsal, der ingen ser ham som den han egentlig vil være.

Og det er akkurat dette boka handler om. Vi kommer rett inn i den intense handlingen under VM-stafetten i Holmenkollen i 1982 da Brå brekker staven. For mange har dette blitt stående som et øyeblikk man husker; hvor man var, hva man spiste, hva man hadde på seg. Så også for personene i boka, men på en enda mer direkte måte enn for de fleste av oss. Gutta vi følger er 12 år, dvs. fem år eldre enn undertegnede i 1982. Likevel kjenner jeg igjen så mye; musikk, klær, situasjoner og hendelser (er vel nesten et tegn på sykt hode når man som 7-åring var opptatt av delelinjer i nord og russertrusselen…) Her sprenges store snøfonner, hoppes i Kollen, gås på ski fra Mylla til byen, og alt er så godt beskrevet at det føles som å være med selv. Og jammen dukker ikke Thomas Alsgaard opp også :)

Langeland har et suverent grep om karakterene han skaper, fra Amar til Lars via Remi til Hauk. Fantastisk! Fortellerstemmene i boka er Lars, Amar, Simone og Remi, hvor Lars er den som vies størst plass. Vi møter også utro fedre og mødre, tyranniske fedre, oppofrende fedre, finfine onkel-, tante- og besteforeldreportretter og flotte mødre med dansekurs m.v. Her er persongalleriet så rikt og frodig at alle finner noen de kjenner – og man ler høyt mer enn én gang.

Hva handler så boka om? For meg var dette en bok om en svunnen tid som jeg nærer varme følelser for. En tid som har preget tiden vi nå er midt inne i. Og en bok om vennskap på godt og vondt, om familieforhold og om det å vokse til og være annerledes. Med fare for å gjenta meg selv: Fantastisk! Og språkføringa er så lett, leken og elegant med herlig bruk av sosiolekter.

Langeland har lovt(?) at dette er første bok av flere om disse fire. Det blir fortalt at vi skal følge disse frem til 1999. Heldigvis! For jeg vil ha mer, og det litt kjapt om jeg må be. Tror jeg skal driste meg til å utrope dette til årets bok blant de jeg har rukket å lese i år.

Utgivelsen er kommet på Tiden Norsk Forlag og er på 600 sider. Det kan nok garanteres at du finner boka i enhver bokhandel i landet, samt sikkert i diverse kiosker, SmartClub, Rimi og sannsynligvis også på Maxbo og XXL, men jeg forventer jo at du støtter opp om din lokale bokhandel. Hvis du sliter med å komme deg ut, kan du også få den rett i postkassa ved å bestille den hos Capris.no til kr. 349,- (Veiledende kr. 399,-).

Les og nyt, folkens. Les og nyt!

En sann svir å lese!

Hallgrimur Helgason er en islandsk forfatter mange kjenner gjennom 101 Reykjavik, som også på fortreffelig vis er filmatisert, og/eller Islands forfatter. I 2008 kom han med boken The Hitman's Guide to House Cleaning og i mai i år (2010) ble den utgitt på CappelenDamm i en glimrende norsk oversettelse (Tore Aurstad) med tittelen Håndbok i husstell for leiemordere.

Vi møter Toxic, Tomislav Bokšić, en kroatisk leiemorder i New York, byens eneste trippel six-packer. Å dra en six-pack er, med Toxics egne ord, “at seks kuler på rad fører til begravelse. Seks kuler, seks begravelser. Med gråtende enker, blomster og hele sulamitten.” Toxic har 66 vellykkete likvideringer bak seg, dvs. i alle fall 65. Den 66 likvideringen viste seg i retrospekt å være en FBI-type med bart, og ikke polakk. Derfor møter vi Toxic på vei til flyplassen på vei ut av USA under russisk idenititet, Igor Illitch. Med FBI i hælene kan sikkert den mest durkdrevne av oss bli både nervæs og paranoid. Så også med Toxic. Han ser potensielle agenter overalt på flyplassen, og rømmer inn på et toalett. Til alt hell befinner han seg på samme toalett som en prest med mye av de samme kroppslige kvalitetene som Toxic; lett overvekt, glattbarbert skalle m.v. Presten blir Toxics offer nr. 67, og han går nå inn under identiteten til tv-pastoren David Friendly med billett til Reykjavik, Island.

Selvfølgelig fører dette til komplikasjoner når vår venn ankommer Reykjavik, hvor en lokal tv-predikant og hans kone venter på ham. Toxic er nødt til å holde fasaden som Friendly, noe han gjør med vekslende hell. Den nye identiteten gjør også noe med den iskalde leiemorderen, og nye erkjennelser dukker opp i hans liv. Vi følger hans tanker om en del av sine likvideringer, hans bakgrunn fra krig på Balkan, hans forhold til kjærester m.v. samt selvfølgelig at han har tatt livet av en kirkens mann.

Helgason har i sine tidligere bøker ofte en sviende kritikk av det islandske samfunnet, ispedd en stor dose kjærlighet for hjemlandet sitt. Så også denne gangen. Boka er skrevet før det gikk skikkelig galt i islandsk økonomi, og her beskrives familier med en SUV til hvert familiemedlem, ingen fotgjengere, dyre vaner, dobbelt- og trippelarbeidende alle sammen og et samfunn som kan fremstå som et paradis for en som ham: “Ingen hær, ingen våpen, ingen drap og knapt noe politi. Bare deilige damer med stilige navn.”

Så, hva slags bok er egentlig dette? Det er en spenningsroman og det er hardkokt og rått. Samtidig er det noe med Helgasons lekenhet og beksvarte humor som gjør at dette er vesentlig mer enn bare det. Det er en bok om selverkjennelse og identitet, det er samfunnskritikk og –satire, det er… Jeg vet ikke helt… Det er… Helgason i et nøtteskall! Å ta seg selv i å holde pusten, le, gråte og riste på hodet er naturlig når man leser Helgason – og det gjorde jeg til stadighet i hans “håndbok”. Fantastisk. Må leses, folkens, denne også…

Eller kanskje det enkleste er å si seg enig med Dagsavisens bokandmelder: “En beksvart krimkomedie fra Island er ikke å forakte”.

Boka kan f.eks. kjøpes hos Capris.no, hvor også øvrige titler oversatt til norsk kan kjøpes.

Paganinikontraktet – Lars Kepler

En stor fritidsbåt blir funnet drivende i Stockholms skjærgård. I båten blir ei ung jente funnet død, sittende sittende i sengen. Eller, hvorfor skriver jeg om hvordan boka begynner? Kan du ikke heller lese de første sidene av boka her?

Tidligere har jeg skrevet om Hypnotisören av samme forfatter, eller egentlig forfattere. Lars Kepler er nemlig et pseudonym for forfatterekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Boka er utgitt på Albert Bonniers Förlag i Sverige, og til høsten skal den (i følge Bokdama) komme på norske CappelenDamm.

Hvis du tok deg tid til å lese utdraget, har du forstått at her dreier det seg om idealister i kamp mot våpenprodusenter – og selvfølgelig mord – i stor skala. Som i Hypnotisören er det Kriminalkommissarie Joona Linna som har saken, og også nå ser han sammenhenger ingen andre ser. Hadde det ikke vært for ham ville den unge jentas dødsfall blitt avskrevet som en ulykke og Generaldirektør Palmcronas selvmord ville utelukkende blitt betraktet som nettopp det. Dette er opptakten til en jakt på en leiemorder, på liv og død. Superspennende.

Om jeg likte Hypnotisøren godt, liker jeg nok denne boka enda bedre. Kepler har fått enda mer grep om krimsjangeren og her er det svært få dødpunkt.

Boka er skrevet i et svært lett språk, noe som sammen med den drivende handlingen gjør at du rives videre fra side til side i et forrykende tempo. Dette er en page turner i uttrykkets aller beste forstand. Undertegnede brukte ca. to ettermiddager på de knapt 570 sidene. Dette bør kunne bli en av høstens aller største selgere på krimfronten.

Og dere, det er faktisk svært så greit å lese på grannefolkets språk, så hvorfor ikke kaste seg ut i det og kjøpe boka i dag hos capris.no. Kun kr. 158,- innbundet og kr. 147,- for e-bok. Det lar seg høre.

Hvorfor jeg bokblogger

Flere har spurt meg om hvorfor jeg blogger om bøker – og  nesten utelukkende om bøker jeg liker. Vel, noen svar har jeg vel.

Hvorfor blogger jeg om bøker?
I 1999 begynte jeg som deltidsmedarbeider ved Viul Bok Papir Manglerud AS på Manglerud senter. Jeg var heldig og fikk økt ansvar og frihet av eieren av forretningen, samt at han anbefalte meg inn i posisjonen som daglig leder da forretningen ble solgt til Ark Bokhandel i 2004. Ark Manglerud drev jeg i drøyt to år, delvis parallelt med Ark Metro, og i 2006 ble jeg daglig leder for Ark Majorstuen. Alle disse butikkene hadde følgende kjennetegn: Fantastiske medarbeidere med stor bokkompetanse og høy arbeidsmoral, svært hyggelige kunder med strålende bokinteresse og en bokhandelkjede med stor raushet for ansattes initiativ og egenart. Alle disse komponentene førte til at jeg fikk slå meg løs i dialog med andre bokelskere og anbefalte bøker i øst og vest. Ofte med stort hell, men på langt nær alltid. Selv dette godtok kundene, da de forsto at de hadde med en bokentusiast å gjøre. Og selvfølgelig kan vi ikke alle like det samme og heller ikke kan man treffe med enhver anbefaling. Selv etter at jeg begynte på Arks kjedekontor som kategoriansvarlig fikk jeg anledning til å jobbe tett på bøker og også anbefale til kollegaer, samt at jeg var med på å gjøre utvalget av kjedens satsningstitler. Likevel begynte savnet etter å anbefale bøker til de som måtte være interesserte å melde seg. Og savnet ble enda større da jeg for ca. 2 år siden forlot bokbransjen. Og det er altså forklaringen på hvorfor.

Og hvorfor blogger jeg i all hovedsak om bøker jeg liker?
Jeg er en bokelsker, og bruker bloggmediet til å anbefale bøker. Men jeg lover også å gi dere klar beskjed om det er bøker jeg har lest og som jeg ikke anbefaler.

God boklesing, folkens, og takk for at dere tar dere bryet å lese det jeg skriver.

For den som ønsker ytterligere bokanbefalinger kan jeg anbefale dere å kikke innom bloggene jeg selv følger (se i venstre kolonne), samt å opprette dere selv som brukere på bokelskere.no. Her ser dere min profil.

Nå har jeg også lest den…

…og du verden for en bok. Boka jeg tenker på er A Confederacy of Dunces (Tåpenes sammensvergelse) av John Kennedy Toole.Toole selv fikk aldri oppleve at boka ble utgitt, da han tok sit liv, drøyt 31 år gammel 6. mars 1969. Boka ble første gang utgitt i 1980 etter iherdig innsats fra hans mor, og i 1981 fikk boka Pulitzerprisen, hvilket er første gang prisen ble utdelt posthumt.

 

Som sagt døde Toole for egen hånd i 1969. Han var i gang med en doktorgrad i engelsk da han ble innkalt til militærtjeneste. Etter endt tjeneste hadde han diverse småjobber og skrev ved siden av. Hans manus ble stadig refusert og dette i kombinasjon med tett omgang med alkohol og helseproblemer kan se ut til å ha blitt for mye for ham. Heldigvis kjempet hans mor videre for å få manuset utgitt og ble til slutt kronet med hell.

John Kennedy Toole (17.12.1937 - 06.03.1969)

Bokas hovedperson er Ignatius J. Reilly, en misantrop knapt uten like i litteraturen. Ignatius er “hyperlærd”, smellfeit og arbeidsløs mann som bor hjemme hos sin mor i New Orleans. Han fordriver tiden med å se alt som går på kino, trash-tv og kritisere og forbanne sin egen samtid. Etter en serie uheldige hendelser i byen sammen med sin mor, blir han tvunget ut i arbeislivet. Det er gjennom dette vi følger Ignatius; hvordan han klarer å prege dagene til de aller fleste i sin omkrets i både positiv og negativ forstand.

Det er vanskelig å beskrive boka og dens innhold, for den handler jo egentlig ikke om noen ting (som også ble brukt som avslagsargument overfor Toole selv). Likevel sitter man igjen med en følelse av å vite noe mer om menneskenaturen etter å ha lest boka. I tillegg til å ha ledd høyt flere ganger. For dette er morsomt, svært morsomt. Forviklingene, tablåene og relasjonene er ubetalelige. Hele persongalleriet er kostelig, eller hva sies om en aspirerende eksotisk danserinne som øver inn et nummer med sin tamme papegøye, nakenposerende bareier, undercover politimann jobbende på offentlig toalett, tilnærmet dement kontoransatt m.v. Ubetalelig.

Som dere skjønner – jeg anbefaler boka svært varmt. Men vær forberedt på lange, tilnærmet uforståelige sider med Ignatius’ egne skriverier.

Boka er å få i flere engelskespråklige utgaver, bl.a. fra Amazon, og er også utgitt på norsk av Tiden Norsk Forlag. Boka er (etter sigende) strålende oversatt av Nils Werenskiold. Den kan du for eksempel kjøpe hos Capris (hvor du også kan kjøpe den på svensk, dansk, spansk, tysk, engelsk eller finsk).

Bokby – en herlig idé og et sted å finne skatter i massevis

Hva er en bokby? Hos Bokbyen ved Skagerrak finner vi følgende forklaring:
”Bokby - village de livres, booktown, kirjakylä - er et lite tettsted med bruktbokhandel som dominerende særpreg. Et kjennetegn ved bokbyer er at de gjerne har natur- og kulturomgivelser som er med på å gjøre dem interessante som reisemål. Et annet kjennetegn er at bokbyer gjerne er små steder som ”tiden har løpt fra”: Tidligere virksomhet er forlatt, forfallet er i ferd med å sette inn, framtidsutsiktene ser dystre ut. 
Et tredje kjennetegn er at bokbyer er små byer. Størrelsen gjør at hele byen kan gjennompreges av det samme emnet, nemlig boka som handelsvare, medium og kulturimpuls.” Litt mer historikk kan du finne på Bokbyens egne sider her.

I Norge har vi to bokbyer: Bokbyen ved Skagerrak, Tvedestrand og Den norske bokbyen i Fjærland. Fjærland besøkte jeg for flere år siden og fant bl.a. romandebutene til Ole Paus fra 1974 (Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller) og Torgrim Eggen fra 1992 (Gjeld), begge i 1. utgaver. Tror jeg betalte hhv. kr. 70,- og kr. 60,- for disse. Lar seg høre, gitt.

Denne helgen ble det lagt inn en tur til Tvedestrand, Skandinavias største bokby. Gjorde også her noen svært gode kjøp. Hos Locus bokhus fant følgende bøker veien til mine armer:

• Aleksander Solsjenitsyn – GULag-arkipelet 1-2. (Pocket 82-10-00967-2, Tiden, 1974). Kr. 60,-
• Agatha Christie – Ten Little Niggers. (Pocket 1256. Penguin, 1958). Kr. 50,-
• Maxim Gorki – Moren, to bind. (Pocket 82-7094-151-4 & 82-7094-152-2. Oktober, 1978). Kr. 80,-

Forøvrig kan Locus bokhus anbefales av flere årsaker. Bra utvalg, god kategorisering og alfabetisering, fine priser og en fabelaktig god Toscakake! Må prøves.

Hos Nynorsk Antikvariat var jeg egentlig på utkikk etter Saabye Christensens debutbok Historien om Gly. Denne var dessverre ikke å oppdrive. Likevel skjønte eier av antikvariatet at hos denne kunden er kjøpeviljen stor, så en anbefaling av Dag Solstads Spiraler Svingstol utgitt i Aschehougs Fonteneserie i 1980 ble fort til et kjøp. Kr. 300,-. Dette er de to første bøkene til Solstad, hhv. utgitt i 1965 og 1967, begge novellesamlinger. Boka er i strålende godt skikk og det oppleves som et røverkjøp.

Nynorsk antikvariat er virkelig verdt et besøk. Tre etasjer med bøker. Imponerende kategorisering. Bra alfabetisert. Strålende service. Kort sagt – et mønsterantikvariat!

Begge de norske bokbyene bør være obligatoriske feriemål for boklesere. For mer informasjon se følgende nettsteder:

Den norske bokbyen i Fjærland
Bokbyen ved Skagerrak, Tvedestrand

Skal du ut av landet, finner du oversikt over øvrige bokbyer her.

Mange norske antikvariater har mulighet for netthandel, via antikvariat.net. Bokbyen ved Skagerrak har også sin egen nettbutikk hvor mange av utsalgsstedene har lagt ut sine samlinger. Det samme har Den norske bokbyen i Fjærland.

Dessverre har begge mine bokbybesøk vært av kun noen timers varighet. Neste gang skal jeg sette av minst en hel dag. Det anbefaler jeg dere også å gjøre.

Nytt Bokvennen i posten i dag

Og alle hjerter gleder seg. Etter å ha tilbragt deler av dagen i ørkes- og nytteløs kø hos NAV og resten av dagen med anbudsarbeid, var det en svært gledelig overraskelse å finne Bokvennen nr. 2.10 i posten (selv om jeg egentlig har bedt om pdf-abonnement slik at jeg kan lese på lesebrettet).

Nå skal det leses om Herman Willis og Playboys litteære arv, Elfride Jelinek,  Tomas Espedal og Mircea Cărtărescu. Lesingen innledes på Kaffebrenneriet, selvsagt :-)

For de av dere som ikke har sjekket ut magasinet enda, kan jeg varmt anbefale det for alle med litteraturinteresse. Stor bredde, svært gode tekster og intervju kombinert med god design. Herlig.

Magasinets nettside med bestillingsinfo m.v. finner dere her.

The Uncommon Reader – Alan Bennett

Fra tid til annen lar jeg tankene flyte fritt rundt bøker jeg har lest gjennom årene. Ofte tar tankene meg igjennom selsomme opplevelser, og innimellom gjenopplever jeg perler osm jeg ønsker å dele med andre. Tidligere har jeg skrevet om The Curious Incident with the Dog in the Nighttime og Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Begge disse er perler som jeg har glede av langt utover den korte tiden det tok å lese dem.

Så er også tilfelle med Alan Bennetts The Uncommon Reader. Å kalle dette stor litteratur vil kanskje være å overdrive en smule, både i omfang og innhold, men det er like fullt mange gode iakttakelser og mye vidd gjennom de snaut 130 sidene.

Den uvanlige leseren i dette tilfelle er Dronning Elisabeth II som helt tilfeldig dropper innom bokbussen ved Windsor. Møtet med bokbussen blir skjebnesvangert i den forstand at Dronningen begynner å lese Bøker med stor B og ikke bare Dick Francis. “Now that one is here, I suppose one ought to borrow a book,” er dronningens umiddelbare kommentar når hun noe forfjamset står inne i bokbussen.

Dronningens lesing avanserer raskt fra lett(?) underholdning til relativt tung og avansert litteratur, og hun lar ingen sjanse går fra seg til å lese. Til og med majestetiske rutiner må vike til fordel for lesing. Og som vi boklesere godt kjenner til, blir man gjerne så oppslukt i den bok man til enhver tid er i gang med at man leter etter muligheter til å bare lese én side til. I tillegg får man en uendelig lyst til å konversere om det man har lest og leser, noe som sikkert kan oppleves noe trettende for våre omgivelser. Så også med Dronningen. Statsmenn, hofftjenere – ja alle blir gjenstand for Dronningens nyvunne lidenskap. Dette skaper usikkerhet i kongeriket. Og når Dronningen begynner å vise interesse for å skrive selv, da…

Denne boka har noe som enhver bokleser vil kjenne seg igjen i, spekket med vittige situasjoner, absurditeter, sarkasmer og strålende observasjonsevne. Om du ikke allerede har lest den, gjør den til selskap for en dag i løpet av sommeren. Det vil du ikke angre.

Alan Bennett kjenner kanskje mange til fra før, men da helst som skuespiller og dramatiker. Meg bekjent er dette foreløpig eneste bok fra hans hånd som også er oversatt til norsk. Boken ble utgitt på Pax Forlag med tittelen En uvanlig leser og er oversatt av Ragnfrid Stokke.

På engelsek er boken kommet i pocket, og kan i skrivende stund kjøpes hos Amazon.co.uk for £ 3,99 + porto. Evt. finner du den også hos Capris.no til kr. 61 + evt. porto.

Veiledende pris for norsk utgave er kr. 199,-, men hos Capris.no kan du få den til kr. 173,- + evt. porto.

Om Alan Bennett på Wikipedia

Nok en morsom roman lest – “rolex” av Roger Pihl

Etter å ha lest Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann fikk jeg lyst til å kose meg med det jeg av omtale hadde forstått var nok en røverhistorie, nemlig rolex, Roger Pihls debut.
Boken ble utgitt i 2007 på Piratforlaget, og er å få i pocket til kr. 99,- (eller kr. 86,- hos capris.no). Pihl selv er reklamemann – tekstforfatter og daglig leder i reklamebyrået Fabel – i tillegg til forfatter. Og at han er kreativ, det skjønner man allerede tidlig i rolex.
Vi møter Frederik Viksjø, den svært vellykkede direktøren i konsulentselskapet Teo AS. Viksjø er, som gründere og næringslivsledere flest, i manko på én viktig ting i livet – fritid! Da han under et møte med firmaets viktigste kunde som en spøk legger frem forslaget om å vikariere for kunden som konas følge under en tur til Venezia, biter kunden på. Og eventyret er i gang. Viksjø forstår at de fleste næringslivsledere er som ham selv – i evig underskudd på fritid, pusterom, kvalitetstid med farmilien osv. Denne innsikten bruker han når han etablerer selskapet rolex, med liten r. Selskapet spesialiserer seg i å vikariere for næringslivstopper når de trenger det som mest, f.eks. kanotur med sønner når en viktig forretningsavtale skal signeres m.v. Kort sagt får bedriftslederne tid til mer av det som er aller viktigst for dem – nemlig suksess på jobb. Absurde situasjoner oppstår, som for eksempel når et eksklusivt slag bridge gjennomføres av 16 vikarer fra rolex, uten at noen av oppdragsgiverne merker det. Eller en fantastisk samtale med en elg.
Historien er en sann svir å lese, men en del flashbacks til oppvekst på østkanten, underdogskildringer fra barndommen m.v. er for mitt vedkommende uinteressante digresjoner. Sikkert ment å gi karakter og dybde, men det funker ikke.
Det er typeskildringer i boka, ikke dype karakterer. Og det er helt ok. Jeg trenger ikke mer. Dess mer typete – og mindre personlig – jo mer troverdig fremstår personene i boka for meg som leser.
Gjennom ettermiddagen har jeg tatt meg selv i å smile, humre og le, men også å rødme litt av tanken p¨at jeg tror jeg kjenner noen som gjerne hadde benyttet seg av rolex’ tjenester.
Undertittelen på boka er “En passe lang roman” – og det har forfatteren og forlaget rett i. Denne boka er akkurat passe lang til at jeg lar meg underholde hele ettermiddagen med de 295 sidene. Men skal du på ferie, bør du ta med flere bøker, for dette er fort gjort. Heller ikke dette er stor litteratur i klassikerforstand, men hvorfor skal alt på død og liv være det?
Om Roger Pihl hos Piratforlaget.
Pihls egne nettsider

Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann – Jonas Jonasson

Da jeg nylig gikk til anskaffelse av et lesebrett (Sony Reader PRS-900), ville jeg gjerne også fylle det med bøker jeg ønsket å lese. Til tross for CappelenDamms hederlige forsøk på å lage en kanal for norske bøker gjennom digitalbok.no, er det fortsatt ingen distribusjon av norske e-bøker å snakke om. I Sverige, derimot, kan man finne et relativt bredt og godt utvalg. Dette har man tilgang til både via svenske sider og capris.no. Svenskene, som i store deler av bokmarkedet for øvrig, har valgt ePub som sitt format. Finfint format, som er lett å manøvrere i.

Vel, nok om lesebrettet (som jeg forresten foreløpig er rørende godt fornøyd med…).

Første bok ut ble altså Jonas Jonassons debutbok, Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann. Den selvlærte sprengningseksperten Allan Karlsson befinner seg på et aldershjem han har innfunnet seg med at blir hans endeholdeplass her på jorden. Det vil si inntil hans hundreårsdag. Kommunalråd, presse og andre prominenser møter opp for å hylle hundreåringen, og det er bare kort tid før markeringen skal finne sted at Karlsson får det innfall å stikke sin veg. Som så ofte i livet tidligere følger Karlsson sine innfall, og han kryper ut av vinduet sitt i bare tøflene. Herfra blir vi med på en månedslang jakt på hundreåringen og hans etterhvert store skare av venner. Eller hva sies om en god gammel vaneforbryter, en multinestenutdannet gatekjøkkeneier, Den Skjöna og hennes elefant Sonja, næringsmiddelsmåskurken Bosse, narkokongen Gäddan og politimannen Aronsson. Boken foregår parallelt i nåtid og et tilbakeblikk på Karlssons hundreårige – og svært så mangefasetterte – opplevelser. Også her er persongalleriet rikt; Franco, Truman, Stalin, Erlander, Mao, Churchill, Nixon, Popov og mange, mange flere. Karlsson evner faktisk å overvære de aller fleste storpolitiske hendelser gjennom nittenhundretallet.

Karlsson er herlig apolitisk og tar ikke hensyn til verken politikk eller religion når han gjør sine valg – og det er nokså befriende å lese om et menneske som aldri har dette aspektet i sitt liv. Valgene blir utelukkende gjort etter innfallsmetoden og etter om Karlsson liker personen som gir ham mulighetene og valgene. Og det gjør han ofte.

At Allan Karlsson og hans venner etterhvert er etterlyst for tre mulige drap m.v. er bare et lite krydder som gir historien et ekstra løft. Herlig!

Historien er en skikkelig røverhistorie, en historie som fikk meg til å humre meg gjennom de trehundre sidene. Det er også en liten leksjon i nyere historie, i alle fall hva gjelder ulike sprengningsmetoder…

Hvis du
1. ønsker å bli underholdt noen timer i sommer,
2. gjerne leser litteratur på svensk,
3. setter pris på en usannsynslig godt fortalt røverhistorie
4. og liker å le mens du leser,
da synes jeg du skal gi denne boken en mulighet.

Dette er ikke stor litteratur. Ikke svært spennende heller. Bare sabla god historiefortelling.

Boka er utgitt på Piratförlaget AB, og kjøpes i Norge enklest hos capris.no, hvor prisene, eksklusiv evt. porto, er fra kr. 37,- (pocket), via kr. 48,- (e-bok) til innbundet kr 189,- (lydbok på CD). Vel verdt penga!

Litt mer om Jonasson kan du lese på Piratförlagets sider.

Det siste gode kyss – James Crumley

Da jeg endelig tok igjen Abraham Trahearne, drakk han øl med en alkoholisert bulldogg ved navn Fireball Roberts i en falleferdig kneipe like utenfor Sonoma, California, og var godt i gang med å drukne en fin vårkveld.

Slik er åpningslinjene i Det siste gode kyss (The Last Good Kiss) av James Crumley, en bok som kom ut første gang i USA i 1978 og på norsk første gang i 1992. Disse linjene blir av mange (meg inkludert fra nå) ansett å være blant den hardkokte krimens beste åpningslinjer.

Å genrebestemme boken er egentlig nokså vanskelig. Til dels er det en hardkokt krim i tradisjon etter Raymond Chandler og hans like og til dels er det en roadtrip slik vi kjenner det fra Hunter S. Thompson (Fear and Loathing in Las Vegas) med det det innebærer av dop, alkohol og damer. En fellesnevner er vel uansett HARDKOKT! (Ja, det er meningen å skrive det både med store bokstaver og utropstegn).

Boka har flere hovedpersoner, men den som trer klarest frem – og som også opptrer i senere bøker av Crumley – er privatdetektiven C.W. Sughrue. Han innehar alle de kvaliteter vi ønsker oss (?) hos en litterær privatdetektiv – fri for illusjoner, alkoholisert, dopliberal og med definitivt dametekke. Hans oppdrag er i utgangspunktet å spore opp den alkoholiserte (!) forfatteren Abraham Trahearne – et oppdrag gitt ham av forfatterens ekskone. Og det er – som dere skjønner av innledningen til denne teksten – her historien begynner. Forfatteren blir funnet.

Herfra går han over til å lete etter ei dame som har vært savnet i i over ti år. Til dels leter han sammen med Trahearne, til dels alene, og alltid med en god dose desillusjon og galgenhumor.

Krimplottet er egentlig ikke det mest sentrale i boka, men heller det psykologiske spillet mellom personene i boka. Og dette går ikke utover spenningen, snarere tvert imot.

Kall det en roadmoviebok, kall det en krim – kall det hva du vil. Boka er en sann svir å lese – i selskap med formuende mødre, kåt og lekker ekskone, evig attraktiv forsvunnet dame, drankere, pornoprodusenter, barmhjertige samaritaner, Trahearne og Sughrue.

Oversettelsen til norsk av Bjørn Alex Herrman fremstår for meg som tro mot originalen og den ivaretar den rette stemningen. Bra! Dette er en bok som jeg ikke angrer på at jeg leste på norsk i stedet for engelsk, og det er bare unntaksvis jeg sitter med den følelsen.

I følge Wikipedia har Crumley to detektiver han skriver om i sitt forfatterskap, Milo Milodragovitch og nevnte C.W. Sughrue. Om disse har han sagt at: "Milo's first impulse is to help you; Sughrue's is to shoot you in the foot."

Crumley selv døde dessverre i 2008, 69 år gammel, men selv har jeg nettopp oppdaget ham, og gleder meg til å tråle igjennom resten av forfatterskapet.

Selv fant jeg boka til kr. 49,- under årets Mammutsalg. Med litt hell kan du finne den til denne prisen hos din lokale bokhandler. Eventuelt kan den bestilles, men da blir det nok til veiledende pris som er kr. 129,-. Evt. kan du bestille den hos Capris.no til kr. 112,-. For engelsk utgave er jo alltid amazon.co.uk et godt sted å begynne.

Om Crumley på Wikipedia
En site om Crumley

Svært gode loppiskjøp ute i periferien i dag, gitt.

I dag gikk turen sørover i Akershus til Hellerasten skole i Oppegård. Ai ai ai...

Som bildet viser, ble det også her handlet bøker. 5 pockets, kr 25. 3xSigurd Hoel, 1xMurakami og 1xShute. Nå har jeg altså ingen unnskyldning lenger for mitt dannelseshull, nå skal Sigurd Hoel nytes i langdrag. Syndere i sommersol, Syvstjernen og Veien til verdens ende. I tillegg til A town like Alice og What I talk about when I talk about running. Jeg gleder meg til jeg kommer igang med disse.

Generelt til jeg si at bokutvalget er bredt. Svært godt utvalg av ungpike-/ungguttbøker og godt utvalg av skjønnlitteratur, men muligens litt vel mye preget av bokklubbutgaver og Det Beste... Og prisene? Strålende!

Også hjemmet forøvrig får et løft etter i dag. 4 kjøkkenstoler, et salongbord i eik, et settbord og en gammel og fin sykrakk. Alt til den nette sum av kr. 190,-. Og jammen tror jeg ikke fruen får tilfredsstilt sitt behov for skåler, fat og tekstiler også.

Med andre ord et loppemarked som går inn i historien som et av sesongens aller beste. Når 'betjeningen' i tillegg er svært så hyggelig og raus, se da får man lyst til å komme tilbake ved neste anledning.

Og nå? Nå er det auksjon...

Denne boka må du lese!

I 2003 kom det en liten roman fra Mark Haddon; Den merkelige hendelsen med hunden den natten (The Curious Incident of the Dog in the Night-time). Tittelen er et sitat fra Sir Arthur Conan Doyles novelle Silver Blaze fra 1893.

Hos forlaget finner vi følgende omtale:
Christopher er femten år og lider av en mild form for autisme. En dag finner han hunden til Mrs Shears stukket i hjel med en høygaffel og bestemmer seg for, som selveste Sherlock Holmes, å løse mysteriet. Men under den døde hunden ligger løgner og mørke følelser begravet, og Christophers søken etter synderen leder han mot hans far og hans mor, som skal ha dødd av slag, men er det virkelig slik det er?

Christopher er en intelligent fyr. Matematikk er hans sterkeste felt, og han løser matematikkgåter hans jevnaldrende bare kan drømme om. Men ansiktene rundt seg og deres utrykk, se det er en kode Christopher ikke klarer å knekke. Farger, derimot. Farger forteller Christopher mye. Og slik blir vi kjent med Christopher og hans verden. En verden som er svært ulik den de fleste av oss kjenner, men på samme tid svært så lik.

Boka er skrevet med en varme og omsorg for Christopher, og unngår derfor å sykeliggjøre hovedpersonen. Derimot sitter (i alle fall denne) leseren igjen med en usigelig respekt for Christopher – og med en følelse av å ha blitt et litt rikere menneske.

Dette er en liten perle av en bok som handler om å gjøre en komplisert tilværelse så forståelig som mulig. Om du ikke har lest den allerede – les den nå! Evt. les den en gang til – det er den verdt.

Mark Haddons hjemmeside
Haddons norske forlag, Pax
Kjøp boka hos Amazon
Kjøp boka hos Capris (den jevnt over rimeligste norske nettbokhandelen)

Panserhjerte – Jo Nesbø

Ok, nå har jeg også gjort det. Lest Jo Nesbøs Panserhjerte, altså. Det tok sin tid, gitt…

For boka er lang! 640 sider med drap, vold, interne politistridigheter, tortur, Kongo, Lyseren, Oslo, Hallingskarvet, opium, sprit og Hong Kong.

Harry Hole har jeg fulgt fra begynnelsen, og lest bøkene med stor interesse så snart de ankom butikkhyllene. Det vil si inntil nå. Etter Snømannen som jeg fant spennende, men kanskje litt vel fantasifull og actionpreget, har jeg vært litt avventende. Nå fant jeg altså Panserhjerte til kr. 120,- på Norli i begynnelsen av måneden, og da tenkte jeg at jeg har råd til å gi ham enda en sjanse. Spesielt sett i lys av at forfatteren har levert oss den superbe Rødstrupe.

Å skrive (og publisere) en vurdering av en bok som ca. 20 millioner nordmenn allerede har lest og trykket til sitt bryst er en øvelse jeg går til med skrekkblandet fryd. Derfor sier jeg det med en gang:

Panserhjerte er uhyre spennende. Og historien holder mål, bevares. Men skulle tro om ikke boken kunne vunnet enda mer på å ha hatt en noe strengere redaktør som turte å skjære ned. I flere av bokens kapitler får jeg en tomgangsfølelse – og det gjerne mens handlingen var på sitt mest intense. Snodig. Skulle tro jeg ville falle ut når forholdet far/sønn skildres, eller mens Hole har seg med en kollega, men nei, det er når spenningen er på det høyeste at jeg opplever at Nesbø drar strikken vel langt.

Noen elementer er det umulig å ta fra Nesbø. Han holder et svært godt språklig nivå. Fabelaktig muntlig når det kreves og strengt skriftlig når det er på sin plass. Og enkelte ting skrives bedre av Nesbø enn av noen andre, som her fra side 634:

“Mm. Øystein?”

“Ja.”

“Hvorfor ble du og jeg kompiser?”

“Fordi vi vokste opp ved siden av hverandre, vel.”

“Er det alt? En demografisk tilfeldighet. Ikke noe åndelig fellesskap?”

“Ikke som jeg har merka. Så vidt jeg veit hadde vi bare én ting til felles.”

“Hva da?”

“At ingen andre ville være kompiser med oss.”

Typisk Nesbø, vil jeg si. På samme måte han har gjort det i sangtekster, kåserier og noveller.

Burde du lese boken om du ikke har gjort det enda? Vel, les først de øvrige bøkene om Hole, gjerne i kronologisk rekkefølge. Etter min oppfatning er dette på langt nær Nesbøs beste bok (Rødstrupe), men heller ikke hans dårligste (Kakerlakkene). Så les den, men bli kjent med Hole først. Det gir deg også et bedre bilde (?) av hvorfor han er blitt så skakkjørt.

Kjøpe boka kan du gjøre overalt hvor bøker selges, og i skrivende stund tror jeg prisene ligger på fra kr. 149,- til kr. 399,-. Boka finnes også i lydbokutgave, lest av Helge Winther-Larsen.

Jo Nesbøs hjemmeside

What to do?

Som jeg tidligere skrev, har jeg nylig gjort flere bokkupp. I tillegg til disse har jeg også funnet svært mange godbiter på loppemarked (se her og her f.eks…). Etter mange års bokhandler karriere ligger også mange bøker på vent i hylla. Et lite innblikk i en bibliofils hverdag (vakkert illustrert ved fruens fotomontasje…) får dere her. Hvilken bok skal leses først? Ai ai ai… Skikkelig dilemma der, altså.

Tro det eller ei, så har jeg allerede bestemt meg. Satte igang med Nesbøs Panserhjerte. Det går jo raskt å lese også, ren underholdning for penga.

 

Men så fikk jeg e-post i dag om at Lehanes nyeste på norsk, Et land i grålysningen (The Given Day), er på vei i posten. Da vil jeg jo gjerne kaste meg over den også. Begynner å haste med å bli ferdig med Nesbø gitt, slik at den ikke blir liggende halvlest på hylla.

Litt om Et land i grålysningen (på engelsk) finner dere på Wikipedia. Der kan dere også lese litt mer om Lehane. Og ja – det er mannen bak bl.a. Mystic River og Shutter Island, samt enkelte episoder av The Wire. Jeg gleder meg som et barn til den kommer i posten – tror dette er 680 sider som kommer til å gå unna så lett som en lek.

Boka har kommet på Versal forlag, og kan bl.a. kjøpes her hos ark.no. Engelsk utgave finner du bl.a. hos amazon.co.uk.

Blodläge – Johan Theorin

Våren har kommet til Öland og med den begynner sommergjestene å klargjøre sine hus og hytter. Gerlof Davidsson velger å flytte fra Marnäshemmet og tilbake til hytta som han og Ella hadde hatt sammen, og som hans døtre med familier nå bruker som sommerbolig. Gerlof begynner å kjenne på at døden nærmer seg, og vil ut av institusjonen som stadig gir ham denne påminnelsen. Og det er her ute ved alvaret at historien i Blodläge begynner. Det vil si begynner med slutten:

VALPURGISNACHT

Per Mörners vänsterhand var sönderbränd, hans revben var brutna och blicken blöt och suddig, men känseln i hans kropp fanns fortfarande kvar. Han kände bensinen som hälldes över honom, kände hur ljummen den var. Jämfört med den kalla kvällsluften var vätskan nästan varm, och den sved och brände när den rann ner i hans hår och in i de blödande såren i hans ansikte.

Det kluckade lugnt och rytmiskt från den höjda bensindunken. Sedan slutade det klucka, och den tomma dunken kastades åt sidan på kalkstenshällen.

 

Dette er altså de første to avsnittene i boken, og dette er kanskje den beste innledningen Theorin har skrevet så langt. Rett inn i historien og man blir fanget i intesiteten og de malende beskrivelsene av lukt, farge, lys, temperatur og følelser.

Bokens bakside røper følgende:

Våren har kommit till Öland. Vid kanten av det övergivna stenbrottet i byn Stenvik har två enorma lyxhus byggts under vintern. I skuggan av dem hukar stenhuggarnas vindpinade baracker.

I påsktid, när snön smält, flyttar nya invånare till stenkusten. En av dem är Per Mörner, som ärvt en gammal stenhuggarstuga och hoppas få vara ifred för sin hjärtlösa far. En annan är Vendela Larsson, uppvuxen på ön och tillbaka som vuxen med en enda önskan: att få möta älvorna på alvaret igen och be om deras hjälp. Här finns också den gamle skutkaptenen Gerlof Davidsson som återvänt till barndomsbyn för att njuta av vårsolen, kanske för sista gången.

Allt Gerlof vet om sina nya grannar är att de har byggt sina hus mellan trollen som sägs bo nere i stenbrottet och älvorna som dansar ute på alvaret. Gränslinjen mellan dem går vid det röda stråket i kalkstensklippan, blodläget, och det har alltid fört olycka med sig.

Mange historier svirrer rundt i boka. Hva er det med Per, som til stadighet prioriterer sin usympatiske og kyniske far fremfor sin dødssyke datter. Og Vendela – har hun virkelig kontakt med alvene, eller er det en virkelighetsflukt fra et trøblete samliv – god hjulpet av pillecocktail?

Som tidligere bøker er heller ikke denne en ren kriminalroman. Den er en miks mellom krim, relasjonsfortelling og naturmytisk fortelling.

Og språket! Som alltid lavmælt og vart fra Theorin, noe som står i skarp kontrast til bokas innhold – bl.a. pornoindustri, mordbrann, dødssyke barn og kamp mellom troll og alver.

For den som eventuelt er redd for at det overnaturlige og naturmytiske tar overhånd i Theorins fortellinger, kan jeg forsikre om at det gjør det ikke. Det ligger der som en mulig forklaringsvariabel og gir historiene en touch av autensitet og nærhet som understreker sårheten og svakheten til mange av Theorins karakterer.

Jeg gleder meg allerede til sommerboka, som formodentlig skal hete Rörgast. Theorin avslører litt om innholdet her.

Boka kommer på norsk med tittelen Blodleie 10. juni i følge Gyldendal Norsk Forlag. Jeg vil anta at prisen vil ligge på kr. 379,- da de to foregående, Skumringstimen og Nattefokk, lå på henholdsvis kr. 349,- og 379,-. Svensk utgave kan i skrivende stund kjøpes hos Capris.no for kr. 160,-. Her kan du også få e-bok eller div. lydbokutgaver.

 

 

 

Teaser fra Theorins svenske utgiver:

Nattefokk – Johan Theorin

I fjor vår kom altså Theorins andre roman fra Öland på norsk, også denne gangen glimrende oversatt av Kari Bolstad. Hans første bok, høstboken Skumringstimen skrev jeg om her. Nattefokk holder seg også på Öland, denne gangen på vinterstid.

Også denne gangen vil jeg anbefale å lese et lite utdrag fra boken, funnet via Theorins hjemmeside.

Fra bokens bakside har jeg sakset dette:
Når den kraftige stormen som kalles fokk, feier inn over Öland, gjør man best i å holde seg innendørs. Fokket kommer fra nord med snø og kulde, og trekker alt med seg på sin vei.

Den tidligere fyrvokterboligen Åludden gård med sine to fyrtårn har stått tom i mange år da Katrine og Joakim Westin fra Stockholm kjøper eiendommen. Husene er bygd av tømmer fra et skip som forliste i 1846, og ryktet vil ha det til at det nordre fyret bare lyser natten før noen skal dø.

Ekteparet Westin, som har to små barn har pusset opp boliger før og er ikke det minste overtroiske. Men utpå høsten får de høre en gammel historie om at gården hver jul får besøk av de døde.

Selv opplever jeg Nattefokk som svært mye mer ubehagelig enn Skumringstimen. Kanskje er det fordi det er vel så mye en spøkelsesfortelling som en kriminalroman. Som de nær meg vet godt er jeg ikke akkurat den modigste i mørket og selv om jeg ikke tror på spøkelser er jeg sikker på at de er der når mørket kryper innpå. Forresten trenger det ikke være så mørkt, heller…

Også denne gangen er Theorins språkføring lavmælt. Det er med på å understreke følelsen av at det overnaturlige er rett utenfor vårt synsfelt, men like fullt tilstede. Sorg er også denne gangen sentralt tema og alle(?) løse tråder samles i fokket på Åludden gård på julaften.

Gerlof Davidsson spør kanskje du? Er han med? Jo da, i like stor grad som i forrige bok og gir en solid følelese av autensitet, historisk forankring og at det overnaturlige egentlig er en helt naturlig del av livet og naturen.

Anbefales? Så absolutt, og i enda større grad enn Skumringstimen. Denne er mer fullendt. Sekser på terningen fra undertegnede. Men les uansett bok én i Ölandsdvartetten først, da du. Det blir litt mer stas på den måten i forhold til karakterutvikling osv.

Også denne boken kan du kjøpe i enhver norsk bokhandel. Pocket kr. 149,- og denne finnes også i tre ulike lydbokformater (CD, MP3 og DigiBok). Her finner du alle norske utgaver hos Ark.no. Om du fortsatt er komfortabel med å lese på svensk, er det også på denne boken penger å spare (uansett format) ved å handle f.eks. hos Capris.no. Her er svensk pocket fra kr. 39,-(!).

 

 

 

 

Video med Theorin om de to første bøkene fra Öland:

 

Theorin om Ölandskvartetten:

Skumringstimen – Johan Theorin

I 2007 debuterte Johan Theorin med boken Skumtimmen og i 2008 kom denne i en utmerket norsk oversettelse ved Kari Bolstad. Ut fra forlagets beskrivelser og innsalg av boken ble jeg svært nysgjerrig på om dette var en ny hype av typen “den neste Stieg Larsson”, men som ville vise seg å være middelmådig, eller om hypen kunne vise seg å ha noe for seg.

Konklusjonen min skal jeg vente litt med i forhold til kvaliteten på verket, men jeg kan i alle fall fastslå at Johan Theorin er langt unna en ny Stieg Larsson. Heldigvis! Der hvor Larsson er kjapp, journalistisk og knapp i språket tørr Theorin være dvelende og langsom. Der Larsson skrur tempoet opp velger Theorin heller å ta det helt ned og Larssons valg av svært moderne figurer som feministen Lisbeth Salander og den svært så dyktige journalisten og magasineieren Michael Blomqvist står i sterk motsats til Theorins skip-i-flaske-produserende og pensjonerte sjøkaptein Gerlof Davidsson.

Beklager – tror allerede det skinner igjennom at jo, jeg liker Theorins bok svært, svært godt. Like greit å være ærlig på det, tenker jeg :)

En liten teaser fra boka finner du via Johan Theorins hjemmesider.

Fra bokens bakside kan vi lese følgende:
En liten gutt forsvinner sporløst på Öland en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Familien, politiet og frivillige leter etter ham i ukevis.

Mer enn tyve år senere får guttens mor, Julia, en uventet telefon fra sin far, sjøkapteinen Gerlof Davidsson. Gerlof har fått en slitt barnesko i posten, og nå vil han at hun skal komme og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy.

Først nå får hun høre om ølendingen Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Han forsvant lenge før Julias sønn og er for lengst død og begravet. Likevel finnes det fortsatt de som hevder at de har sett Nils Kant – at han iblant vandrer omkring i skumringstimen.

Theorin har som nevnt en dvelende stil, uten at dette går utover tempoet i historien. Likevel skal det nevnes at for den som liker urban, kjapp krim er nok ikke dette boken som bør prioriteres. Gav nemlig en god kollega anbefalingen å plukke opp boka i fjor sommer, og den ble lagt halvlest ned igjen. Dette gikk for sakte, dessverre. Her er det tilbakeblikk, mye historie og naturbeskrivelser. Herlig, synes jeg.

Boken er en sterk roman – om sorg og savn. Om forhold mellom foreldre og barn. Om natur, naturmystikk, myter og virkelighet i skjønn forening.

Anbefalingen av boken er varm. Tidvis leser jeg boken som en vanlig roman, tidvis som en bit-for-bit-thriller og tidvis som en straight kriminalroman. Derfor har forlaget rett i å merke boken med “Krim”, men det burde stått så uendelig mye mer.

Boka ble lest så snart den kom og jeg gledet meg som et barn til neste bok som skulle komme våren 2009 (se neste bloggpost).

Kjøpe boken kan du gjøre i enhver norsk bokhandel. Pocket kr. 129,- og den finnes også i tre ulike lydbokformater (CD, MP3 og DigiBok). Her finner du alle norske utgaver hos Ark.no. Om du er komfortabel med å lese på svensk, er det penger å spare (uansett format) ved å handle boken f.eks. hos Capris.no. Her er svensk pocket fra kr. 39,-(!).

 

 

 

Noen lenker:

Johan Theorins hjemmeside
Gyldendal Norsk Forlag (forfatterens norske forlag)
Wahlström & Widstrand (forfatterens svenske forlag)