Der har du meg

Jeg lar altså muligheten for å være økonomisk uavhengig herfra og inn i evigheten gå fra meg. Og hvorfor? Fordi jeg blir grinete. Dersom du prøver å få meg til å føle meg særskilt utvalgt, ikke send e-posten til 'undisclosed-recipients'. Bruk ei heller Googles oversettelsesfunksjon for å få det til å virke som om du har anstrengt deg litt ekstra for å skrive e-posten.

Og hvilken e-post er det jeg refererer til? En av de vanlige, selvfølgelig. En som gir meg muligheten til mye penger i bytte mot mine personalia. Da kan jeg nemlig arve Den mexicanske jøden Moises Saba Masri Billionaire. Heldig valg av navn, denne Billionaire. Flaks at han slo seg opp i verden slik at navnet til slutt nesten stemte med formuen. Han var jo kun millionær. Og heldig av ham å velge Credit Suisse som sin bankforbindelse. Heldig for meg, altså. Det betyr nemlig at jeg fikk muligheten til å få hele 40 % av formuen. De øvrige 60 % går til bankens sekretær Robert Harland. Litt skal jo han ha for jobben også.

Jeg velger altså å avstå fra dette. Og selfølgelig ikke fordi jeg er sur, jamfør første avsnitt. Nei, mest fordi jeg har tro på å jobbe seg opp og ikke komme for lettvint til penger. Av samme grunn tipper jeg heller aldri Lotto. For er det ikke bedre med litt ærlig arbeid? For deg som mener svaret på siste spørsmål er 'nei'. Her er Mr. Harlands e-postadresse, slik at du kan sende ham en e-post: info.london@creditsuise.co.uk. Han merker sikkert ikke at den ikke kommer fra meg, evt får du bruke meg som referanse.

Og bare slik at du har alle fakta, under finner du e-posten gjengitt i sin helhet.



Hei,

Jeg ønsker din overbærenhet til dette forslaget som jeg tror vil være av
stor interesse for deg. først av alt, la meg presentere meg ydmyk selv til
deg, jeg er Mr. Robert Harland sekretær for Credit Suisse bank London.
Etter vår kvartalsvise revisjon av året, og som sekretær for banken, jeg
skulle gjennom innleveringer av ulike avdelinger av banken, oppdaget jeg
en sum av £ 16,5 millioner (seksten millioner og fem hundre tusen kroner
Sterling) i en konto som tilhører en av våre utenlandske kunder Late
Forretninger Mogul Mr. Moises Saba Masri Billionaire, en jøde fra Mexico
som var et offer for en helikopterstyrt 10 januar 2010, og drepte ham og
hans familiemedlemmer. Saba var 46 år gammel. Også i helikopteret på
tidspunktet for ulykken var hans kone, deres sønn Avraham (Alberto) og
hans datter svigersønn. Piloten var også død.

Jeg kontakter deg hovedsakelig på grunn av den geografiske natur hvor du
bor, særlig på grunn av sensitiviteten av transaksjonen og
konfidensialitet her. Nå vår bank har ventet på noen av de pårørende til å
komme opp for kravet, men ingen har gjort det. Jeg personlig har vært
mislykket i finne slektninger, jeg søker ditt samtykke til å presentere
deg som pårørende / Will Betalingsmottakers til den avdøde, slik at
utbyttet av denne kontoen verdsatt til 16,5 millioner pund kan bli
utbetalt til deg.

Dette vil bli utbetalt eller delt i disse prosenter, 60% til meg og 40%
til deg. Jeg vil sikre alle nødvendige juridiske dokumenter som kan brukes
til å sikkerhetskopiere dette kravet vi gjør. Alt jeg trenger er å fylle
inn ditt navn til dokumenter og legalisere det i rettssalen her for å
bevise at du som legitim betalingsmottakeren. Alt jeg trenger nå er din
ærlige Samarbeid, taushetsplikt og tillit til at vi ser denne
transaksjonen gjennom. Jeg kan garantere deg at dette vil bli utført under
en legitim ordning som vil beskytte deg mot eventuelle brudd på loven.

Vær så snill, gi meg følgende, som vi har 7 dager for å kjøre den gjennom
før banken vil stenge for året. Dette er veldig URGENT PLEASE.

1. Fullt navn:
2. Din Direkte Mobilnummer:
3. Din adresse:
4. Yrke:
5. Alder:
6. Kjønn:
7. Nasjonalitet:

Etter å ha gått gjennom en metodisk søk, bestemte jeg meg for å kontakte
deg håper at du vil finne dette forslaget interessant. Vær på
bekreftelsessiden av denne meldingen og viser din interesse vil jeg gi deg
mer informasjon.
Forsøke å gi meg beskjed din beslutning heller enn å holde meg venter.

Takker du i påvente av gode svar.

Hilsen,
Mr. Robert Harland

Knappen vi har lett etter er her - The magic button - Make Everything OK

If everything is still not OK, try checking your settings of perception of objective reality.

The magic button � Make Everything OK

En kort oppdatering om kommende leseopplevelsebeskrivelser

Jeg har vært (nokså) flinkt til å til enhver tid oppdatere profilen på Bokelskere.no underveis i lesinga. Derfor kan min profil der gi et frampeik om hvilke bøker jeg kommer til å omtale, samt kanskje litt om hva jeg synes.

Ord kommer. Masser av ord. Om bøker. Og om leseopplevelser. Lesesituasjoner. Bokmarkedet? E-bøker? Tja - her finnes meninger om mangt og mye, så vi får se hva tiden bringer.

Bilder på Flickr - men dette handler ikke om bilder

bjerkestrand's photostream on Flickr.

Lenge siden noe har skjedd her, gitt. Årsak? For mye jobb og for lite overskudd til å skrive. Lese gjør jeg hele tiden, men det å skrive om bøker på en måte som formidler, se det krever mer enn bare noen kjappe ord. Ambisjonen er å rydde i timeplanen i løpet av sommeren. Nye bøker skal nevnes. Har vel et tyvetalls titler som ligger på vent for å skrives om - ferdig lest.

I dag har jeg forresten akkurat påbegynt "Livet deluxe" av Jens Lapidus. Dette er tredje bok i hans serie "Stockholm Noir". Lovende.

Det kommer mer, folkens. Jeg lover.

Og bilder på Flickr? Vel - kun for spesielt interesserte, tror jeg. Men de ligger der. Noen bilder kan kanskje gi en indikasjon om hvorfor det skrives lite, jeg vet ikke. Døm selv.

En rystende, rå og imponerende debut

Det er dessverre svært lenge siden jeg har skrevet noe her, noe jeg beklager på det aller sterkeste. Jeg skal alltids kunne komme med noen årsaksforklaringer til dette, så som mye på jobb, oppussing osv. Men like viktig er det nok at jeg har hatt en aldri så liten lesesperre. Jeg har hørt om forfattere og skribenters skrivesperre, men her har altså lesesperren vist seg i all sin prakt. Tror Tiller med sin Innsirkling har noe av skylda, for etter at jeg leste den på nytt har jeg brukt mye tid på denne. Mange tanker og refleksjoner, samt at den boka er så bra at man nesten blir litt redd for å begynne på Innsirkling 2 eller en hvilken som helst annen bok.

Like fullt, her sitter jeg altså og skriver igjen. Og det som har reddet meg ut av lesesperren er lyrikken, som så mange ganger tidligere. Olav H. Hauge er selvfølgelig en favoritt, en som gir meg nye overraskelser og ideer hver gang jeg åpner hans samlede. Det trengs vel bare å nevne ”Din veg” og ”Mange års røynsle med pil og boge” så tror jeg dere forstår hva jeg tenker på. Videre har så ulike lyrikere som Bertrand Besigye (Og du dør så langsomt at du tror du lever), Gunvor Hofmo (Samlede dikt), Georg Johannesen (Dikt), Lars Saabye Christensen (Etter mesterskapet), Frode Grytten (Norge og andre dikt) og ikke minst Niels Fredrik Dahl (Norsholmen) hjulpet meg godt med både melankoli, humor og nye tanker.



Men det er altså ikke disse som er viktigst i denne sammenhengen. For jeg har nemlig blitt både rystet og imponert av en lyrikkdebutant. Og ikke en hvilken som helst debutant, men noe så usannsynlig (?) som en straffedømt 24-åring. En uten annen utdannelse enn livets svært så harde skole. Og det er resultatet av denne læringa som danner bakteppet når John Mangler debuterer med samlinga Isola. Isola blir best beskrevet med forfatterens egne ord:

Hva er denne boka?

Den er ting jeg har skrevet på iso.

Hva er iso?

Iso er isolasjon. Når du bryter eller
blir beskyldt for å bryte reglene i fengselet
blir du sendt til isolasjonsavdelingen
som utgjør fengselet i fengselet.

John Mangler sitter altså i fengsel, i Ringerike fengsel, men jeg vet ikke for hvilken forseelse. Det er heller ikke så interessant. Det som er interessant er at CappelenDamm har våget å utgi boka, da det kan være vanskelig med tekster som har en såpass stor risiko i seg, for dette kunne fort blitt et skikkelig magaplask. Men den gang ei. Jeg finner tekster her med stor litterær autoritet, med intensitet, med lys og mørke i seg. På samme tid. Dette er innsikt i et liv jeg ikke har vært i nærheten av. Og bare så det er sagt; John Mangler er et pseudonym.

Sjelden leser jeg en lyrikksamling jeg ikke klarer å legge fra meg underveis. Slik var det med Isola. Ikke alt her er av like høy kvalitet, men alt er intenst. Best er Mangler når han skriver om hvordan det er på Isola. Ikke like godt er det når han forsøker å kommunisere med store filosofer og lyrikere.

Mangler har, sikkert i samråd med forlaget, valgt å gi tekstene et visuelt preg av fortsatt å være skrevet rett inn i en notatbok, med bruk av ulike skrifttyper, leken språklig "koreografi" og innstikk av formelle brev og vedtak gjort rundt Mangler på innsida. Veldig bra!

Jeg håper virkelig at Mangler fortsetter å skrive - og jeg håper også at han når ut til en stor leserskare. Han bør definitivt brukes i skoleverket til analyse, samtale. Boka oser av tverrfaglighet!

Takk, John Mangler. Du har fått meg inn på lesersporet igjen.

Denne boka håper jeg du har lyst til å lese. Kos dere med en ny spennende og til dels egenartet lyrikkstemme, folkens.

Kjøpe? Bør jo kunne finnes i enhver velassortert bokhandel etter min oppfatning. Er den ikke der, kan den selvfølgelig kjøpes på nett, f.eks. hos Capris.no for kr. 200,- (veil. kr. 229,-).

Lite blogging – mye litteratur

Den siste tiden har det blitt lite blogging for Bjerkestrands vedkommende. Mye annet som stjeler tid, så som dagjobben, oppussing og andre hverdagsaktiviteter. Likevel blir tiden til en viss grad fylt med litteratur. Mye blir lest, slik som Flamme forlags boksingler, lyrikk, Tillers Innsirkling 2, noveller av Tao Lin m.v. Det meste av dette skal med tid og stunder få sin svært så velfortjente omtale her på mitt hjørne av verden.

Litteraturopplevelser i fleng har det også blitt utover det rent lesemessige. En svært fin samtale med tittelen Fedrar og søner fant sted på Litteraturhuset mellom forfatterne Anne Oterholm, Christian Refsum og DNs Bjørn Gabrielsen,  Fint, lunt og flott om sin egen og den andres bok og om foreldre/barn-relasjoner m.v. Og fabelaktig ledet av Gabrielsen. Jeg skal innrømme at jeg verken har lest Oterholms eller Refsums bok, men de er nå på lista over de som skal leses. For dette var en fin opplevelse. Svært fin.

Uken etter gikk også turen til Wergelandsveien, denne gangen til samtalen mellom Carl Frode Tiller og Annette Orre. Tittel? Historia om David, selvfølgelig. For en som i disse dager lever i Tillers verden med alle historiene som sirkler inn David, var det en fryd å høre samtalen. At denne ble opplevd i kompaniskap med storebror var i tillegg en stor bonus.

Uken etter ble den litterære opplevelsen av en annen karakter. Da stod konsert på plakaten, på Riksscenen – scenen for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans. Sigrid Moldestad med musikere serverte herlige låter, fantastisk innpakket i smakfulle arrangement som fremhevet utrolige fine tekster. Tekster av Jakob Sande, Robert Burns (gjendiktet av Johannes Gjerdåker) og av Moldestad selv. At Moldestad denne kvelden i tillegg hadde invitert Gjerdåker til en samtale om tekstene og Burns, gjorde kvelden til noe utenom den jevne konsertopplevelse. Litteratur der også, altså.

Utover dette har all ledig tid gått med til å gruble over litteratur og dens vesen. Over litteraturblogger og litteraturkritikk for øvrig og disses samspill. Over de ulike kanaler, plattofrmer og media for litteratursamtale. Dette har sin naturlige sammenheng med samtalen jeg skal delta i i morgen. Mer om denne når det er unnagjort, men jeg har jo skrevet litt om det tidligere. Har gjort meg en side med notater og tanker, slik at jeg har noe å ta utgangspunkt i. Kjenner på den skrekkblandete fryden nå, men det er vel bare slik det skal være.

Som sagt, jeg skriver mer i morgen, når nerver, tanker og følelser har lagt seg i stabilt sideleie.

Bill.mrk. Innspill søkes

Kjære bokvenner.

Jeg er en bokblogger. En som liker å formidle hva jeg leser og hva jeg liker ved det jeg leser. En som leser mye, mye forskjellig og som gjerne vil at andre også leser. Mye.

Dette er hva jeg er, i hvert fall i blogghjørnet mitt. Selv om jeg ofte er frustrert over at jeg får lest for lite, leser jeg nok vesentlig mer enn de fleste jeg omgås til daglig. Så jo, store deler av min fritid går med til å lese bøker, blogge om bøker, lese om bøker, surfe på nettbutikker med bøker, gå i bokhandel eller sitte på kafé, buss eller trikk og forsøke å finne ut hvilke bøker mine omgivelser er opptatt av.

På denne bloggen kaster jeg ut mine tanker om bøkene, ikke alltid like gjennomtenkt, men som et slags eget barometer på bokfronten. Hva liker jeg og hvorfor. Og kanskje det kan inspirere noen til å lese nettopp disse bøkene og også gi meg en tilbakemelding om hva de synes. Eller enda bedre; komme med anbefalinger tilbake. Derfor har jeg ikke lyst til å definere bloggingen min som litteraturkritikk. Eller kanskje jeg skal si at det jeg skriver definitivt ikke er litteraturkritikk. I alle fall ikke i den form den fremkommer i i dagspressen. Jeg følger få eller ingen av formkravene listet opp i Wandrups anmelderskole. Svært lite av det jeg blogger om henges på litteraturhistoriske knagger. Dette er rett og slett gladblogging. Jeg ser ingen grunn til å bruke verken din eller min tid til å skrive om bøker jeg ikke liker. Men diskutere bøker gjør jeg gjerne, både de jeg liker og de som ikke havner øverst på rangstigen. Dette gjør jeg da gjerne på f.eks. bokelskere.no.

Årsaken til at jeg søker innspill, eller hjelp om du vil, er følgende:

For noen tid tilbake fikk jeg en henvendelse fra Den norske Forfatterforenings leder, hvor hun spør om jeg kan tenke meg å delta i en samtale under foreningens medlemsmøte i november. Samtalen skal dreie seg om litteraturkritikk i den offentlige samtalen, eller noe mer utfyllende (hentet fra foreningens invitasjon til medlemmene):

Forfattere og kritikere klager over at dagspressen ikke tar litteraturkritikken seriøst, og at avisene ikke ønsker seg annet enn korte forbrukerveiledninger. Men følger forfatterne og kritikerne med i timen? Er det litterære feltet i ferd med å endre seg radikalt uten at forfatterne forstår hva som skjer?

Eplekjekk som jeg er svarte jeg etter noe betenkningstid ja til forespørselen. Så nå skal jeg altså sitte i panel med kulturredaktør i Dagbladet, Jo Randen, bokredaktør i Klassekampen, Karin Haugen og en av norges mest leste bloggere Ida Jackson. Hvorfor jeg ble spurt blant alle de eminente bokbloggere som finnes der ute står for meg som et under, men det kan selvfølgelig ha med min bokhandlerbakgrunn å gjøre. Noe vet jeg jo om hva en anmeldelse kan gjøre med en bok i omsetningsforstand. Videre vet jeg noe om hva blogger, bokelskere.no, Facebook, Twitter etc. bidrar med i diskusjonen om litteratur generelt og enkeltbøker spesielt.

Derfor. Hva er dine synspunkt på dette? Er bloggene en viktig tilvekst til litteraturkritikken? Er det andre forum som gjelder? Send meg dine tanker, så snakker jeg for flere av oss om et par uker. Og så trenger jeg kanskje ikke grue meg så mye.

Takk!

Mvh. Bjerkestrand

PS. Jeg lover å skrive en liten melding om hvordan samtalen forløp.

Langsom lesing – gode stunder

Den siste tida har jeg lest langsommere enn normalt. Langsommere, grundigere og med mer rom for refleksjon og ettertanke. Nå vil de som kjenner meg kanskje hevde at jeg forsøker å skryte på meg egenskaper og evner jeg ikke har, så som nevnte refleksjon og ettertanke. Det får stå sin prøve. For det er altså slik jeg har lest de siste to ukene. To uker viet primært ei bok. Attpåtil ei bok jeg har lest tidligere.

Forrige gang boka ble lest var ved utgivelse i 2007, og da ble den lest relativt raskt. Denne gangen brukte jeg som nevnt lengre tid – og det var det virkelig verdt. Også første gang var jeg svært imponert og overveldet, men denne gangen sitter jeg tilbake med stor beundring i tillegg. Beundring over forfattervirket, over innsikten i menneskesinnet og dets irrganger, over måter å turnere språket på og over det modige i å utbasunere et flerbindsverk ved utgivelse av første roman. De finnes som har gått i den fella tidligere, og fortsatt blir hjemsøkt av spørsmålet om når den andre boka kommer (les: Erik Fosnes Hansen).

Å skrive om Carl Frode Tillers Innsirkling opplever jeg som en utfordring. En bloggpost kan ikke yte boka og prosjektet rettferdighet – i alle fall ikke språklig. Og så er den jo til gangs omtalt i alle media tidligere. I tillegg er jeg redd for å stjele noen av Tillers egne fraser om prosjektet etter at jeg hørte han i strålende samtale med Annette Orre på Litteraturhuset i forbindelse med Innsirkling 2 (2010). Men prosjektet fortjener enda en omtale og anbefaling, da det er noe av det bedre som har skjedd norsk litteratur de senere år.

I Innsirkling møter vi David, eller egentlig møter vi personer som kjenner eller har kjent David. David møter vi primært gjennom ei avisannonse med bilde av en mann og følgende tekst:

Kjenner du denne mannen?
Han har mistet hukommelsen og trenger hjelp til å finne ut hvem han er. Kontakt nevrologisk@nevrologisk.org for nærmere informasjon.

Gjennom boka er det tre personer som svarer på annonsen, og som skriver brev til David og forteller sin versjon av felles opplevelser. Jon, Davids venn fra oppveksten, er en musiker på vei utenfor stupet med store vanskeligheter med å omgås folk på en ok måte. Silje, ei venninne og kjæreste fra samme tida som Jon, med et samlivsbrudd på trappene. Arvid, presten og stefaren som ligger for døden med kreft og endelig finner noen å bry seg om utover seg selv og egen misære.

Personenes motivasjon for å skrive er ikke alltid like enkel å forstå. Det kan se ut til at de er vel så opptatt av å fortelle om sitt eget liv som om David. De griper anledningen til å skrive sin egen historie, og samtidig blir Davids historie sirklet inn.

Det er noe med Tillers grep om den menneskelige misære og mellommenneskelig dysfunksjonalitet som tiltaler meg. Hans til tider sorte humor og tilsynelatende psykologiske innsikt er uslåelig. Språket er presist, rikt og spennende. Her er det overraskelser og gode vendinger på hver side.

Og jeg er ikke alene om å like det jeg leser. Terningen ble trillet til høye sifre hos de aller fleste anmelderne, prisdrysset ville ingen ende ta (Brageprisen 2007, Kritikarprisen 2008, Sultprisen 2008, EUs litteraturpris 2009 og en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris) og leserne var også over seg av begeistring. Et Google-søk gir deg et blikk på anmeldelsene i dagspressen. Boka er også hyppig omtalt hos mine medbloggere.

Hvis du blir bare litt nysgjerrig på boka anbefaler jeg at du leser den. Den vil ikke skuffe, det er jeg så eplekjekt sikker på at jeg er villig til å garantere det.

Er du såpass ivrig at du vil kjøpe den med en gang, sier du? Alle norske bokhandlere har denne stående i hyllene sine, og det er i tillegg stor sannsynlighet for at den ligger på det best plasserte torvet av bøker også. Og om du heller velger netthandel, vel da kan du bestille den hos Capris.no i pocket for kr. 130,- eller i diverse lydbokutgaver. Og med det samme du er der kan du jo bestille Innsirkling 2 som nettopp har kommet. Jeg skal begynne nå. Gleder meg stort. Tre nye brevskrivere venter.

Tillers bøker blir utgitt på Aschehoug & Co. På deres sider kan du lese litt om hans tidligere romaner også, begge definitivt verdt å lese. Debuten Skråninga var jeg i tillegg så heldig å få se dramatisert på Det Norske Teatret. Dere kan jo gjette om jeg har tenkt å få med meg når de våren 2011 skal sette opp Innsirkling…

Forresten. Carl Frode Tillers egne nettsider finner du her.

En drømmehelg for bokelskere

Denne helgen er det virkelig mulig å gjøre mange gode bokkupp i hovedstaden. Selv har jeg hittil fått med meg to av utsalgene, og det har resultert i tjuefem nye bøker i bunken ved senga. Jeg har laget liste over bøkene på bokelskere.no.

Hvor har jeg vært, spør du kanskje? I går gikk jeg en tur innom Bok på netts utsalg i Sandefjordgata. De har denne helgen stort utvalg av bøker til loppemarkedpriser. For åpningstider denne helgen kan du se her. Bok på netts egne sider med nettbutikk finner du på denne adressen: www.bokpanett.no. Bøkene jeg kjøpte? Finner du i denne lista.

I dag morges gikk turen til Tåsen skole og Tåsen skolekorps bokmarked. Et bokmarked med forbilledlig kategorisering, svært fine priser og herlig utvalg. Deres åpningstider i morgen (søndag 17. okt. 2010) finner du ved å sjekke loppemarked.infos sider. Og bøkene jeg endte opp med herfra? De finner du her.

I helgen åpnet også Lions avd. Bekkelaget sitt bokmarked i Bekkelagshuset. Dette er åpent frem til onsdag 20. oktober 2010. Håper å få det med meg i morgen, søndag, eller en dag til uka. Er dette noe i nærheten av hvordan Lions avd. Bergs marked er, vil nok pengene fly, da utvalget tradisjonelt er svært, svært godt og utrolig godt organisert. Ikke de laveste prisene, men fortsatt godt innenfor hva som er akseptabelt. Noe mer info om bokmarkedet på Bekkelaget finner du her.

Ser at det er svært mange andre loppemarked rundt i østlandsområdet også denne helgen, så om du ikke kommer deg til Tåsen eller Sagene, er det store muligheter ellers også. God bokjakt!

 

 

 

Viktig tema, men ikke toppkarakter. Om Orkanger av Johan Mjønes.

Johan Mjønes har i år kommet med sin andre roman, etter sin kritikerroste debut Terminalhastighet i fjor. Dette er mitt første møte med Mjønes, en forfatter jeg ble nysgjerrig på etter å ha lest flere anmeldelser med mye ros samt flere lesere som trillet sekser på terningen hos bokelskere.no.
Orkanger er en roman om mobbing, sett både fra mobberens og offerets side, og i tre tidsdimensjoner. Vi møter Terje og Børge, henholdsvis offer og mobber.
I del én er vi på barneskolen, hvor Terje er den snille gutten i klassen ingen ofrer et blikk annet enn når det skal plages. Terje dynkes, og nesten druknes i snø, han sparkes og slås, og kanskje verst av alt; han blir oversett. Av lærere og av resten av klassen. Terjes eneste ønske er å være en del av fellesskapet. En del av klassen. Det ender, som det ofte gjør, med flytting. Børge er den som leder mobben. Sterk og sikker på utsiden, men med en følelse av å være misforstått og med et agressivitetsproblem. Børge eksploderer, og lar det i all hovedsak gå utover Terje.
I bokens andre del møter vi Terje og Børge i voksen alder, hvor Terje er gift, har tatt konas etternavn og har flyttet tilbake til Orkanger for å fullføre terapien etter barndommens overgrep. Han jobber nå som terapeut selv og tilfeldighetene gjør at han blir satt til å observere Børges omgang med datteren i forbindelse med en barnefordelingssak. Børge kjenner ikke igjen Terje, som går inn i saken på tross av habilitetsutfordringer.
Tredje og siste del viser konfrontasjonen mellom Terje og Børge på eldre dager, hjemme hos Terje. Bitterhet, sorg og sinne preger begge mennene. Og midt i dette slutter boka, det vil si uten egentlig slutt. Som leser blir man sittende med mange spørsmål, noe jeg antar er forfatterens intensjon også.
Jeg liker vekslingene i perspektiv mellom Terje og Børge, nemlig at vi får innblikk i både mobberens og offerets tanker om det som skjer. Dette er med på å utdype at mobbing ikke bare er et problem for offeret, men kanskje i vel så stor grad et problem for og i mobberen. Videre i bokens andre del, hvor maktforholdet til dels er snudd på hodet begynner vi å ane noe om at forfatteren i tillegg har en utvidet agenda i forhold til mobbing. Hvem er nå overgriper?
Man ender opp med å sitte med vel så mange spørsmål som svar etter å ha lest boka, noe som sikkert er etter forfatterens intensjon. Likevel sitter jeg med en ambivalent følelse etter ferdig lesning. Er det ikke vel overtydelig? Kunne det vært mer effektfullt med noe mer antydning?
Språklig synes jeg Mjønes leverer et solid stykke arbeid. Språket er knapt og presist, spesielt i bokens prolog, som er intens og nesten manende i formen. Disse første sidene er kanskje bokens aller beste i så måte.
Mjønes har levert en viktig og god bok, selv om jeg nok ikke ender med samme terningkast som for eksempel Fædrelandsvennen og Moss avis. En forbeholden anbefaling fra Bjerkestrand der, altså.
Boka er utgitt på Aschehoug, koster kr. 329,- og bør kunne kjøpes hos enhver norsk bokhandel. Eventuelt kan den bestilles hos capris.no, da til kr. 288,-.
Litt mer om Johan Mjønes kan du finne hos Wikipedia eller hos forlaget.

Dager “av” kan bli dyre, gitt

Planen i dag var å kun tusle litt rundt i bydelen, se på himmelen, trærne, drikke litt kaffe, lese og så ta en tur innom biblioteket på Sandaker. Denne planen ble fulgt til punkt og prikke, nesten. For langs ruta ligger det jo minst to bokhandler, og det er jo som en magnet på undertegnede. Så jeg har gått på en skikkelig smell.

Følgende ble innkjøpt:

•  Himmelrike og helvete av Jón Kalmar Stefánson, ei bok som har fått strålende kritikker så langt jeg har kunnet se. Gleder meg til denne.
• Isola av John Mangler. Navnet er et pseudonym for en ung, drapsdømt fange i norsk fengsel, og i følge omtale skal dette være røffe, ærlige og gode dikt med svært mange referanser til klassisk litteratur. Har tenkt å kjøpe denne noe tid nå, så dette blir fin kveldslesing.
• Vinduet. Nr. 3 2010. Tema norsk samtidspoesi. I tillegg skriver Ole Robert Sunde om Blodmeridianen, Peter Amdam om Flamme forlag m.v. Skal ikke se bort fra at dette også skal gi noen fine stunder med lesning.

Biblioteket, tenker du nå kanskje. Hva med biblioteket? Hva var poenget med biblioteksbesøk hvis det bare resulterte i utskeielser hos bydelens bokhandlere? Vel, en liten skatt lånte jeg med meg:

Morels oppfinnelse av Adolfo Bioy Casares, der altså. En moderne, argentinsk klassiker utgitt i Gyldendals XS-serie, forlagets nye serie for oversatt litteratur. Tror dette skal bli et hyggelig bekjentskap.

Noen dager trenger man å være “av”

Dette er en slik dag. En dag da tiden tilbringes alene, på tur, på Kaffebrenneriet, med musikk på øret og ei bok i handa. En dag da hodet skal tømmes, hviles og gis mentalt påfyll, da jobb skal være jobb og batteriene skal lades. Kjenner allerede effekten.

 

Vi burde alle ta oss råd til en slik dag fra tid til annen. Gjør underverker.

En leseopplevelse av de sjeldne

Noen ganger har bøker en uvirkelig kraft. Kraft til å bevege, til å løfte blikk og til å gi leseren en opplevelse av å gjøre viktige erkjennelser. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, og da sitter man med en merkelig følelseskombinasjon av eufori og melankoli. Det føles som at man har overvært noe viktig og erkjennelsen av at det er over gjør at man sitter igjen litt tom og tappet. Å skrive om slike leseopplevelser er vanskelig, for ikke å si rent ut umulig. Like fullt skal jeg gjøre et forsøk.

For nå har jeg det slik, da jeg har lest Gaute Heivolls nyeste roman Før jeg brenner ned. Dette er første bok jeg leser av Heivoll, som har flere romaner,noveller, lyrikk og en barnebok bak seg. Og jeg kan garantere at det ikke er den siste jeg plukker opp av ham, for dette er en fortellerstemme jeg virkelig kan like. Personlig, nært og universelt i et språk som er rikt, konsekvent og med utrolig god flyt. Her er det passasjer som språklig er som fløyel. Fantastisk.

Historien er lagt til Heivolls fødested, Finsland i Vest-Agder, og vi følger Heivoll i nåtid, fortid samt hendelser fra hans fødeår 1978. Et år hvor en pyroman herjer i bygda. Eller her presentert på godt vis av forlaget Tiden Norsk Forlag selv:

Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.

Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle.

Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av Norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham?
Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?

Før jeg brenner ned er en usedvanlig historie, og sjeldent rystende roman, om flammene i ens eget liv.

Måten Heivoll blander sin egen historie, rekonstruksjonen av hendelsene i 1978, samtaler med de involverte og kommunikasjonen på tvers av tid er mesterlig. Og forfatteren viser en utrolig kjærlighet til personene han skildrer. Dette er mennesker jeg også blir glad i og bryr meg om. I tillegg har boken dette i seg at den implisitt stiller eksistensielle spørsmål. Hva gjør oss til den vi er? Hvordan kan ytre sett to tilsynelatende så like personer ende opp så ulikt? Hvor går grensen mellom galskap og normalitet? Forfatter og pyroman?

Tidligere har jeg her i bloggen antydet at Langelands bok Verdensmestrene er årets bok. Så feil kan man altså ta, ikke til forkleinelse for Langeland. For dette er virkelig stor litteratur, på alle nivå. Likevel skal jeg nå være litt mer forsiktig med noen kåring, for enda har ikke Carl Frode Tillers Innsirkling 2 kommet ut. Og er den i samme liga som Innsirkling, vil nok Tiller og Heivoll knive om topplasseringen i min personlige rating av årets bøker.

Som dere skjønner; denne boka må leses. Jeg står i samme kor som dagspressens anmeldere og lovpriser Før jeg brenner ned. Her er noe av hva de sier:

Intens spenning og lavmælt refleksjon. Gaute Heivoll har skrevet en eksistensiell thriller på høyt nivå. Anne Cathrine Straume, NRK

Snakker vi om høstens opprykk fra kredibel forfatter for de innvidde til norsk husholdningsnavn? Det ville i alle fall være fullt fortjent. For på samme måte som med en bok som «Ut og stjele hester», er dette en roman både for de kresne og for de mange. Annette Orre, Dagsavisen

Er dette bokhøstens store sensasjon? Bedre kan det ikke gjøres. Cathrine Krøger, Dagbladet

Flere av mine medbloggere har også latt seg begeistre, bl.a. Ellen E-M, Bibliotekarene anbefaler, Rose-Marie og Boklesebloggen.

Er dette årets Brageprisvinner? Jeg tror han vinner :) Og er du enda ikke overbevist, kan du lese et langt og godt utdrag fra boka her.

Boka kan kjøpes hos alle norske bokhandlere til kr. 379,-. Om du har langt til nærmeste bokhandel, kan den også kjøpes hos capris.no, da for kr. 332,-. Jeg ser at den også er å få i en lydbokutgave, lest inn av Even Rasmussen.

Noen lenker:
Gaute Heivolls egen side
Forlagets side om boka og forfatteren
Wikipediaartikkel om Heivoll

Et gedigent gjesp. Om Menneskefluene av Hans Olav Lahlum

Forventningene var relativt store da jeg satte meg til med Hans Olav Lahlums skjønnlitterære debut Menneskefluene (2010). Lahlum som tidligere har vist at han er en formidabel historiker, biograf og samfunnsdebatant. Dette i tillegg til at han har blitt en form for medieyndling, kanskje på grunn av at han ikke legger skjul på at han til tider har en svært nerdete glede over stoffet han til enhver tid presenterer og derfor har en viss underholdningsverdi. Jeg har vært imponert over Lahlum og har gledet meg over mye av det han har skrevet tidligere, bl.a. Presidentene (2008) og Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009).
Menneskefluene er en krimroman, og forlaget har gitt en grei introduksjon til innholdet på sine sider:

Byen er Oslo og datoen 4. april 1968. Den tidligere statsråden og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt ned og drept – innelåst i sin egen leilighet på Torshov. Verken mordvåpen eller noen andre spor etter morderen er å finne i leiligheten.
Den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn ”K2” Kristiansen forstår raskt at morderen må ha vært en av de sju andre beboerne i oppgangen. Han trenger imidlertid hjelp for å finne ut hvordan mordet ble begått – og deretter mer hjelp for å finne morderen og et motiv. Det er de skarpsindige resonnementene til en svært utradisjonell rådgiver, den 18 år gamle funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise Borchmann, som bringer etterforskningen stadig tettere på en uvanlig utspekulert og kaldblodig morder.
Da Harald Olesens dagbok med en rekke mystiske notater blir funnet, og deretter en av naboene blir funnet skutt i sin leilighet, blir K2s dyktighet virkelig satt på prøve. Gjennom ti dager med etterforskning avsløres det gradvis at livene til så godt som alle av oppgangens beboere preges av dystre hendelser i fortiden, og stadig flere spor peker tilbake mot okkupasjonsårene under 2. verdenskrig.

Det er vanskelig å peke på noe som er galt i boka. Plottet er fint og mulige gjerningsmenn er det nok av nesten helt til siste slutt. Likevel blir ikke dette spennende, noe som vel er poenget med en kriminalroman. Språket er gammelmodig og omstendelig. Vel gir dette en viss tidskoloritt som kan fremstå troverdig, men likevel blir det tamt og det fremstår svært konstruert. Dialogene er heller ikke storveis etter min oppfatning. Og hva er det med disse frampeikene, av typen hvor ille det skulle vise seg å bli er man heldigvis lykkelig uvitendeom. Skal du ha cliffhangers, gjør det med handlingen og ikke prøv å lokke meg videre på den måten. Så lettlurt er jeg ikke.
Også i forhold til denne boken er jeg altså uenig med avisenes anmeldere. Der hvor de mener det er lovende og overraskende bra, sitter jeg med en følelse av at K2 har jeg ikke lyst til å lese mer om. For jeg vil overraskes når jeg leser krim. Jeg har lyst til å sitte på kanten av stolen i påvente av hva som skjer på neste side. Det gjør jeg ikke med denne boka. Heller har jeg sittet og tenkt på andre ting mens jeg har lest, og det er vel et svært dårlig tegn, er det ikke?
Det må sies at ikke alle anmelderne har vært superentusiastiske. NRKs Leif Ekle er en av dem.
For de av dere som er litt mer nysgjerrig på Lahlum og hans bøker, finner dere litt om ham på forlaget, CappelenDamms nettsider. Eller så er jo Wikipedia alltid en kilde til mye informasjon. Bokelskerinnen har gjort et intervju med den ferske krimforfatteren.
Boka har en veiledende pris på kr. 369,- og bør kunne kjøpes i alle norske bokhandlere. I tillegg kan den selvfølgelig fås gjennom netthandel, f.eks. hos capris.no til kr. 323,-. Den er også utgitt som lydbok, lest av Nils Nordberg – og det pleier å være bra lest!