En rystende, rå og imponerende debut

Det er dessverre svært lenge siden jeg har skrevet noe her, noe jeg beklager på det aller sterkeste. Jeg skal alltids kunne komme med noen årsaksforklaringer til dette, så som mye på jobb, oppussing osv. Men like viktig er det nok at jeg har hatt en aldri så liten lesesperre. Jeg har hørt om forfattere og skribenters skrivesperre, men her har altså lesesperren vist seg i all sin prakt. Tror Tiller med sin Innsirkling har noe av skylda, for etter at jeg leste den på nytt har jeg brukt mye tid på denne. Mange tanker og refleksjoner, samt at den boka er så bra at man nesten blir litt redd for å begynne på Innsirkling 2 eller en hvilken som helst annen bok.

Like fullt, her sitter jeg altså og skriver igjen. Og det som har reddet meg ut av lesesperren er lyrikken, som så mange ganger tidligere. Olav H. Hauge er selvfølgelig en favoritt, en som gir meg nye overraskelser og ideer hver gang jeg åpner hans samlede. Det trengs vel bare å nevne ”Din veg” og ”Mange års røynsle med pil og boge” så tror jeg dere forstår hva jeg tenker på. Videre har så ulike lyrikere som Bertrand Besigye (Og du dør så langsomt at du tror du lever), Gunvor Hofmo (Samlede dikt), Georg Johannesen (Dikt), Lars Saabye Christensen (Etter mesterskapet), Frode Grytten (Norge og andre dikt) og ikke minst Niels Fredrik Dahl (Norsholmen) hjulpet meg godt med både melankoli, humor og nye tanker.



Men det er altså ikke disse som er viktigst i denne sammenhengen. For jeg har nemlig blitt både rystet og imponert av en lyrikkdebutant. Og ikke en hvilken som helst debutant, men noe så usannsynlig (?) som en straffedømt 24-åring. En uten annen utdannelse enn livets svært så harde skole. Og det er resultatet av denne læringa som danner bakteppet når John Mangler debuterer med samlinga Isola. Isola blir best beskrevet med forfatterens egne ord:

Hva er denne boka?

Den er ting jeg har skrevet på iso.

Hva er iso?

Iso er isolasjon. Når du bryter eller
blir beskyldt for å bryte reglene i fengselet
blir du sendt til isolasjonsavdelingen
som utgjør fengselet i fengselet.

John Mangler sitter altså i fengsel, i Ringerike fengsel, men jeg vet ikke for hvilken forseelse. Det er heller ikke så interessant. Det som er interessant er at CappelenDamm har våget å utgi boka, da det kan være vanskelig med tekster som har en såpass stor risiko i seg, for dette kunne fort blitt et skikkelig magaplask. Men den gang ei. Jeg finner tekster her med stor litterær autoritet, med intensitet, med lys og mørke i seg. På samme tid. Dette er innsikt i et liv jeg ikke har vært i nærheten av. Og bare så det er sagt; John Mangler er et pseudonym.

Sjelden leser jeg en lyrikksamling jeg ikke klarer å legge fra meg underveis. Slik var det med Isola. Ikke alt her er av like høy kvalitet, men alt er intenst. Best er Mangler når han skriver om hvordan det er på Isola. Ikke like godt er det når han forsøker å kommunisere med store filosofer og lyrikere.

Mangler har, sikkert i samråd med forlaget, valgt å gi tekstene et visuelt preg av fortsatt å være skrevet rett inn i en notatbok, med bruk av ulike skrifttyper, leken språklig "koreografi" og innstikk av formelle brev og vedtak gjort rundt Mangler på innsida. Veldig bra!

Jeg håper virkelig at Mangler fortsetter å skrive - og jeg håper også at han når ut til en stor leserskare. Han bør definitivt brukes i skoleverket til analyse, samtale. Boka oser av tverrfaglighet!

Takk, John Mangler. Du har fått meg inn på lesersporet igjen.

Denne boka håper jeg du har lyst til å lese. Kos dere med en ny spennende og til dels egenartet lyrikkstemme, folkens.

Kjøpe? Bør jo kunne finnes i enhver velassortert bokhandel etter min oppfatning. Er den ikke der, kan den selvfølgelig kjøpes på nett, f.eks. hos Capris.no for kr. 200,- (veil. kr. 229,-).

Lite blogging – mye litteratur

Den siste tiden har det blitt lite blogging for Bjerkestrands vedkommende. Mye annet som stjeler tid, så som dagjobben, oppussing og andre hverdagsaktiviteter. Likevel blir tiden til en viss grad fylt med litteratur. Mye blir lest, slik som Flamme forlags boksingler, lyrikk, Tillers Innsirkling 2, noveller av Tao Lin m.v. Det meste av dette skal med tid og stunder få sin svært så velfortjente omtale her på mitt hjørne av verden.

Litteraturopplevelser i fleng har det også blitt utover det rent lesemessige. En svært fin samtale med tittelen Fedrar og søner fant sted på Litteraturhuset mellom forfatterne Anne Oterholm, Christian Refsum og DNs Bjørn Gabrielsen,  Fint, lunt og flott om sin egen og den andres bok og om foreldre/barn-relasjoner m.v. Og fabelaktig ledet av Gabrielsen. Jeg skal innrømme at jeg verken har lest Oterholms eller Refsums bok, men de er nå på lista over de som skal leses. For dette var en fin opplevelse. Svært fin.

Uken etter gikk også turen til Wergelandsveien, denne gangen til samtalen mellom Carl Frode Tiller og Annette Orre. Tittel? Historia om David, selvfølgelig. For en som i disse dager lever i Tillers verden med alle historiene som sirkler inn David, var det en fryd å høre samtalen. At denne ble opplevd i kompaniskap med storebror var i tillegg en stor bonus.

Uken etter ble den litterære opplevelsen av en annen karakter. Da stod konsert på plakaten, på Riksscenen – scenen for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans. Sigrid Moldestad med musikere serverte herlige låter, fantastisk innpakket i smakfulle arrangement som fremhevet utrolige fine tekster. Tekster av Jakob Sande, Robert Burns (gjendiktet av Johannes Gjerdåker) og av Moldestad selv. At Moldestad denne kvelden i tillegg hadde invitert Gjerdåker til en samtale om tekstene og Burns, gjorde kvelden til noe utenom den jevne konsertopplevelse. Litteratur der også, altså.

Utover dette har all ledig tid gått med til å gruble over litteratur og dens vesen. Over litteraturblogger og litteraturkritikk for øvrig og disses samspill. Over de ulike kanaler, plattofrmer og media for litteratursamtale. Dette har sin naturlige sammenheng med samtalen jeg skal delta i i morgen. Mer om denne når det er unnagjort, men jeg har jo skrevet litt om det tidligere. Har gjort meg en side med notater og tanker, slik at jeg har noe å ta utgangspunkt i. Kjenner på den skrekkblandete fryden nå, men det er vel bare slik det skal være.

Som sagt, jeg skriver mer i morgen, når nerver, tanker og følelser har lagt seg i stabilt sideleie.

Bill.mrk. Innspill søkes

Kjære bokvenner.

Jeg er en bokblogger. En som liker å formidle hva jeg leser og hva jeg liker ved det jeg leser. En som leser mye, mye forskjellig og som gjerne vil at andre også leser. Mye.

Dette er hva jeg er, i hvert fall i blogghjørnet mitt. Selv om jeg ofte er frustrert over at jeg får lest for lite, leser jeg nok vesentlig mer enn de fleste jeg omgås til daglig. Så jo, store deler av min fritid går med til å lese bøker, blogge om bøker, lese om bøker, surfe på nettbutikker med bøker, gå i bokhandel eller sitte på kafé, buss eller trikk og forsøke å finne ut hvilke bøker mine omgivelser er opptatt av.

På denne bloggen kaster jeg ut mine tanker om bøkene, ikke alltid like gjennomtenkt, men som et slags eget barometer på bokfronten. Hva liker jeg og hvorfor. Og kanskje det kan inspirere noen til å lese nettopp disse bøkene og også gi meg en tilbakemelding om hva de synes. Eller enda bedre; komme med anbefalinger tilbake. Derfor har jeg ikke lyst til å definere bloggingen min som litteraturkritikk. Eller kanskje jeg skal si at det jeg skriver definitivt ikke er litteraturkritikk. I alle fall ikke i den form den fremkommer i i dagspressen. Jeg følger få eller ingen av formkravene listet opp i Wandrups anmelderskole. Svært lite av det jeg blogger om henges på litteraturhistoriske knagger. Dette er rett og slett gladblogging. Jeg ser ingen grunn til å bruke verken din eller min tid til å skrive om bøker jeg ikke liker. Men diskutere bøker gjør jeg gjerne, både de jeg liker og de som ikke havner øverst på rangstigen. Dette gjør jeg da gjerne på f.eks. bokelskere.no.

Årsaken til at jeg søker innspill, eller hjelp om du vil, er følgende:

For noen tid tilbake fikk jeg en henvendelse fra Den norske Forfatterforenings leder, hvor hun spør om jeg kan tenke meg å delta i en samtale under foreningens medlemsmøte i november. Samtalen skal dreie seg om litteraturkritikk i den offentlige samtalen, eller noe mer utfyllende (hentet fra foreningens invitasjon til medlemmene):

Forfattere og kritikere klager over at dagspressen ikke tar litteraturkritikken seriøst, og at avisene ikke ønsker seg annet enn korte forbrukerveiledninger. Men følger forfatterne og kritikerne med i timen? Er det litterære feltet i ferd med å endre seg radikalt uten at forfatterne forstår hva som skjer?

Eplekjekk som jeg er svarte jeg etter noe betenkningstid ja til forespørselen. Så nå skal jeg altså sitte i panel med kulturredaktør i Dagbladet, Jo Randen, bokredaktør i Klassekampen, Karin Haugen og en av norges mest leste bloggere Ida Jackson. Hvorfor jeg ble spurt blant alle de eminente bokbloggere som finnes der ute står for meg som et under, men det kan selvfølgelig ha med min bokhandlerbakgrunn å gjøre. Noe vet jeg jo om hva en anmeldelse kan gjøre med en bok i omsetningsforstand. Videre vet jeg noe om hva blogger, bokelskere.no, Facebook, Twitter etc. bidrar med i diskusjonen om litteratur generelt og enkeltbøker spesielt.

Derfor. Hva er dine synspunkt på dette? Er bloggene en viktig tilvekst til litteraturkritikken? Er det andre forum som gjelder? Send meg dine tanker, så snakker jeg for flere av oss om et par uker. Og så trenger jeg kanskje ikke grue meg så mye.

Takk!

Mvh. Bjerkestrand

PS. Jeg lover å skrive en liten melding om hvordan samtalen forløp.

Langsom lesing – gode stunder

Den siste tida har jeg lest langsommere enn normalt. Langsommere, grundigere og med mer rom for refleksjon og ettertanke. Nå vil de som kjenner meg kanskje hevde at jeg forsøker å skryte på meg egenskaper og evner jeg ikke har, så som nevnte refleksjon og ettertanke. Det får stå sin prøve. For det er altså slik jeg har lest de siste to ukene. To uker viet primært ei bok. Attpåtil ei bok jeg har lest tidligere.

Forrige gang boka ble lest var ved utgivelse i 2007, og da ble den lest relativt raskt. Denne gangen brukte jeg som nevnt lengre tid – og det var det virkelig verdt. Også første gang var jeg svært imponert og overveldet, men denne gangen sitter jeg tilbake med stor beundring i tillegg. Beundring over forfattervirket, over innsikten i menneskesinnet og dets irrganger, over måter å turnere språket på og over det modige i å utbasunere et flerbindsverk ved utgivelse av første roman. De finnes som har gått i den fella tidligere, og fortsatt blir hjemsøkt av spørsmålet om når den andre boka kommer (les: Erik Fosnes Hansen).

Å skrive om Carl Frode Tillers Innsirkling opplever jeg som en utfordring. En bloggpost kan ikke yte boka og prosjektet rettferdighet – i alle fall ikke språklig. Og så er den jo til gangs omtalt i alle media tidligere. I tillegg er jeg redd for å stjele noen av Tillers egne fraser om prosjektet etter at jeg hørte han i strålende samtale med Annette Orre på Litteraturhuset i forbindelse med Innsirkling 2 (2010). Men prosjektet fortjener enda en omtale og anbefaling, da det er noe av det bedre som har skjedd norsk litteratur de senere år.

I Innsirkling møter vi David, eller egentlig møter vi personer som kjenner eller har kjent David. David møter vi primært gjennom ei avisannonse med bilde av en mann og følgende tekst:

Kjenner du denne mannen?
Han har mistet hukommelsen og trenger hjelp til å finne ut hvem han er. Kontakt nevrologisk@nevrologisk.org for nærmere informasjon.

Gjennom boka er det tre personer som svarer på annonsen, og som skriver brev til David og forteller sin versjon av felles opplevelser. Jon, Davids venn fra oppveksten, er en musiker på vei utenfor stupet med store vanskeligheter med å omgås folk på en ok måte. Silje, ei venninne og kjæreste fra samme tida som Jon, med et samlivsbrudd på trappene. Arvid, presten og stefaren som ligger for døden med kreft og endelig finner noen å bry seg om utover seg selv og egen misære.

Personenes motivasjon for å skrive er ikke alltid like enkel å forstå. Det kan se ut til at de er vel så opptatt av å fortelle om sitt eget liv som om David. De griper anledningen til å skrive sin egen historie, og samtidig blir Davids historie sirklet inn.

Det er noe med Tillers grep om den menneskelige misære og mellommenneskelig dysfunksjonalitet som tiltaler meg. Hans til tider sorte humor og tilsynelatende psykologiske innsikt er uslåelig. Språket er presist, rikt og spennende. Her er det overraskelser og gode vendinger på hver side.

Og jeg er ikke alene om å like det jeg leser. Terningen ble trillet til høye sifre hos de aller fleste anmelderne, prisdrysset ville ingen ende ta (Brageprisen 2007, Kritikarprisen 2008, Sultprisen 2008, EUs litteraturpris 2009 og en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris) og leserne var også over seg av begeistring. Et Google-søk gir deg et blikk på anmeldelsene i dagspressen. Boka er også hyppig omtalt hos mine medbloggere.

Hvis du blir bare litt nysgjerrig på boka anbefaler jeg at du leser den. Den vil ikke skuffe, det er jeg så eplekjekt sikker på at jeg er villig til å garantere det.

Er du såpass ivrig at du vil kjøpe den med en gang, sier du? Alle norske bokhandlere har denne stående i hyllene sine, og det er i tillegg stor sannsynlighet for at den ligger på det best plasserte torvet av bøker også. Og om du heller velger netthandel, vel da kan du bestille den hos Capris.no i pocket for kr. 130,- eller i diverse lydbokutgaver. Og med det samme du er der kan du jo bestille Innsirkling 2 som nettopp har kommet. Jeg skal begynne nå. Gleder meg stort. Tre nye brevskrivere venter.

Tillers bøker blir utgitt på Aschehoug & Co. På deres sider kan du lese litt om hans tidligere romaner også, begge definitivt verdt å lese. Debuten Skråninga var jeg i tillegg så heldig å få se dramatisert på Det Norske Teatret. Dere kan jo gjette om jeg har tenkt å få med meg når de våren 2011 skal sette opp Innsirkling…

Forresten. Carl Frode Tillers egne nettsider finner du her.

En drømmehelg for bokelskere

Denne helgen er det virkelig mulig å gjøre mange gode bokkupp i hovedstaden. Selv har jeg hittil fått med meg to av utsalgene, og det har resultert i tjuefem nye bøker i bunken ved senga. Jeg har laget liste over bøkene på bokelskere.no.

Hvor har jeg vært, spør du kanskje? I går gikk jeg en tur innom Bok på netts utsalg i Sandefjordgata. De har denne helgen stort utvalg av bøker til loppemarkedpriser. For åpningstider denne helgen kan du se her. Bok på netts egne sider med nettbutikk finner du på denne adressen: www.bokpanett.no. Bøkene jeg kjøpte? Finner du i denne lista.

I dag morges gikk turen til Tåsen skole og Tåsen skolekorps bokmarked. Et bokmarked med forbilledlig kategorisering, svært fine priser og herlig utvalg. Deres åpningstider i morgen (søndag 17. okt. 2010) finner du ved å sjekke loppemarked.infos sider. Og bøkene jeg endte opp med herfra? De finner du her.

I helgen åpnet også Lions avd. Bekkelaget sitt bokmarked i Bekkelagshuset. Dette er åpent frem til onsdag 20. oktober 2010. Håper å få det med meg i morgen, søndag, eller en dag til uka. Er dette noe i nærheten av hvordan Lions avd. Bergs marked er, vil nok pengene fly, da utvalget tradisjonelt er svært, svært godt og utrolig godt organisert. Ikke de laveste prisene, men fortsatt godt innenfor hva som er akseptabelt. Noe mer info om bokmarkedet på Bekkelaget finner du her.

Ser at det er svært mange andre loppemarked rundt i østlandsområdet også denne helgen, så om du ikke kommer deg til Tåsen eller Sagene, er det store muligheter ellers også. God bokjakt!